Tar meg flere ganger i å .... :(

[Anonym bruker]

- Bli sint på barnet når h*n tisser på seg utenfor hjemmet (ved uhell)

- Bli sint når barnet velter et glass med drikke på bordet (uhell)

- Bli sint på ungen når h*n klarer å åpne bildøra så det blir en liten ripe på nabobilen (uhell)

 

Det er der og da jeg ikke klarer å la være å bli sint, ser at h*n blir kjempelei seg og på gråten.. Får så innmari dårlig samvittighet etterpå og føler ikke det er noe jeg kan si eller gjøre, for jeg vil jo ha ugjort hele greia..

 

Et uhell er et uhell og barnet bør ikke bli redd for å gjøre det 

 

Også klarer jeg å bli "like sint" hver eneste gang det skjer..

- ikke at jeg slår eller hyler eller noe sånt, men skulle ønske jeg klarte å gi barnet trygghet og heller si "ingen problem lille venn, det der er helt greit " med en rolig stemme :/

 

Andre som har det sånn eller er jeg fæl??

Anonymous poster hash: 95a28...677

[Anonym bruker]

Nå er min bleiebarn enda og åpner ikke bildøra selv, så det eneste aktuelle er vel det med glasset... Jeg kan bli sint hvis jeg har sagt fra flere ganger at han må sitte rolig, ikke veive med armer og bein osv... også skjer dette fordi han fortsetter med de tingene jeg har bedt ham om å la være. Blir så oppgitt liksom over at det ikke går an å bare høre etter.

 

Henter meg fort inn igjen, kommer på at det ikke er så lett for han å skjønne sammenhenger og huske ting han får beskjed om osv... Men føler på samme måte som deg, at skaden alt er skjedd.

 

Jeg syns ikke vi er fæle, det er vel menneskelig, er jo en umiddelbar automatisk reaksjon. Men jeg skulle gjerne endret det likevel.

Anonymous poster hash: b7526...83f

[Sommerfeeling]

En liten tanke fra meg. Jeg har vært den som har sagt: Det går grit lille venn, tryggheten selv.

Det kan være tilfeldig, men jeg har nå en gutt som ikke er nøye på om ting blir ødelagt, for det går jo greit.

 

Jeg mener at gutten trenger en reaksjon, ikke sånn at han blir redd, men reaksjon nok til at han skjønner at han ikke må ra borti nabobilen på parkeringsplassen og at det er ikke greit å velte melkeglasset.

[Anonym bruker]

 Jeg syns ikke at du er fæl, men du trenger tydeligvis hjelp.. I første omgang så må du prøve å telle til 10hver gang det skjer noe.. Så får du ta kontakt med lege eller hs sånn at du kan få hjelp til å få kontrollert sinnet ditt..

Anonymous poster hash: 98b9a...f33

[Anonym bruker]

Dei 2 første punkta hadde jeg ingen problem med.

Men siste er jo dyrt. Og vart nok forbanna ja men hadde ikkje godt ut over ungen. Tenker gjort er gjort og dats it.

 

Det hjelper ikkje og bli sint for det gjør ondt verre for barnet. Og takler det bra synest jeg.

 

Anonymous poster hash: f536a...1fc

[Sommerfeeling]

Jada.. trykkfeil, det er ikke lett å skrive på mobil.

[Anonym bruker]

Jeg har blitt sint for slike ting, men pleier da å be ydmykt om unnskyldning. Særlig i perioder der jeg har ekstra kort lunte. Jeg legger stor vekt på at det var mamma som gjorde noe galt ved å bli sint. Det er en fordel å være bevisst på dette, for da er det lettere å jobbe med det. Jeg ser alltid for meg en gang jeg veltet en kaffekopp på et personalmøte. Var skikkelig flau, men bare tenker hvordan jeg ville tatt det dersom noen hadde blitt sint for det. 

Anonymous poster hash: a3c50...3aa

[Anonym bruker]

Til HI. 

De samme tankene har jeg for tiden. Jeg syns selv jeg er urettferdig og dum når jeg blir sint for at min datter søler eller gjør andre ting som irriterer meg grenseløst. Jeg går rundt og lurer på om jeg er den eneste som blir sånn og prøver til stadighet og minne meg selv på at det er ikke nødvendig å hisse seg opp. 

 

Vi får bare jobbe med oss selv. Tenke at det er jo ikke verdens undergang om litt melk blir sølt eller om hun løper utendørs uten jakke og må være hjemme et par dager i feber. Vi jobbe med de valgene vi tar, men vi kan og veilede barna våre i valg de tar. Er det virkelig lurt å sette glasset helt på ytterkanten av bordet? Hva kan skje? Hvis det skjer, hvordan skal vi unngå at det skjer igjen. 

 

Jeg vet ikke. Kansje det er bambus og svada og at barna bare må finne seg i at folk er ulike og folk reagerer ulikt. 

Anonymous poster hash: 951a6...684

[Anonym bruker]

jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg BLIR sint gang etter gang, er da ikke noe å bli sinna for...

og vet ikke hvordan jeg kan "ro meg ut" etterpå selv om jeg sier unnskyld så er jo barnet allerede lei seg...

- blir så irritert og frustrert over meg selv !

 

Jeg "klikker" ikke på noe som helst måte, men jeg reagerer slik at barnet tydelig blir lei seg og får dårlig samvittighet og det synes jeg er ugreit

Som en sier, når det først har skjedd, så har det skjedd.. Er jo ikke noe noen gjør med vilje, husker selv da jeg var barn - var kjemperedd for å grise eller noe slikt uhell hos stemoren min for hun ble alltid så sint...

 

Og skjer det slike uhell hos andre vi er på besøk hos merker jeg at jeg blir enda mer irritert..

 

Off, jeg må virkelig jobbe med meg selv på dette.. Men tror ikke det er så alvorlig at jeg behøver å ringe legen min, det går vel mer på sunn fornuft og det å telle til 10...

 

HI

Anonymous poster hash: 95a28...677

[Anonym bruker]

Hm, jeg trodde ikke jeg var en spesielt rolig person, men har to barn og har med hånda på hjertet aldri blitt sint for tisseuhell eller melk utover bordet. Det med bildøra har jeg ikke opplevd, men kunne nok kanskje blitt irritert for det. Vel å merke hvis jeg har gitt tydelig beskjed på forhånd om at det er noe de bør huske på.

 

Jeg har i grunn aldri blitt særlig sint/irritert for uhell eller ting barna ikke gjør med vilje. Men motsatt kan jeg være veldig tydelig når de gjør noe galt med vilje.

 

Ønsker ikke at barna mine skal bli utrygge i forhold til det å være litt "klønete", det tror jeg utvikler økt skamfølelse og følelsen av å ikke strekke til eller være bra nok. Kanskje noe å reflektert over når uhellet er ute?

 

Anonymous poster hash: 54cfa...4ef

[Anonym bruker]

Hm, jeg trodde ikke jeg var en spesielt rolig person, men har to barn og har med hånda på hjertet aldri blitt sint for tisseuhell eller melk utover bordet. Det med bildøra har jeg ikke opplevd, men kunne nok kanskje blitt irritert for det. Vel å merke hvis jeg har gitt tydelig beskjed på forhånd om at det er noe de bør huske på.

 

Jeg har i grunn aldri blitt særlig sint/irritert for uhell eller ting barna ikke gjør med vilje. Men motsatt kan jeg være veldig tydelig når de gjør noe galt med vilje.

 

Ønsker ikke at barna mine skal bli utrygge i forhold til det å være litt "klønete", det tror jeg utvikler økt skamfølelse og følelsen av å ikke strekke til eller være bra nok. Kanskje noe å reflektert over når uhellet er ute?

 

Anonymous poster hash: 54cfa...4ef

 

er helt enig i at det er totalt unødvendig, og det burde ikke skje

De skal få lov til å gjøre uhell uten at noen blir sinte.. er kanskje bare midt oppi et annet stress, og situasjonen rundt som gjør det men det er ingen unnskyldning...

- Får dårlig samvittighet i mange dager etterpå, har lyst til å hente h*n på skolen å bare klemme og si at jeg er sååå lei meg

Får bare håpe de ikke tenker på det like lenge, huff

 

Jeg kjefter lite generelt, men blir sur og muggen for sånne tåpelige ting, som de burde slippe.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 95a28...677

[Mamma_til_2]

 

jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg BLIR sint gang etter gang, er da ikke noe å bli sinna for...

og vet ikke hvordan jeg kan "ro meg ut" etterpå selv om jeg sier unnskyld så er jo barnet allerede lei seg...

- blir så irritert og frustrert over meg selv !

 

Jeg "klikker" ikke på noe som helst måte, men jeg reagerer slik at barnet tydelig blir lei seg og får dårlig samvittighet og det synes jeg er ugreit

Som en sier, når det først har skjedd, så har det skjedd.. Er jo ikke noe noen gjør med vilje, husker selv da jeg var barn - var kjemperedd for å grise eller noe slikt uhell hos stemoren min for hun ble alltid så sint...

 

Og skjer det slike uhell hos andre vi er på besøk hos merker jeg at jeg blir enda mer irritert..

 

Off, jeg må virkelig jobbe med meg selv på dette.. Men tror ikke det er så alvorlig at jeg behøver å ringe legen min, det går vel mer på sunn fornuft og det å telle til 10...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 95a28...677

 

 Virker som du må bearbeide dine minner om stemoren din for du reagerer akkurat slik som hun gjorde og det gjorde deg redd, ikke noe vont om deg men du er blitt slik som personen du var redd da du var små, sett deg ned og prat med gutten din og si mamma skal bli flinkere og si at det ikke er meningen om du blir sint.

[Anonym bruker]

Huff, jeg har litt av samme problem som deg, hi, og kan bli utrolig hissig noen ganger mot barna mine... Typisk i sammenhenger der jeg må mase på dem og de likevel ikke hører, eller når de krangler med hverandre og ikke hører på meg. Jeg har lavt toleransenivå for bråk og mas, og det er ikke ideelt med to små barnehagebarn...

 

Jeg hadde også en veldig hissig mor og husker hvor skummelt det var når hun ble ordentlig sint, ikke bra at jeg har arvet dette fra henne... Hun var en kjempegrei mor ellers, altså.

 

Jeg blir glad hvis noen har noen tips for hvordan man kan håndtere dette, telle til 10 er sikkert ikke dumt, men går det an å forebygge sinnet også?

Anonymous poster hash: 0c787...728

[Anonym bruker]

 

Huff, jeg har litt av samme problem som deg, hi, og kan bli utrolig hissig noen ganger mot barna mine... Typisk i sammenhenger der jeg må mase på dem og de likevel ikke hører, eller når de krangler med hverandre og ikke hører på meg. Jeg har lavt toleransenivå for bråk og mas, og det er ikke ideelt med to små barnehagebarn...

 

Jeg hadde også en veldig hissig mor og husker hvor skummelt det var når hun ble ordentlig sint, ikke bra at jeg har arvet dette fra henne... Hun var en kjempegrei mor ellers, altså.

 

Jeg blir glad hvis noen har noen tips for hvordan man kan håndtere dette, telle til 10 er sikkert ikke dumt, men går det an å forebygge sinnet også?

 

Anonymous poster hash: 0c787...728

 

 

føler med deg, om jeg kan si det sånn... er virkelig ingen god følelse å sitte med !

 

Anonymous poster hash: 95a28...677

[Iiiiik]

Men er du veldig sliten sånn generelt sett? Lite å gå på? Da kan det være forklaringen på at hendelser som krever litt ekstra får deg frustrert. Et første tips kan altså være å se på totalbelastningen i livet, om du sover nok, om du jobber for mye, om du er generelt stresset. Noen håndterer jo dessuten frustrasjon dårlig helt generelt, hvis det er tilfelle, må du nok gjøre en større innsats med frustrasjonstoleranse.

 

Hvis frustrasjonen er mer spesifikt knyttet til barnet og det ikke finnes ytre forklaringer på hvorfor du reagerer som du gjør, ville jeg gått i meg selv og lurt på om jeg hadde et tema knyttet til perfeksjon. Synes jeg har sett at de som ønsker at "alt" skal være perfekt og som dessuten tenker at barnets egenprestasjon er en del av ens egen presentasjon, i mindre grad tåler at barnet søler når det for "stort", at det tisser på seg når det burde ha sluttet osv. Husk at barnet er seg og enda viktigere - husk at perfekt ikke er realistisk.

 

Frustrasjonskontroll oppøves både ved å justere forventningene (her kommer dette med perfekt inn igjen) og ved å legge inn noen stoppmekanismer for seg selv. Noen har faktisk effekt av å telle til ti, noen har nytte av å trekke pusten og tenke på noe annet, noen tar seg en kjapp runde på ti skritt for så å vende fokus tilbake til situasjonen og reagere. Hvis din første impuls er bebreidelse og barnet i tillegg er sensitivt for kritikk og bebreidelse, må du selv lete etter hvilken stoppmekanisme som funker for deg. Dessuten synes jeg at du skal snakke med barnet ditt neste gang du blir urettferdig sint. Når den dårlige samvittigheten treffer deg, setter du deg ned med barnet og sier at det var dumt at du ble sint. Si at du ikke vil bli sint når du skjønner at noe skjedde ved et uhell og at du skal øve deg på å bli mindre sint for ting det ikke er nødvendig å bli sint for. Selv en 4-åring skjønner at alle må øve seg på noe og etter hvert vil bare blikket fra barnet kunne være en stoppmekanisme.

[Anonym bruker]

Men er du veldig sliten sånn generelt sett? Lite å gå på? Da kan det være forklaringen på at hendelser som krever litt ekstra får deg frustrert. Et første tips kan altså være å se på totalbelastningen i livet, om du sover nok, om du jobber for mye, om du er generelt stresset. Noen håndterer jo dessuten frustrasjon dårlig helt generelt, hvis det er tilfelle, må du nok gjøre en større innsats med frustrasjonstoleranse.

 

Hvis frustrasjonen er mer spesifikt knyttet til barnet og det ikke finnes ytre forklaringer på hvorfor du reagerer som du gjør, ville jeg gått i meg selv og lurt på om jeg hadde et tema knyttet til perfeksjon. Synes jeg har sett at de som ønsker at "alt" skal være perfekt og som dessuten tenker at barnets egenprestasjon er en del av ens egen presentasjon, i mindre grad tåler at barnet søler når det for "stort", at det tisser på seg når det burde ha sluttet osv. Husk at barnet er seg og enda viktigere - husk at perfekt ikke er realistisk.

 

Frustrasjonskontroll oppøves både ved å justere forventningene (her kommer dette med perfekt inn igjen) og ved å legge inn noen stoppmekanismer for seg selv. Noen har faktisk effekt av å telle til ti, noen har nytte av å trekke pusten og tenke på noe annet, noen tar seg en kjapp runde på ti skritt for så å vende fokus tilbake til situasjonen og reagere. Hvis din første impuls er bebreidelse og barnet i tillegg er sensitivt for kritikk og bebreidelse, må du selv lete etter hvilken stoppmekanisme som funker for deg. Dessuten synes jeg at du skal snakke med barnet ditt neste gang du blir urettferdig sint. Når den dårlige samvittigheten treffer deg, setter du deg ned med barnet og sier at det var dumt at du ble sint. Si at du ikke vil bli sint når du skjønner at noe skjedde ved et uhell og at du skal øve deg på å bli mindre sint for ting det ikke er nødvendig å bli sint for. Selv en 4-åring skjønner at alle må øve seg på noe og etter hvert vil bare blikket fra barnet kunne være en stoppmekanisme.

 

takk for gode råd !

 

Anonymous poster hash: 95a28...677

[Anonym bruker]

Ingenting løser seg med at du blir sint,men neste gang det skjer prøv å gjør følgene:pust dypt inn 3 ganger,tenk detta ordner seg,ta så på deg "barnebrillene",sett deg inn i barnets situasjon og gå ned på barnetsnivå,snakk rolig med det.

-selvom det er uhel ved tissing,kan barnet skifte og vaske seg selv? Da blir det en konsekvenshandling

-når det søler melk ved uhell,la barnet finne frem tørkepapir og tørke opp etter seg.Det blir en konsekvenshandling,barnet lærer noe ut av det.

-Om han åpner bildøra,og kommer borti naboens bil,la han gå bort til naboen og fortelle hva som skjedde,og la han be om unnskyldning.Det er en konsekvenshandling,og barnet vil lære.

Barnet vil lære at du ikke blir sint,det kan føle trygghet i en vær situasjon for du er rolig,og det trenger barn for å lære,og ved å gi barnet kosekvenshandlinger vil barnet lære noe av situasjonen.

Ved å gå til naboen,vil det lære at neste gang må jeg være rolig å forsiktig når døren åpnes.

Ved melkesøl,må jeg ha kontroll på armer og bein ellers søler jeg,og da må jeg rydde etter meg osv...

Anonymous poster hash: 5a18f...138