Utrolig fortvilet over det hele... Noen som har noen ord og meninger?

[Anonym bruker]

Hei hei!!

 

Har ikke meldt meg helt inn her enda, da jeg ikke helt klarer å glede meg over graviditeten. Jeg er ikke helt sikker på hvor langt jeg er på vei. men tror jeg er ca 6 uker på vei nå. 

 

Fredag for en uke siden tok jeg en test da jeg har følt meg litt rar de siste dagene. testen var positiv og jeg dro å kjøpte en til. den var også positiv. Jeg har brukt p-piller så dette kom som et sjokk, selv om jeg vet at muligheten er der. Jeg har en sønn på 2 år fra før og samboer. pappaen til barnet jeg har fra før. Vi er 24 og 25 år og hadde som sagt ingen planer om å få en til enda. 

 

Vi har hatt en tøff sommer hvor vi skilte lag. Vi hadde nå begynt å få ting mer på plass forholdsmessig og ting begynte å se bra ut. Når jeg fortalte samboer at jeg er gravid, sa  han umiddelbart at han ikke ønsket flere barn nå. Da han mente at forholdet vårt ikke var stabilt nok for å få en til enda. Jeg er på mange måter enig, men det føles også veldig feil å skulle ta abort. 

 

vi ble enige om å la tanken få hvile litt og at vi skulle snakke litt mer om det om noen dager da det ble litt mye på fredagen. På mandag spurte jeg om han hadde tenkt noe mer, hvor jeg igjen fikk høre at han ikke ville ha en til nå, men at dette fikk jeg bestemme for det er min kropp. Han sa også at han ikke hadde det noe bra i forholdet og at han ikke så noen mulighet for at det var noe mer å jobbe med. 

 

Jeg beholder leiligheten da jeg er den som har stilt inn med egenkapitalen og sitter med størst eierandel. Han har i dag ringt familievernkontoret for å få en samtale til mekling ang sønnen vår. 

 

Så her sitter jeg, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en fantastisk sønn på 2 år, jeg har et barn i magen som ikke er ønsket av sin far. og jeg har mistet personen jeg trodde var fremtiden min. Jeg elsker samboeren min selvfølgelig veldig høyt og vil dele livet mitt med han. Jeg klarer ikke å være glad for graviditeten og jeg klarer ikke å ringe legen for hverken det ene eller det andre. Jeg føler meg som en zombie. fra den ene uken til den andre så snudde hele livet og det jeg trodde var familieidyllen seg på hodet.  og nå sitter jeg her... 

Anonymous poster hash: a1cf8...c1c

[Gjest anouschka with Love]

Kjære deg anonym! Å ta abort fordi man må være to er tull. Det er et liv der inne og om du ønsker å beholde så vil du klare det! Jeg har vært alene med datteren min på 6 år siden 2 uke i svangerskapet. Det gikk helt fint og fra før hadde jeg en gutt.

Dette må du kjenne på selv <3.

Lykke til!

[brulta92]

Det er et valg du må ta selv. Bare du kan føle om en abort er noe du klarer å leve med.

Fins mange alenemødre der ute som har fler enn 1 barn, husk det. Har du familie å støtte deg på? Samme hva du velger. Nære venner du kan prate med?

 

Sender deg noen styrkeklemmer!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din. Ble helt uventet gravid midt oppe i et samlivsbrudd. Valgte å beholde det selv om jeg i utgangspunktet ikke er imot selvbestemt abort. Det er noe kun kvinnen i situasjonen kan uttale seg om og jeg synes ikke man har rett til å kritisere akkurat det valget.

Du kan også be om videre samtaler på familievernkontoret, det hjalp meg ihvertfall.

 

Når det er sagt så angrer jeg ikke et sekund på at jeg gikk inn i et svangerskap vel vitende om at jeg kom til å bli alene. Jeg har giftet meg med en annen mann og har det veldig fint, og jeg har et godt forhold til min eks. Han var med på fødselen og ble en veldig bra far når ting roet seg selv om vi ikke ble kjærester igjen.

Det var en vanskelig tid, men det var verdt det for meg ihvertfall.

Men det er nesten umulig å gi råd, det ervet vanskelig valg bare du kan ta. Men man kan gi støtte og du må være flink å ta imot hjelp.

 

Masse gode tanker til deg!

 

Anonymous poster hash: a5ccc...e20

[Anonym bruker]

Håper det går bra med deg!

 

Uansett hva du velger så er det ingen som har rett til å kritisere.

Det er en forferdelig vanskelig situasjon og du må ta godt vare på deg selv oppi alt sammen.

 

Anonymous poster hash: a5ccc...e20

[A_K]

Hei. Jeg får så vondt av deg, og synes personlig at din samboer håndterer dette lite voksent! Når det er sagt så kom kanskje dette som et sjokk på han, det høres ut som han er mer på vei ut av forholdet enn du er... Jeg synes du skal følge hjertet, i hvert fall ikke føle tvang til abort- det kommer til å gå helt fint uansett hva du velger! Jeg tror, uten å kjenne din kjære, at hvis du velger å beholde barnet, så kan det hende han etterhvert vil angre og kanskje prøve å gi forholdet en sjanse til! Jeg krysser fingrene for det og ønsker deg alt godt!!!

[Anonym bruker]

hei alle sammen:) Hi her!  

 

Jeg vill først bare takke for mange fine og gode ord. Det hjelper overraskende mye å lese andres meninger og tanker. Så det setter jeg utrolig pris på. 

 

Etter jeg hadde skrevet innlegget, så mannet jeg meg opp og ringte legen. Oppi det hele så var det ihvertfall greit å få det bekreftet eller avbekreftet at jeg er gravid. Jeg fikk time i dag, og jeg er gravid. På grunn av veldig uregelmessig mens sendte han en henvisning til tidlig ultralyd for å finne ut hvor langt jeg er på vei. Midt oppi det hele spør legen, ønsker du å beholde det. Jeg svarte uten å nøle, JA! Helt frem til han spurte så har jeg vært usikker. Ikke usikker på  hva jeg vil, for innerst inne har jeg vel visst det helt siden testen viste positivt. Men på alt annet i denne situasjonen. 

 

Men for en dag! Jeg har smilt, kost meg på jobb, og hatt en veldig god dag. Uansett hva som skulle skje med forholdet til meg og samboeren min så føler jeg at jeg har gjort det riktige. og det er en god følelse.

 

A_K: Det kom nok som en relativt sjokk på oss begge to, men måten samboeren min takler dette på er veldig lite voksent. Så der er jeg helt enig. 

 

 

Anonymous poster hash: a1cf8...c1c

[A_K]

Så godt å høre at du har hatt en bra dag! Stå på! Du tar det rette valget - uansett:)

[Hønemorpåhaugen]

som jeg skrev en gang tidligere her til noen andre som også var i tvil. du vil ALDRI angre på et barn du fikk. men du kan angre resten av livet hvis du ikke fikk det. stå på. jeg har vært alene med barna i mange år. har vært vanskelig til tider, men er ingenting man ikke klarer..så må ikke tenke på at du er alene. du har sikkert masse familie og venner som støtter deg. vil han reise så la han reise og tenk på at det finnes et hav av menn der ute som vil behandle deg og barna dine kjempegodt. med meg så var jeg alene en stund og så plutselig stod drømmemannen der. vi har det superfint og han behandler barna mine som sine egne. så er ikke alle som er like umodne : )hvis det ikke går bra med forholdet deres så ikke fortvil,: )) Masse lykke til og gode klemmer.

[brulta92]

Da kan man jo gratulere så GRATULERER!

jeg ble selv alene når jeg ble gravid. Halvveis ut i svangerskapet så møtte jeg han som nå er min mann. Han har elska ungen fra første gangen vi traff hverandre og ser på han som sin egen.

 

du får ha masse lykke til! Du får melde deg inn i forumet og finne terminklubb (når du veit hvor langt du er på vei). Da finner du sikkert fler i samme situasjon som deg.