FULL PUPP! Kanskje ikke så full likevel?

[Gjest Trulte med to små]

Etter å ha strevd i over 8 år med å lykkes å bli gravid, to spontanaborter og ved hjelp av IVF-behandling så kom endelig prinsessa vår til verden på fjerde forsøk.

At jeg både er full av hormoner og mangler noen tror jeg så gjerne på og det var vel også de som gjorde til at det var vanskelig å bli gravid.

Mye styres av hormoner og for meg var det en a-ha opplevelse å skjønne at også melkeprodukjonene styres av hormoner, dvs å skjønne at det kan ha en sammenheng med lite melk og hormoner å gjøre!

 

Da lillemor kom til verden var det bare å sette i gang med pupp og vi styrte en del med å få henne til å ta godt tak uten å sovne.

Jeg hadde vel sovemelk da og vi rugget, snakket og kilte henne for å vekke henne under ammingen.

Vi var på sykehuset i to dager og fikk god hjelp og oppfølging mht amming. Jeg fikk beskjed om å legge henne til så fort hun viser tegn til sult og det gjorde jeg.

Morsmelk var topp og det beste et barn kunne få, flaske ble aldri nevnt med et ord.

Jeg var i fin form etter fødselen og var kjempeglad og lettet over at den lange latensfasen med rier fra en viss plass og fødselen på 8 timer var overstått, men lite visste jeg om at det var nå jobben begynte!

 

Lillegull var så skjønn, god og sulten. Den ene natten holdt vi det gående til kl 03.30 på natten og ringte da i ren desperasjon på pleierene på sykehuset.

Jeg ammet og ammet, men hun ville ikke roe seg. Den ene pleieren spurte om hun kunne ta med seg barnet og prøve å gi henne litt morsmelkerstatning, nesten som en siste utvei, og kom tilbake med en sovende rolig baby.

I papirene mine fra sykehuset stod det: mor ammer litt dårlig.

Jaja, så gjorde jeg vel det da!

 

På vei hjem fra sykehuset var jeg full av følelser, hormoner, men ikke så full av melk. Turen hjem fra sykehuset denne dagen endte med et ammestopp i en kokvarm bil med en hysskrikende baby, i litt for store klær.

Som den gode mamman jeg ville være hadde jeg tenkt at smokk skal man ikke ta med på sykehuset, siden babyen ikke bør ha det før sugeteknikken er godt innøvd.

Etter å ha prøvd alt og måtte gi seg med tap mht å amme lillemor, slo det meg at jeg faktisk hadde smuglet med en smokk hjemmefra som lå langt nede i stelleveska. HA! der kom den til sin rett og var det eneste som hjalp oss da slik at vi kunne komme oss hjem, 1,5 timer forsinket til grillfesten og feiring av hjemkomsten av den lille håpefulle.

 

Midt i gleden og grillingen ble det mange ammepauser og grillmaten min så jeg knapt noe til.

Inne på soverommet den fine sommerdagen satt både jeg og lillemor og gråt og prøvde å få til ammingen.

Jeg tenkte at hva i all verden har jeg begitt meg ut på nå? Er det angrerett på babyer? kan noen komme og hente den ungen? osv osv og i et svakt øyeblikk var det nesten som jeg lurte på om reven spiser barn?

 

Hvordan gikk det an å ha slike tanker når jeg endelig, endelig hadde lykkes i å bli mor?

Tårene satt løst og selv om jeg var takknemlig og glad, var jeg også svært sårbar og redd, redd for å ikke få frem de riktige morsfølelsene i meg, tenk om jeg ikke var orntlig glad i henne eller tenk om jeg ikke kunne elske henne?

De vonde tankene gnagde i meg og den dårlige samvittigheten min gjorde ikke mye godt for humøret, som allerde var boosta godt opp av hormoner, 3 dagers tårer osv osv.

 

Hva i all verden hadde vi gjort?

Der, rett foran meg, lå den vesle lille perfekte jenta og så på meg, tenk for et under?

Mitt største ønske over så mange år, mange vonde, lengtende år hadde nå endelig resultert i dette vidunderet av en baby.

Men var hun virkelig MIN?

Kunne de ha blandet feil på fertilitetsklinikken mon tro?

Joda, jeg så riktignok både litt av meg og litt av Remie i henne så vi hadde nok ikke vært så uheldige.

 

Bak stor takknemlighet, glede og en nyoppblomstra kjærlighet til Remie gjemte det seg strie netter med sår gråt fra lillemor, hvor jeg ammet og ammet i lange perioder. Hun sovnet og våknet, ammet og virret, og søvn ble det lita av for alle tre.

Vi som hadde blitt fortalt at vi sikkert kom til å få en "sovebaby" siden vi er så rolige av natur. Jo takk, det skal jeg si!!

Jeg følte meg som en eldgammel mor, jeg var nok alt for gammel for dette og burde ha skjønt bedre en å hige etter å bli mor i en alder av 38!

Jeg burde nok ha skjønt at toget var passert og at et liv uten barn var forbehodt meg.

 

Det ble noen telefoner til fødeavdelingen de første nettene for å få råd og veiledning. Ingen hadde nevnt flaske og morsmelkerstatning med et ord før, men nå fikk vi beskjed om hvor mye MME vi kunne prøve å gi og det hjap en stund.

Lillemor hang i puppen dagen lang for jeg hadde jo blitt fortalt at melkemengder tar seg opp jo oftere man ammer og jeg ville jo gjerne få det til, så jeg stod på.

Velsignet med gode pupper, perfekt for amming sa de på sykehuset og joda de virket godt egnet de, men tror nok det var mer fett i dem enn melk til tider, noe en tydelig irritert liten prinsesse har gitt klar beskjed om.

Men, vi ga oaa ikke vi og lillemor vokste og ble lengre og lengre, så nå hadde jeg vel fått voksemelk da.

Brystpumpa ble brukt noen ganger og det føltes ut som om jeg skulle vrenge puppene for å få ut en god flaske til henne.

En gang gråt jeg nesten etter en iherdig, heseblesende pumping for å kunne gi en lite fornøyd, sulten frøken som til slutt sovnet av utmattelse..stakkars!

Da gjorde jeg mye for å prøve å vekke henne for å få i henne de edle, dyrebare dråpene, for slikt kunne jo ikke gå til spille!

Jeg rugget, snakket, vasket de små hendene hennes med kald klut, bar henne ut i den kalde gangen, for å vekke henne, men hun sov som en stein og da skjønte jeg at dette var på grensen til å plage henne ( kanskje langt over også ) men fikk tilslutt i henne litt melk, i halvsøvne.

Søvnen vant og maten fikk vente.

 

Slik gikk sommeren, halveis med puppen ute overalt.

Fikk se meg selv i speilet på et kjøpesenter, med stor våt melkeflekk på tunikaen fordi jeg i ammetåken hadde glemt å ta på meg puppebind.

En annen gang hadde jeg ikke fått kledd meg skikkelig igjen etter en amming og gikk med toppen under tunikaen på halv tolv, godt synlig at jeg drev med aktiviteter utover det å kle meg.

 

Stort sett var lillegull fornøyd og glad og lett å ha med å gjøre, bare hun var mett.

Det innebar at hun måtte spise ofte og ammingen tok tid for at hun skulle bli fornøyd.

Helt normalt hadde jeg hørt!

Det ville bli bedre!

 

Underveis fikk jeg høre av flere at ders barn, inkludert meg selv som barn, sov gjennom hele natten uten problemer.

Javel? det var jo fint for de! Her var det aldri slik og jeg måtte opp minst to ganger pr natt, selv om jeg visste at dette ikke var mye, sånn egentlig.

Hun fikk alltid pupp først, så flaske, men aldri så mye som det stod at en på hennes alder burde ha for da var vi redd for å overfore henne og gulping hadde vi rikelig av fra før av.

Den tiden, etter hvert gikk det ganske så bra på natten 

Alt tok sin tid og hele prosessen med mating tok ca en time hver gang, så var det av og til bleieskift og skifting av "putetrekk" pga gulping ( som skjedde så og si hver natt, av og til flere ganger pr natt )

"Da har du nok foret ungen for mye" fikk jeg høre av noen kloke hoder, ja mulig det, men hva gjør jeg da når ungen leter etter puppen, gråter og viser alle tegn til sult?

Og jeg som trodde barnet styrte dette selv mht inntak av mat, så lenge det bare fikk pupp! Jeg slang frem puppen jeg, de som skiftet på å føles som store, flotte meloner til inntørka, utsugde ballonger som en liten vampyr nødig ville slippe.

 

Ukene gikk og det virket som om mitt pågangsmot hadde gitt resultater for så bestemte jeg meg for å prøve å kun amme på natten uten flasken i tillegg, og det gikk.

Jeg følte meg trøtt, stolt og glad og det var en god følelse å kunne mestre dette.

Merkelig nok følte jeg meg som en bedre mamma og mestringsfølelsen var god å føle på. Å gi flaske nå føltes som et nederlag.

Dette gikk bra en god stund for så å bli til at lillemor våknet oftere igjen på natten og viste tegn på at hun ville ha mat.

Jeg ammet og ammet og selv om hun drakk mer effektivt nå, så ble det hyppige oppvåkninger, urolig søvn på henne og jeg følte meg som en zombie, og fikk lite sjarmerende personlighet på mårrakvisten.

Dette var det Remie som fikk merke.

I perioder var det lite trultemor sov på dagen også og det var ikke alltid like lett og lystbetont å synge "lille kattepus" og div andre barnesanger, men at hun hadde en zomiemamma var jo ikke hennes feil ( eller jo egentlig, men det sier vi ikke høyt ) og man er da på tilbudssiden og yter tipp-topp service her i gården!

 

Nå ligger det bak meg noen strevsomme netter hvor jeg lurer på om det snart ikke er på tide og innføre begrepet velling eller grøt, og jammen med skal jeg ikke snart få vei i vellinga slik at vi kan sove igjen!

Man vil jo ikke starte med det før hun er 4 mnd, men jeg lurer på å tjustarte litt, i samråd med noen som er mer våkne en meg.

 

Etter å ha funnet denne artikkelen hvor det står at melkemengde kan ha noe å si for hormoner som er i ubalanse, så skjønner jeg plutselig at dette kan gjelde meg!

Det er jo for en grunn at vi måtte ty til fertilitetsbehandling og hvorfor er det ingen oppegående leger/jordmødre som har sagt at det er en sammenheng der slik at jeg kunne fått oppfølging deretter?

Dette gjelder jo så mange kvinner og er der virkelig en sammenheng som det ser ut til her, så hadde mange tårer vært spart og mang en følelse av å stå på randen til en fødselsdepresjon vært unngått.

 

Vel, dette var min historie om å bli førstegangsmamma i moden alder med store pupper, både med og uten melk.

Og jeg sier nå ja til tilleggskost for babyer når ikke mamma har nok mat å tilby til enhver tid.

Lillemor er 13 uker og ei blid og god jente, som jeg absolutt ikke vil at hverken reven eller andre skal komme og hente, for hun er jenta mi, jenta vår, riktignok bare til låns for en tid og den tiden setter jeg stor pris på.

Når natten smyger seg på og jeg i halvsøvne må frem med puppen så ser jeg rett bort på den lille sengen der min dyrebare skatt ligger, og vemodig forstår at denne tiden så fort forsvinner og prøver å nyte tiden.

 

Visst er jeg velsignet og morslykken blir stadig sterkere, den kommer i takt med søvnen jeg får.

Å bli mamma var et sjokk jeg aldri hadde sett komme, noe som ga meg en enorm sorgfølelse for hvorfor akkurat meg, jeg som hadde ønsket meg barn så lenge og som i årevis hadde elsket et ufødt barn!

 

Det som har vært livsviktig for meg har vært å være åpen, ærlig og tørre å fortelle nære og kjære venner om disse følelsene jeg har hatt. De tankene og følelsene som har forvirret meg, gjort meg redd, gitt meg dårlig samvittighet osv osv er nå på vei i retur.

Jeg gjør mitt beste og vet jeg er en god mor, faktisk verdens beste for mitt barn!

Jeg har lært så mye og denne fellesreisen er bare nettopp begynt for min lille familie, hadde jeg bare visst det jeg vet i dag så hadde jeg kanskje kunnet hatt en noe lettere barseltid?

 

Men, man lærer så lenge man lever og det er nok en grunn til at jeg skulle erfare det jeg gjorde.

Så lenge jeg klarer vil jeg fortsette å amme, men jammen med skal jeg gi noe annet i tillegg, slik at lillemor blir mett og fornøyd.

Mat er jo et primært behov for alle og uten mat og drikke duger helten ikke, og uten søvn blir jeg en meget mindre sjarmerende versjon av meg selv. Og hvem vil vel være en "Cruella deville" mamma? Ikke jeg ihvertfall om en flaske med MME eller en skje med grøt kan forhindre det! 

 

 

 

 

 

[Fighter`n]

Hei!

Det var et veldig fint innlegg

Veldig fint at du belyser disse vanskelige tidene i barselsperioden - mange hysjer nok det ned!

 

Jeg produserer nesten ikke kvinnelige hormoner selv, men hadde heldigvis null problemer med ammingen . Vi trodde vi ville få en liten rabbagast, men ut kom sannelig den populære "sovebabyen" .

 

Håper at mange leser innlegget ditt ,og ser at spedbarnstiden ikke alltid blir så rosenrød som de har forestillt seg!

Lykke til videre

[Gjest Trulte med to små]

Hei!

Det var et veldig fint innlegg

Veldig fint at du belyser disse vanskelige tidene i barselsperioden - mange hysjer nok det ned!

 

Jeg produserer nesten ikke kvinnelige hormoner selv, men hadde heldigvis null problemer med ammingen . Vi trodde vi ville få en liten rabbagast, men ut kom sannelig den populære "sovebabyen" .

 

Håper at mange leser innlegget ditt ,og ser at spedbarnstiden ikke alltid blir så rosenrød som de har forestillt seg!

Lykke til videre

 

 

Tusen takk!

 

Jeg viser til et innlegg jeg postet sammen med innlegget et annet sted, men glemte å legge det ved her.

Så godt at du lykkes med amming og en sovebaby er fint det vel? Vi er heldige vi som opplever å bli mamma, i tykt og tynt!

[poca]

Det er helt hjerteskjærende å lese dette. Mest fordi jeg kjenner meg igjen. Ammingen var et sant helvete; melka kom ikke ut, jeg fikk brystbetennelser som endte i blodforgiftning og sykehusinnleggelse og ambulansekjøring. Mye drama. Og mens jeg var innlagt og såvidt visste hva jeg het, presset 4-5 sykepleiere meg til å amme. Og siden jeg "nektet" (les: klarte ikke å sette meg opp på egen hånd) så presset de mannen min til å overtale meg. Er jo helt skrudd, når man tenker tilbake.

Uansett: jeg har ALDRI før hørt eller tenkt at infertilitet og ammeprob har en sammenheng. Men it makes sense for min del. Jeg har lav amh , som betyr overgangsalder, selvom jeg er 33 år.

 

Dette skal jeg Google på og slenge i trynet på de sykepleierne.....

Har du link til artikkel?

[Gjest Trulte med to små]

Det er helt hjerteskjærende å lese dette. Mest fordi jeg kjenner meg igjen. Ammingen var et sant helvete; melka kom ikke ut, jeg fikk brystbetennelser som endte i blodforgiftning og sykehusinnleggelse og ambulansekjøring. Mye drama. Og mens jeg var innlagt og såvidt visste hva jeg het, presset 4-5 sykepleiere meg til å amme. Og siden jeg "nektet" (les: klarte ikke å sette meg opp på egen hånd) så presset de mannen min til å overtale meg. Er jo helt skrudd, når man tenker tilbake.

Uansett: jeg har ALDRI før hørt eller tenkt at infertilitet og ammeprob har en sammenheng. Men it makes sense for min del. Jeg har lav amh , som betyr overgangsalder, selvom jeg er 33 år.

 

Dette skal jeg Google på og slenge i trynet på de sykepleierne.....

Har du link til artikkel?

 Huff, skal si du hadde det vanvittig tøft! Amming er flott og viktig hvis det fungerer, og man skal ikke gi opp ved første utfordring mener jeg, men når ammingen bare blir vanskelig er det ikke godt for hverken mor eller barn.

Jeg skal prøve å finne linken!