Gleder meg ikke til å bli mor igjen.

[Anonym bruker]

Det er en forferdelig erkjennelse, og når jeg leser overskriften dømmer jeg meg selv - jeg må være den verste vordende mor i verden...

Vi har barn fra før, og sistemann var ønsket og planlagt.

Vi gledet oss i starten, men underveis forandret noe seg.

Jeg går daglig å kjenner på at jeg gruer meg.

Jeg var mye syk i starten og var sengeliggende. (God tid til å tenke?)

 

Nå er jeg over halvveis men klarer fortsatt ikke glede meg. Jeg ser på hvor slitsomt det kommer til å være og jeg gruer meg siden jeg har vært syk med de andre barna. Sliter med angst som er veldig tilstede når ungene er små. Blir litt bedre når de vokser.

Jeg gruer meg så inderlig! Jeg blir så enormt sårbar og det er så skrekkelig vondt å gå med den angsten. (angsten går ut på at jeg er veldig redd for å miste ungene eller at jeg selv dør fra dem)

 

Jordmor sier jeg må la meg føle på dette. Hun mener det vil gå over etter hvert som det nærmer seg fødsel og kroppen har fått forberedt seg litt.

 

Jeg føler meg som verdens mest forderdelige mor. Jeg elsker mine barn over alt i verden, og denne følelsen av å grue seg til å bli mor på ny er forferdelig vond og vanskelig.

 

Er det noen andre der ute?

 

Anonymous poster hash: 379f5...9e1

[*Teoline*]

Jeg har ingen erfaring med det du sliter med, men syns du skal stole på jordmor og hennes erfaring. Det er ingen tvil om at du er en god mamma og at det er hormonene som trøbler med deg.

 

Ønsker deg lykke til med både svangerskap og barseltid og håper at du får det bedre snart.

[Anonym bruker]

Må bare si at jeg føler med deg. Jeg er 37 uker nå med nr 3. Jeg var innlagt på føden en natt og hørte babyer som gråt. Jeg ble rett og slett kvalm, irritert og ville hjem. Så bare for meg alle problemene, lite nattesøvn, ammeproblemer, stress, besøk som renner ned dørene osv. 

 

Skulle ønske jeg kunne glede meg. 

Anonymous poster hash: 09463...da0

[Anonym bruker]

Ingen angst, men uplanlagt på vei med nr tre... Går enda å venter på at det skal snu til glede i uke 34.... Vanskelig for man kan liksom ikke si til noen at man angrer og ikke vil ha barnet...

 

 

Anonymous poster hash: 0ee57...b60

[Anonym bruker]

Slitsomt når gravidhormonene herjer i kroppen! Men bare tenk HI, dere har allerede flere fantastiske barn som fyller dagene deres Ett barn fra eller til spiller faktisk ikke så veldig stor rolle. Hverdagene og helgene dreier seg jo allerede om barn. Og du vet hva du går til. Litt nattevåk, ja pyttsann det tar max et år så har du fått nettene tilbake. Ammetrøbbel, vel mme er omtrent like bra og flaskebabyer er roligere og sover bedre Besøk som renner ned dørene? Nei send sms når ungen er født og si at dere ønsker fred de første ukene til å bli kjent med baby i fred og ro. Om noen kommer likevel så send dem på dør!

Anonymous poster hash: 0f2c2...39b

[Anonym bruker]

Prøv å snu tankene. Fokuser på gledene ved å ha barn. Tenk at det blir så koselig, masse kos, hyggelige trilleturer, nye bekjentskaper i barselgruppen, ett år permisjon hvor du også får mer tid til de andre barna. Tenk på at du skal bli kjent med et nytt menneske med sin helt egne personlighet. De andre barna kan kanskje hjelpe til litt, og for hvert barn har du mer erfaring som gjør at alt går lettere.

 

Tankene dine gjør deg ikke til noen dprlig mor. Det er handlingen som teller.

 

Anonymous poster hash: ff303...934

[Anonym bruker]

Prøv å snu tankene. Fokuser på gledene ved å ha barn. Tenk at det blir så koselig, masse kos, hyggelige trilleturer, nye bekjentskaper i barselgruppen, ett år permisjon hvor du også får mer tid til de andre barna. Tenk på at du skal bli kjent med et nytt menneske med sin helt egne personlighet. De andre barna kan kanskje hjelpe til litt, og for hvert barn har du mer erfaring som gjør at alt går lettere.

Tankene dine gjør deg ikke til noen dprlig mor. Det er handlingen som teller.Anonymous poster hash: ff303...934

Det er ikke alle har rett eller muligheter til å være hjemme, spesielt studenter, arbeidsløse... For oss bli det bare enda mer å gjøre og enda mindre tid til ny bekjente og de andre barna

 

Anonymous poster hash: 0ee57...b60

[Anonym bruker]

HI her,

Tusen takk for mange fine svar.

Jeg kjenner jo innimellom at jeg gleder meg til å få hn på brystet og bli kjent. Ungene gleder seg utrolig og det er såpass med aldersforskjell på dem at akkurat det er ikke problem.

Jeg forsøker å ikke stresse, det er bare en veldig uvanlig tanke at jeg gruer meg. 

Håper veldig noe endres snart.

Anonymous poster hash: 379f5...9e1

[Anonym bruker]

Vi er i tankestadiet om et nytt barn om et par års tid. Etter en trøblete babytid med førstemann kjenner jeg absolutt ikke noe savn eller ønske om en baby, slik jeg gjorde med første. Men for å få en større unge må man jo bare holde ut den første tiden, helt til det blir kos å ha barn. Kanskje du også egentlig ikke ønsker en hjelpeløs bylt som bare skriker, men godt kunne hatt en ny toåring som skravler som en foss og kaster seg rundt halsen din? I så fall, så prøv å se frem mot den tiden :-) babytiden er bare prisen man må betale for å komme seg dit.

 

Anonymous poster hash: 0095f...8ae