Psykosomatiske plager

[Anonym bruker]

Jeg føler at de plagene jeg har i muskler og skjelett og mage/tarm henger sammen med hvordan jeg har det i ekteskapet.

Vi har et turbulent forhold, med en mann som har temperamentet fra helvete. Han har vært fysisk mot meg, men det har ikke skjedd ofte. Men daglig kjefter han og kaller meg alt fra lat til feit og teit og drittkjerring. Han hever stemmen over den minste ting, og jeg merker jeg krymper meg hver gang.

Jeg er ikke redd for han, men jeg er så sliten. Og nå sliter jeg med store smerter i ryggen blant annet, i tillegg til diare. Og smertene gjør meg enda mer sliten og trøtt.

 

Kan virkelig tilværelsen påvirke kroppen på en slik måte?

 

Anonymous poster hash: 545d9...a58

[Anonym bruker]

Og du er ilag med han fordi?

Anonymous poster hash: 8154d...0a5

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan de det, kropp og sinn henger sammen.

 

At du er både fysisk og psykisk sliten, går rundt på tå hev for å unngå konfrontasjoner og sinneutbrudd fra mannen vil helt klart påvirke kroppen din.

 

Du bør seriøst vurdere hele dette forholdet, det er langt fra normalt å få slike ting slengt etter seg hver dag altså. Du trenger en liten leilighet for deg selv og barnet/barna dine hvor du kan slappe av, være deg selv og slippe slike utbrudd fra en hissig mann. 

 

Har du tenkt på hvordan det påvirker barna dine å høre pappaen sin snakke slik til deg, hva det gjør med respekten de har for deg og hva det lærer dem om hvordan man løser konflikter og behandler fremtidige partnere?

Anonymous poster hash: d962c...3bf

[Anonym bruker]

 

 

Har du tenkt på hvordan det påvirker barna dine å høre pappaen sin snakke slik til deg, hva det gjør med respekten de har for deg og hva det lærer dem om hvordan man løser konflikter og behandler fremtidige partnere?

 

Anonymous poster hash: d962c...3bf

Ja, jeg har tenkt mye på det. Og det er det som taler for å flytte. Men jeg klarer ikke.

Føler det er pinlig at jeg ikke har ryggrad nok til å stoppe han. Hva vil andre si? Som tror jeg er verdens sterkeste og har vært frøken selvstendig siden jeg var 7 år.

 

Er ikke tak i meg i det hele tatt lengre.

 

Anonymous poster hash: 545d9...a58

[Anonym bruker]

Ja, jeg har tenkt mye på det. Og det er det som taler for å flytte. Men jeg klarer ikke.

Føler det er pinlig at jeg ikke har ryggrad nok til å stoppe han. Hva vil andre si? Som tror jeg er verdens sterkeste og har vært frøken selvstendig siden jeg var 7 år.

 

Er ikke tak i meg i det hele tatt lengre.

 

Anonymous poster hash: 545d9...a58

 

 

Du skriver her at du synes det er pinlig at du ikke har ryggrad nok til å stoppe ham.

Det absolutt første du må innse er at det ikke er noen måte du kan stoppe ham!

Hvorfor? Fordi han ikke vil!

 

Du kan ikke tvinge din mening eller "det riktige" eller det "anstendige" eller det "respektfulle" eller det "normale" på en annen person som ikke vil det selv.

Det hjelper ikke hvor rett du har i å ville det. Det hjelper ikke at du har rett i å bli behandlet på en god måte.

Det hjelper ikke hvor rett du har i det hele tatt - så lenge mannen din ikke selv vil gjøre noe med det!

Og hadde han villet det så hadde han endret seg for lenge siden!

 

Du har tydeligvis funnet deg i mannens oppførsel altfor, altfor lenge. Du er blitt syk fordi du har prøvd så lenge. Og likevel så ser ikke mannen noen grunn til å behandle deg med respekt og kjærlighet.

 

Dette burde være mer enn nok grunn til å gå fra mannen! SPESIELT for ei som "tror jeg er verdens sterkeste og har vært frøken selvstendig siden jeg var 7 år"!!!

 

Jeg tror du må gå i dypet på deg selv, kjenne på hvem du er. Du vet det jo, du skriver det her! Du er sterk! Du er selvstendig!

 

Vet du - den sterke og selvstendig 7åringen er fremdeles inni deg. Og selv om du ikke føler det slik akkurat nå så har du dette i deg!

Den sterke og selvstendige du var før vil ikke synes det er pinlig "at jeg ikke har ryggrad nok til å stoppe han"!

Tvert imot vil hun bli fly hakkende forbanna fordi noen som helst kan finne på å behandle henne så stygt! Hun vil nekte å tillate det noe mer!

Sansynligvis, vil den sterke og selvstendige, når hun får tenkt seg om, synes det var pinlig å finne seg i noe slikt så lenge, og så ville hun i hvert fall tatt tak i det, fordi det er mye verre å bli værende og tillate at noen behandler henne så stygt. Men hun vil også forstå at hun er blitt forsøkt psyket ned så lenge at egentlig så er det ikke pinlig, men veldig forståelig, at hun har funnet seg i det så lenge som hun har.

Men den sterke vil finne krefter til å gjøre noe med situasjonen - for hun vet hun trenger det for å få det godt igjen!

 

Men at du føler det er pinlig at du ikke greier å stoppe ham, det kan jeg forstå. En slik mann som det du beskriver, det er en mann som psyker ned de han har rundt seg. Han kontrollerer deg med måten han er på. Jo pinligere du synes det er at han behandler deg slik og du "ikke greier å stoppe ham" er fantastisk for ham. For da tar du på deg skylden for hans totalt uakseptable oppførsel - og han kan bare fortsette og fortsette uten å ta ansvar for det han gjør.

Han er som en blodigle som tapper deg for blod og krefter - for å føle seg sterkere selv. Jo dårligere du blir, jo mer kraft får han. Hvis du oppdaget en blodigle på deg - ville du ikke da børste den bort og tenkt "ikke faen om du får plage meg!" ?

 

Jeg tror du må finne tilbake til det du hadde i deg som barn og i oppveksten. For den kraften ligger i deg hvis du kjenner godt nok etter!

 

Du trenger ikke lage et drama i hjemmet, du kan bare stille og rolig begynne å forberede at du skal skape deg et nytt og bedre liv for deg og barna. Hva mannen mener er ikke viktig, for du har all rett til å skape deg det livet du vil - det du fortjener!

 

Snakk med legen din. Snakk med familievernkontoret. De vil støtte deg. Og du trenger noen som kan støtte deg litt mens du er i prosessen.

 

Jeg tror du vil oppdage at folk rundt deg vil få større respekt for deg når de forstår at du ikke finner deg i å bli behandlet dårlig av mannen (som burde være den som er snillest av alle med deg). De vil forstå og de vil respektere deg!

Kommer du mot formodning borti noen som mener det motsatte, så er de ikke verdt din oppmerksomhet! Så ikke bruk tid eller krefter på slike folk.

 

Bruk tiden din med personer som støtter deg i denne prosessen! Få hjelp - både av fagfolk og av venner.

 

En ting er at du skaper ditt eget liv og tar kontroll over livet ditt igjen. En annen ting er at du vil gjøre det riktige for barna dine. De fortjener noe bedre enn å vokse opp og tro at det er normalt at mamma blir dårlig behandlet, at det er normalt at pappa kan behandle mamma så dårlig. Har dere jenter eller gutter? Tenk deg den lille jenta som vokser opp og tror at det er slik hun må forvente å bli behandlet når hun treffer en mann. Hvorfor skal hun tro noe annet? Det er jo hennes pappa, som hun er glad i som gjør det - og mamma aksepterer det, derfor må det jo være riktig.

Eller hva med den lille gutten som lærer av helten i sitt liv, pappaen hans, hvordan han skal behandle damene når han blir stor. Han lærer hver eneste dag hvordan han skal behandle den han er glad i - for pappa er jo glad i mamma, og mamma må jo like det som blir hos pappa?

 

Eller?

 

 

For din skyld og for barna dine sin skyld - finn tak i "verdens sterkeste og frøken selvstendig" og skap det livet dere fortjener!

 

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: b213a...d96