Kjip situasjon..

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid!

 

Jeg er 26 år, har ingen barn fra før, da jeg og min ex-samboer ikke fikk noen barn etter mange års prøving. Dette slet på forholdet vårt. Det ble slutt for 1 år siden.

 

Jeg har nå di siste måndene vært sammen med en ny mann.

Vi er ikke sammen, vi begge vil ta det rolig når det gjelder å være i forhold, så derfor er vi ikke sammen og har heller ikke fortalt han enda at jeg er gravid!

Han har en datter fra før på 6 år som han har annen hver helg hos seg, og han er en fantastisk far til denne lille jenta

 

Jeg begynte på prevensjon (p-piller) igjen i februar i år siden jeg ikke ville risikere å bli gravid uplanlagt, men når sitter jeg her å har akkurat tatt en test som viste positivt.

Jeg har som lengere opp nevnt at jeg har selv vært prøver i mange år, og vet alt om frustrasjon rundt dette.

Jeg vet at han som er faren til dette ufødte barnet heller ikke ønsker seg flere barn uten å være i et stabilt forhold. Han har sagt en gang for en stund siden om jeg skulle bli gravid så viste han ikke om han hadde klart å vært der for dette barnet, og faktisk hadde stukket av fra alt ansvar.

Jeg går jo prevensjon så dette skulle jo aldri bli noe problem!

 

men nå sitter jeg her å er fortvilt og aner egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre.

Han vil trolig foreslå abort, og denne tanken har faktisk kommet at det kan være det eneste rette, men samtidig i denne fortvilelsen føler jeg at jeg faktisk vil ha dette barnet.

Jeg føler på en måte en ''lettelse'' over at jeg faktisk kan bli gravid, har fryktet litt at jeg aldri kunne bli gravid siden jeg ikke fikk barn med ex-samboeren. men nå er jeg gravid tross p-pille bruk!

 

Jeg er nå helt fortvilet og klarer ikke helt se det positive i situasjon.

Jeg er veldig gla i denne mannen som er pappaen til dette barnet, men jeg er redd han kommer til å dra fra meg og barnet om jeg ikke da tar abort!

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Klarer ikke helt nå å ta standpunkt til om jeg vil beholde eller ta abort.

 

Jeg skriver dette fordi jeg måtte få luftet tankene mine en plass, og kansje håpe på å få noen andre sitt synspunkt på ting, da jeg ikke har så mange å snakke med siden ingen vet om graviditeten enda.

Anonymous poster hash: 0120f...0b8

[Anonym bruker]

Tenk på hva du selv ønsker og vil en stund. Ta et godt og veloverveid valg, sammen med han eller uten han. 

 

Jeg vet ikke om du føler det slik, men jeg var i en liknende situasjon for syv år siden. Litt betatt, livredd for at han skulle tro at jeg gjorde det med vilje. Gav beskjed kort tid etter jeg fant det ut, og det ble abort. Er litt lei meg for det den dag i dag, selv om jeg ikke tror jeg ville beholdt barnet om jeg tenkte mer på det alene (Jeg hadde ingenting å tilby et barn på den tiden). MEN jeg hadde nok følt at det var jeg som tok det endelige valget, og ikke bare lot noen bestemme hva jeg skulle gjøre. 

 

Jeg vet ikke om dette hjelper deg, og jeg var en del yngre enn du er nå, men det er lett å glemme seg selv i slike situasjoner. 

 

Lykke til, håper du tar det valget du vil ta! 

Anonymous poster hash: 297cb...a50

[Anonym bruker]

Takk for at du deler din erfaring med meg

Hjelper en del å få høre andre sine erfaringer syns jeg.

 

Jeg skal nok tenke nøye gjennom avgjørelsen jeg tar, og er bestemt på at jeg skal ta valg etter mitt eget ønske.

Anonymous poster hash: 0120f...0b8

[Anonym bruker]

Vil du uansett ha en slik mann som ville stukket av ? Klarer du å ta deg av barnet alene?

 

Du er 26 år så du hadde nok klart deg bra om han stakk av. Men tar du abort får du aldri det barnet tilbake. Barnet som ble skapt selv om du gikk på pillen... Hvor fantastisk er ikke det, det lille livet må virkelig ha ønsket å bli til

Anonymous poster hash: e7b12...8f7

[Anonym bruker]

Har bestemt meg etter mye frem og tilbake for å ikke ta abort!

 

Barnefar har jeg pratet med, han vil helst at jeg skal ta abort.

Jeg har nå idag sagt til han at jeg blir å beholde barnet, og han får ta eget valg om han vil være der for barnet eller ikke.

Han sa bare han måtte tenke på ting.. så ikke vet jeg hvordan ting går der..

og for å svare på spørsmålet ovenfor her; Nei jeg vil ikke ha en mann som stikker av fra noe så viktig som et barn, men uansett hva barnefar bestemmer seg for så blir vi neppe sammen noen gang, sånn som jeg ser ting nå.

Han skal få velge selv om han vil ha noe med barnet å gjøre eller ikke.

 

Jeg har mye familie og venner som jeg vet kommer til å støtte meg uansett hva, så ja jeg vet jeg kan klare ansvaret for barnet alene om han velger å stikke fra alt.

 

Jeg begynner nå faktisk litt å glede meg til å bli mamma! Uansett om tanken på å bli alene mamma skremmer meg så gleder jeg meg hver dag over graviditeten og det lille miraklet i magen min

 

 

Anonymous poster hash: 0120f...0b8

[MrsMilla]

Må bare si at jeg synes du er tøff og ønsker deg all lykke på veien!

 

Vi har nettopp også vært i situasjonen der vi har vurdert for og imot - og velger å beholde.

 

Er samtidig i en helt annen situasjon enn deg: vi er gifte og har tre barn fra før. Allikevel klarer vi å være så teite at vi slurver med prevensjonen... gledet oss til å være ferdig med bleiebarn og få mer tid. Travle og spennende jobber, ikke mer tid, energi eller noe.... alt tilsa abort! Mannen min vil at vi skal ta abort.

 

Men så var det den lille da - som helt klart ser ut til å ville leve.... og selv om det er et superlite embryo, så er jeg fortsatt mor til det lille embryoet - og det føles helt feil å ta livet av sine egne. Og mannen min klarer heller ikke å be meg gjøre det siden han ser at jeg ikke klarer det.

 

Så nå snur vi heller om på alt vi hadde tenkt og planlagt og finner plass til den lille som vil leve. Det er derfor det kommer til å gå bra!