Vil gå fra mannen... Noen råd?

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg har mistet alle følelser. Jeg ser han er en god far og hjelper til. Men han har vært mye borte, jeg har vært alene om alt. Alt fra regninger, middagslaging, barna, handling, planlegging og stell av hus/bil.

Og nå har det sagt stopp...

Jeg har vokst mye de siste årene og vært alene. Han står på stedet hvil.

Vi har ikke samme drømmer. Vi liker ikke såmye av det samme.

Veldig dårlig kommunikasjon. Vi prater rett og slett ikke om annet enn det praktiske og da er det vel fortsatt jeg som prater. De gangene vi er alene( jeg og barna) så klarer vi oss så mye bedre enn med han her. Bedre stemning.

Vi krangler lite. Men i bunn og grunn så har jeg ikke blitt satt pris på for alt jeg gjør. Ingen oppmerksomhet på hverken morsdag, bursdag, jul osv heller.

Burde jeg gå? Burde jeg ikke få lov til å være lykkelig? Bli sett? Få føle at noen elsker meg. Jeg gråter om barna stryker meg over kinnet hvis jeg er nedfor. For jeg føler for første gang at jeg blir sett.

 

Jeg vet egentlig ikke om jeg vil det skal ordne seg....

 

Noen som har noen tanker? Råd?

 

 

Anonymous poster hash: 1be56...997

[Anonym bruker]

Dette høres virkelig ikke greit ut kjære deg.... jeg skjønner på ett vis hvordan du har det. Jeg hadde det litt likt deg jeg også. Mye alene, mann som jobbet mye, hadde ansvar for alt og alle her hjemme. Føltes som mannen kom å forstyrret meg og barna sine hverdagsrutiner når han var hjemme osv osv. For å gjøre en lang historie kort, så kom det til et punkt i vårt samliv at ting bare sa stopp, vi bodde sammen og levde som et ektepar, men ingen viste de store følelsene for hverandre. Det hele endte med at mannen innledet et forhold til ei, varte i fire måneder. Først når dette kom opp, å jeg ønsket å avslutte ekteskapet ble jeg sett! Han hadde tatt meg for gitt og jeg hadde vel egentlig det jeg også... Vi har gått på FVK, hadde opp-og-nedturer, å nå - ett år etter at utroskapen kom opp, har vi vel et bedre forhold enn vi noen gang har hatt. Vi kommuniserer og viser at vi oppriktig er glad i hverandre. Mannen sier at det kjennes ut som han aldri har vært så glad i meg som han er nå... selv om vi har vært sammen i 12 år.

 

Mitt råd til deg blir derfor at du må virkelig kjenne på om dette er noe du ønsker, eller er det et håp der? Kan følelsene vekkes igjen? Hva er grunnen til at mannen din lar deg ha alt ansvar (hos oss var det at det var mest lettvint...for han) Dere må i alle fall kommunisere!

 

Ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 1dbd2...0b9

[Anonym bruker]

Har du sagt dette til han? At du føler han ikke ser deg og setter pris på deg?

 

Synes det var et lettvint valg å skulle gå fra han. Du vet at man kan finne tilbake til gamle følelser om man vil det?

 

Jeg vurderer også å gå, men av flere årsaker. For det første har han ikke sett meg eller alt jeg gjør på flere år.

Men i tillegg er han sint og kjefter mye og mener alt som går dårlig er min feil.

 

Anonymous poster hash: 7d52e...72c

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg har mistet alle følelser. Jeg ser han er en god far og hjelper til. Men han har vært mye borte, jeg har vært alene om alt. Alt fra regninger, middagslaging, barna, handling, planlegging og stell av hus/bil.

Og nå har det sagt stopp...

Jeg har vokst mye de siste årene og vært alene. Han står på stedet hvil.

Vi har ikke samme drømmer. Vi liker ikke såmye av det samme.

Veldig dårlig kommunikasjon. Vi prater rett og slett ikke om annet enn det praktiske og da er det vel fortsatt jeg som prater. De gangene vi er alene( jeg og barna) så klarer vi oss så mye bedre enn med han her. Bedre stemning.

Vi krangler lite. Men i bunn og grunn så har jeg ikke blitt satt pris på for alt jeg gjør. Ingen oppmerksomhet på hverken morsdag, bursdag, jul osv heller.

Burde jeg gå? Burde jeg ikke få lov til å være lykkelig? Bli sett? Få føle at noen elsker meg. Jeg gråter om barna stryker meg over kinnet hvis jeg er nedfor. For jeg føler for første gang at jeg blir sett.

 

Jeg vet egentlig ikke om jeg vil det skal ordne seg....

 

Noen som har noen tanker? Råd?

 

 

Anonymous poster hash: 1be56...997

Har du sagt til han hva du ønsker av han? Har du sagt det tyyydelig? Menn er så ufattelig trege når det gjelder å oppfatte ting. Jeg for min del er midt i et brudd, men det er pga vold. Det å skille seg fører til nye problem, jeg har levd i mine-dine-våre forhold og det er dritslitsomt.

 

Jeg ville gitt det en ordentlig sjanse. Det høres litt ut som at du går og tenker mye uten at han får vite hva problemet er. Menn er enkle. Kan hende han syns du blir glad når han gjør det han gjør, men det ikke er DET du verdsetter (kjærlighetsspråk). PREP-kurs kan være en start? Eller fvk. Ikke bare gi opp! Småbarnsperioden er tøff, men det er jo bare en fase i livet..

 

Anonymous poster hash: 7f233...6db

[Anonym bruker]

Ja, jeg har tatt det opp med han. Og jeg får ikke noen endring på det jeg savner.

Og de siste årene har vi vært igjennom mye... Men jeg har måttet stått alene i det. Ingen støtte. Ingen trøstende ord.

Og det er ikke filleting det er snakk om. Men ikke en tanke en gang for å hjelpe eller gi omsorg. I såfall må jeg si det rett ut. Men jeg mener når du ser din kjære er svært dårlig? Nedfor og sier at det beste var at hun ikke våknet og fortsatt så kommer det ingen omsorg eller kjærlighet.

Jeg vil ikke ha det slik... Jeg vil ha noen som bryr seg. Og jeg føler at han har hatt muligheten til å vise det mange ganger men nei...

Jeg tror ikke han kan bli den jeg trenger. Han må i såfall endre personlighet.

Jeg trenger noen som tar vare på meg om jeg er syk, som tar ansvar for hus og bil sammen med meg, som vil dele hverdagens ansvar med meg. En som gir meg støtte når jeg er syk, en som ser meg, en som drar å kjøper noe godt til meg om jeg ønsker det. En som ønsker å glede meg og setter pris på meg fordi det gleder han å gjøre meg glad!

 

Jeg føler han har fått alle muligheter...

Vet rett og slett ikke om jeg vil fortsette... Det har sagt stopp. Og alt han gjør nå er irriterende... Alle de små sjarmerende feiliene hater jeg nå.

Jeg har gjort alt for han og de og alle rundt. Og det er tomt nå...

Det gjør vondt!!!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1be56...997

[Anonym bruker]

Det er tøffere å gå ut av et forhold enn å bli. Men du vil også oppleve en mestringsfølelse. En stolthet over at du klarer deg selv, over at du ikke er avhengig av noen.

Anonymous poster hash: fa90f...014

[Anonym bruker]

Jeg drømmer å ordne mitt nye hjem bare jeg og barna... Dårlig tegn tenker jeg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1be56...997

[Anonym bruker]

Eventuelt et godt tegn. Beror på hvordan en ser på det det.

Anonymous poster hash: fa90f...014

[Anonym bruker]

Synes du skal sette deg ned med han, og fortelle at du vurderer å gå ifra han. Hør hva han sier. En ting at du har har gitt han sjanser til å forandre seg, men noen må ha det inn med t-skje. Eventuelt par terapi om dere vil kjempe for det.

Om dere ikke vil kjempe, må dere få en time på fvk. Så må dere selge huset, eventuelt må den ene parten finne seg noe nytt. Og så må dere ordne en samvær avtale. 50/50 eller annenhver helg? Annenhver høytid o.s.v. 

Anonymous poster hash: 521b6...4b3

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som har tendenser til å bli som din...merker at han gjør mindre og mindre for meg. Han gjør nesten ingenting hjemme lenger. Jeg jobber for tiden 50% og da virker det som han mener at det er min jobb å gjøre ting hjemme. Men i dag skal jeg ta en prat med han og fortelle hvordan ting skal være. Har lagd liste over ting som jeg forventer at han skal gjøre av husarbeid osv., for nå orker jeg ikke mer...er helt utslitt når fredagen kommer.

 

Så da får vi bare se hvor dette ender....

 

Du må bare finne ut hva du egentlig vil og så gjøre det. Om forholdet er verdt og satse på eller om du har det bedre alene. Lykke til...håper alt ordner seg for deg. :-)

 

Anonymous poster hash: d8e18...7d3

[Anonym bruker]

Jeg har sagt jeg vil han skal flytte og at jeg synes det er trist at jeg føler det slik! Og at det er vondt og alt om hvordan jeg føler det. Felles fremtid, drømmer og om hva jeg ønsker og trenger i en partner.

Han sier han prøver... Men han forstår det virkelig ikke når jeg snakker. Og jeg skjønner ikke hvordan det går å si det mer direkte.

Han svarer med å være sint og viser ingen forståelse for hvordan jeg føler det.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1be56...997

[Anonym bruker]

Jeg sa også ifra mange ganger hvordan jeg hadde det og at jeg så på han som en forvokst guttunge. Han tok aldri del i noe, gjorde bare akkurat det jdg ba han om, et minimum. Når jeg gikk fikk han helt sjokk. Lovde bot og bedring. Men all respekten min til han var forsvunnet siden han ikke viste meg respekt (syns jo det var ok at jeg gjorde alt husarbeidet t.d..) Skikkelig turn off seksuelt også. Man kan jo si at han fikk seg en wake up call:) Men et brudd er ikke bare enkelt. En må bare velge. Og en lever bare en gang...

 

Anonymous poster hash: 7f233...6db