psykisk terror

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg og faren til mine barn skiltes ett år tilbake i tid. Vi har en fin samværsavtale, men ett veldig dårlig forhold til hverandre. Det var jeg som flyttet fra han, grunnen var at jeg var blitt fysisk og psykisk mishandlet lenge, og nok var nok. Ingen av oss er i noe nytt forhold.

 

Tiden etterpå har vært veldig tøff. Men endelig begynner jeg å føle at jeg har overskudd og selvtillitt. Jeg har det veldig fint nå. Jeg har en frihet som jeg aldri før har hatt. Jeg bestemmer over meg, og jeg kan være den jeg er og være stolt av det. Jeg kan velge mine venner. Jeg kan slippe krangle om tull hver eneste dag. Slipper å forsvare meg selv. Jeg har det så godt.

 

-Bortsett fra at faren ofte enda "peprer" meg, noe jeg nå egentlig er blitt flink å overse- MEN, ikke alltid. Noen ganger går det veldig inn på meg. Og her ønsker jeg hjelp fra andre som har erfaring med fedre/andre som har brukt psykisk vold mot deg, og hvordan lære heve seg. få stopp på det. Jeg er jo nødt å forholde meg til han hele tiden pga barna, men det er så slitsomt.

 

Han prøver hele tiden fremstille meg dårlig, jeg er en dårlig mor, ingen liker meg, jeg gjør ting feil. Han sender meg daglige meldinger med påstander, av sjalu art, og annet. Han bruker barna, ofte, til å tvinge meg å svare han. Ikke direkte, de er ikke berørte personlig. Men han bruker de for da vet han at jeg føler jeg må svare han. Eks må jeg være tilgjengelig hele tiden på tlf når jeg ikke har barna - må komme med klær til han om han trenger det - må bytte dager alltid når han ønsker det - hvis ikke samarbeider jeg ikke. (Aldri TØR jeg spørre om det samme. Sjeldent tør jeg si nei. Jeg er konfliktsky. Jeg er redd han. Måten han fører ordene. Det tar aldri stopp.Tør ikke. Orker ikke.). dukker opp uventet hjemme hos meg, påskudd hente noe til barna/ plutselig se barna.

 

 

Er det noen der ute med erfaringer omkring slike forhold som kan gi meg råd?  Noen som vet om noen gode forum, nettsider etc omkring dette?

 

Ja- jeg kunne skrevet mye mer, om hvordan det er,- og eksempler, men er redd for å bli identifisert.

 

Takker for svar

 

 

Anonymous poster hash: 26f77...8b2

[Anonym bruker]

En venninne av meg som opplevde mye av det samme måtte etter hvert få besøksforbud. Det gjorde at mannen ikke kunne ta direkte kontakt med henne mer, alt måtte gå gjennom tredjeperson; henting/bringing av barn osv.

 

Etter 2-3 år roet han seg nok til at de kunne gå bort fra den ordningen.

 

Håper du har fagpersoner som kan hjelpe deg fremover, for slike menn som han ønsker aldri å miste den kontrollen han selv ønsker å ha over deg. Så fortsett å være sterk!

 

Evt kan du snakke med politiet og be om råd. De er nok de som best kan råde deg med tanke på at mannen også har vært fysisk voldelig mot deg.

Og så er det lurt å ha en psykolog eller lignende å snakke med.

 

Du har vært sterk som har kommet deg unna han og skapt ditt eget liv! Lykke til videre!

Anonymous poster hash: 0f66f...9ed

[Anonym bruker]

Dere burde sette opp en skikkelig samværsavtale hos fvk. Huff, jeg har ingen gode råd å komme med, desverre Hvis han sender trakasserende meldinger, kan du anmelde han da? Er han stygg med barna?

Anonymous poster hash: 43059...657

[Anonym bruker]

 

Hei!

Jeg og faren til mine barn skiltes ett år tilbake i tid. Vi har en fin samværsavtale, men ett veldig dårlig forhold til hverandre. Det var jeg som flyttet fra han, grunnen var at jeg var blitt fysisk og psykisk mishandlet lenge, og nok var nok. Ingen av oss er i noe nytt forhold.

 

Tiden etterpå har vært veldig tøff. Men endelig begynner jeg å føle at jeg har overskudd og selvtillitt. Jeg har det veldig fint nå. Jeg har en frihet som jeg aldri før har hatt. Jeg bestemmer over meg, og jeg kan være den jeg er og være stolt av det. Jeg kan velge mine venner. Jeg kan slippe krangle om tull hver eneste dag. Slipper å forsvare meg selv. Jeg har det så godt.

 

-Bortsett fra at faren ofte enda "peprer" meg, noe jeg nå egentlig er blitt flink å overse- MEN, ikke alltid. Noen ganger går det veldig inn på meg. Og her ønsker jeg hjelp fra andre som har erfaring med fedre/andre som har brukt psykisk vold mot deg, og hvordan lære heve seg. få stopp på det. Jeg er jo nødt å forholde meg til han hele tiden pga barna, men det er så slitsomt.

 

Han prøver hele tiden fremstille meg dårlig, jeg er en dårlig mor, ingen liker meg, jeg gjør ting feil. Han sender meg daglige meldinger med påstander, av sjalu art, og annet. Han bruker barna, ofte, til å tvinge meg å svare han. Ikke direkte, de er ikke berørte personlig. Men han bruker de for da vet han at jeg føler jeg må svare han. Eks må jeg være tilgjengelig hele tiden på tlf når jeg ikke har barna - må komme med klær til han om han trenger det - må bytte dager alltid når han ønsker det - hvis ikke samarbeider jeg ikke. (Aldri TØR jeg spørre om det samme. Sjeldent tør jeg si nei. Jeg er konfliktsky. Jeg er redd han. Måten han fører ordene. Det tar aldri stopp.Tør ikke. Orker ikke.). dukker opp uventet hjemme hos meg, påskudd hente noe til barna/ plutselig se barna.

 

 

Er det noen der ute med erfaringer omkring slike forhold som kan gi meg råd? Noen som vet om noen gode forum, nettsider etc omkring dette?

 

Ja- jeg kunne skrevet mye mer, om hvordan det er,- og eksempler, men er redd for å bli identifisert.

 

Takker for svar

 

 

 

Anonymous poster hash: 26f77...8b2

Jeg ville snakket med politiet. Han kan ende med å få besøksforbud og da kan han heller ikke sende meldinger eller oppsøke deg slik han gjør. Ta vare på meldinger m.m. En anmeldelse kan nok så satt han på plass. Set hjalp med min. Ikke vær redd. Ta en prat med politiet. Jeg tror de tar slikt på alvor.

 

Anonymous poster hash: 42f41...058

[3 i april]

Ta vare på alle disse meldingene. Og så forlanger du ny samværsavtale og megling. Der tar du opp disse problem stillingene. Kjøp klær så far kan ha hos seg, kjøp brukt da slipper du billig unna og han trenger ikke og komme hjem til deg for og hente noe. Neste gang han prøvet seg på at du må være tilgjengelig så sier du at nei det kan du ikke for du skal reise bort. Om han sa pepret deg med trusler og div om at du driter i ungene så oppsøker du politiet og får et besøksforbud.

[3 i april]

Jeg mener at du må sette ned foten for når du bøyer deg etter han så vet han at han fremdeles har makt over deg. Gi han klar beskjed at når han har ungene då har han ungene. Om han trenger og bytte dag, helg osv. Så forlang at han skal gu deg beskjed om dette i god tid. Gjør det klart for han at han ikke har noe med om hva du foretar deg. Om han dermed konkludere med at du er en dårlig mor så gir du han klar beskjed om at du ikke holder på sånn når han har barnefri og at du heller ikke bryr deg hva han gjør eller ikke gjør.

Ta kampen nå for den dagen du treffer en ny mann så kommer du til og få et helvete om du ikke setter ned foten og setter han på plass. Og helt seriøst om han anklager deg for div for at du ikke sitter klar på tlf eller er hjemme når han har barna sånn i tilfelle han trenger noe til barna så kommer de til og le av han på familievernkontoret.

[Tabitha]

Jeg mistenker at han kommer uventet på døra di for å sjekke om du har en annen fyr i boligen!

Og at han på en måte er fornøyd så lenge han kommer dit og ser du er alene!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

 

Han er snill med ungene når han har dem. Og ja, han kommer nok bare for å sjekke, når han kommer innom. det vet jeg.

Vet ikke om besøksforbud vil bli aktuelt. Vil jo helst ikke at det skal gå så langt. Vi bor på ett lite sted. Jeg er ikke redd for fysisk vold lengre, egentlig. det har skjedd i mindre grad, men det er slik usynelig vold. Og det skjer kun om jeg har provosert det frem. (joda, jeg hører meg selv- men jeg kan unngå disse situasjonene) Det er den psykiske biten, kontrollen/behovet for å holde meg nede, ha meg til å være tilgjengelig og svare ham hele tiden jeg sliter med. Jeg prøver jobbe med meg selv, for å lære meg å sette grenser, tørre si ifra og stole på meg selv i forhold til han. Jeg vet at jeg gir han for mye makt enda. Jeg prøver noen ganger, men får det ikke alltid til. Jeg har mye å lære her enda. Men det er vanskelig.

 

Ja, fmk har jeg gått til alene til nå.Vi burde nok ha ett nytt møte med de nye problemstillingene- ilag. Å avklare og sette en linje for det der. Og psykolog har jeg ønsket meg, men ikke fått enda.

 

problemet mitt er kanskje det at jeg ønsker så veldig at vi skal kunne ha ett "normalt" forhold. jeg ønsker så at vi skulle kunne snakket, uten problemer. være xer , uten problemer. samarbeide, uten problemer. -men vi kan jo ikke det. Det er langt fra normalt. Jeg må ha ting skrevet ned i avtaler, for å få fred. Så kan jeg kanskje håpe at en vakker dag, (når han kanskje har funnet seg ei ny), vil la meg være, og vi kan ha ett normalt forhold. Men også, JA, jeg gir han enda altfor mye makt. Jeg har mye arbeid å gjøre her selv.

 

Og ang ny partner, så sier du som kommenterte dette noe jeg tar til meg. det er nok hans største frykt. jeg merker det jo godt allerede.

 

Fra meg som opprettet denne tråden

 

Anonymous poster hash: 26f77...8b2

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for svar.

 

Han er snill med ungene når han har dem. Og ja, han kommer nok bare for å sjekke, når han kommer innom. det vet jeg.

Vet ikke om besøksforbud vil bli aktuelt. Vil jo helst ikke at det skal gå så langt. Vi bor på ett lite sted. Jeg er ikke redd for fysisk vold lengre, egentlig. det har skjedd i mindre grad, men det er slik usynelig vold. Og det skjer kun om jeg har provosert det frem. (joda, jeg hører meg selv- men jeg kan unngå disse situasjonene) Det er den psykiske biten, kontrollen/behovet for å holde meg nede, ha meg til å være tilgjengelig og svare ham hele tiden jeg sliter med. Jeg prøver jobbe med meg selv, for å lære meg å sette grenser, tørre si ifra og stole på meg selv i forhold til han. Jeg vet at jeg gir han for mye makt enda. Jeg prøver noen ganger, men får det ikke alltid til. Jeg har mye å lære her enda. Men det er vanskelig.

 

Ja, fmk har jeg gått til alene til nå.Vi burde nok ha ett nytt møte med de nye problemstillingene- ilag. Å avklare og sette en linje for det der. Og psykolog har jeg ønsket meg, men ikke fått enda.

 

problemet mitt er kanskje det at jeg ønsker så veldig at vi skal kunne ha ett "normalt" forhold. jeg ønsker så at vi skulle kunne snakket, uten problemer. være xer , uten problemer. samarbeide, uten problemer. -men vi kan jo ikke det. Det er langt fra normalt. Jeg må ha ting skrevet ned i avtaler, for å få fred. Så kan jeg kanskje håpe at en vakker dag, (når han kanskje har funnet seg ei ny), vil la meg være, og vi kan ha ett normalt forhold. Men også, JA, jeg gir han enda altfor mye makt. Jeg har mye arbeid å gjøre her selv.

 

Og ang ny partner, så sier du som kommenterte dette noe jeg tar til meg. det er nok hans største frykt. jeg merker det jo godt allerede.

 

Fra meg som opprettet denne tråden

 

 

Anonymous poster hash: 26f77...8b2

 

 

Men det han driver med grenser svært tett opp til trakassering, og det er også noe politiet kan gjøre noe med. De kan snakke med ham, om at hvis han ikke skjerper seg umiddelbart så risikerer han en anmeldelse.

 

Siden du allerede har kontakt med fvk så ville jeg bedt om en ny time der, fortalt dem det du har fortalt oss, og så snakket om beste måte å ta dette videre. Og jeg ville nok uansett også ha snakket med politiet for å få råd. Om du ikke ber dem gjøre noe så får ikke han vite at du har snakket med dem.

 

Du skriver:

"Jeg er ikke redd for fysisk vold lengre, egentlig. det har skjedd i mindre grad, men det er slik usynelig vold. Og det skjer kun om jeg har provosert det frem. (joda, jeg hører meg selv- men jeg kan unngå disse situasjonene) Det er den psykiske biten, kontrollen/behovet for å holde meg nede, ha meg til å være tilgjengelig og svare ham hele tiden jeg sliter med."

Jeg vet ikke hva du legger i "usynlig vold", men det du skriver videre... det at "jeg kan unngå disse situasjonene".... det er jo tydelig at han bruker dette til å kontrollere deg. Jeg vet ikke hva det er han gjør som du må unngå for å komme voldelige situasjoner med ham - men det er helt tydelig at han bruker dette for å kontrollere din adferd.

 

Du skriver også at du skulle ønske at dere kunne ha et normalt forhold som eks'er. Det ønsket er nok din aller største fiende (etter ham) i øyeblikket! Slik du beskriver ham, så må du bare innse at han kommer ikke til å forandre seg hvis han ikke du setter ned foten, han blir tvunget til å endre seg (av f.eks. politiet).

Han kjenner deg garantert godt nok til å vite at du er villig til å strekke deg lenger enn langt for ungene dine. Han vet nok at du ønsker at dere skal ha et normalt "forhold". Og han nyter det. Han utnytter det rått! Og du lar ham gjøre det så lenge du ikke får hjelp til å stoppe ham fra å terrorisere deg slik han gjør.

Alt du beskriver at han gjør gjør han for å vise deg at han fremdeles er den som har kontroll over deg og ditt liv!

 

Jeg vet jeg er tydelig nå, ikke misforstå meg.... Jeg er imponert over at du faktisk har hatt styrke til å flytte fra en slik mann!!!  

Men nå må du ta neste skritt for at du skal få et godt liv. For selv om du nå har fått det mye bedre enn du hadde det da du og han bodde sammen, så er det tydelig at du fremdeles må passe deg for ikke å provosere ham slik at han blir voldelig, du må passe deg for hva du sier, sier han "hopp" så hopper du.

Han har ikke akseptert at du har gått videre med livet ditt. Han kontrollerer deg fremdeles langt på vei.

 

Da du flyttet fra ham for et år siden så tok du det vanskeligste skrittet - nå må du ta det neste.

Du kan ikke fortsette å leve på den måten som du gjør nå!

 

Ikke la ham få fortsette å styre noe av livet ditt - han har ingen rett til det!!!!

 

Så bestem deg for å gjøre to ting denne uken:

1. Ring familievernkontoret og be om en ny time for deg selv.

2. Ring politiet og avtal å få snakke med dem.

 

Du må bare sette i gang, for inntil du gjør det så vil mannen bare fortsette å styre livet ditt. Nå må du bli helt fri fra ham!

 

Du har allerede gjort det vanskeligste med å flytte fra ham, så du er sterk. Ikke la ham få deg til å tvile på den styrken din! Bare sett i gang med den siste prosessen fra å bli fri fra ham.

 

Og til slutt: husk at det er hans adferd som tvinger deg til å koble inn fvk og politi, det er ikke din skyld!

 

Så ta tilbake kontrollen han fremdeles prøver å ha over deg!

 

Loggfør absolutt all kontakt, alle sms, mailer, alle telefonsamtaler, alle besøk på døra, alt. Klokkeslett, dato og innhold.

 

Anonymous poster hash: 0f66f...9ed

[Anonym bruker]

Med usynelig vold mener jeg vold som ikke skader meg eller sees/lager merker. Vold bare han og jeg vet om. dytting, spytting, til eks.

 

Jeg tror ikke jeg blir å kontakte politiet. Jeg vil fortsette hos familievernkontoret, og loggfører alt. Og skal bli flinkere selv og sette grenser. Purre på psykolog-henvisningen.

 

Takk for svar.

Anonymous poster hash: 26f77...8b2

[Bustetroll]

 

Hei!

Jeg og faren til mine barn skiltes ett år tilbake i tid. Vi har en fin samværsavtale, men ett veldig dårlig forhold til hverandre. Det var jeg som flyttet fra han, grunnen var at jeg var blitt fysisk og psykisk mishandlet lenge, og nok var nok. Ingen av oss er i noe nytt forhold.

 

Tiden etterpå har vært veldig tøff. Men endelig begynner jeg å føle at jeg har overskudd og selvtillitt. Jeg har det veldig fint nå. Jeg har en frihet som jeg aldri før har hatt. Jeg bestemmer over meg, og jeg kan være den jeg er og være stolt av det. Jeg kan velge mine venner. Jeg kan slippe krangle om tull hver eneste dag. Slipper å forsvare meg selv. Jeg har det så godt.

 

-Bortsett fra at faren ofte enda "peprer" meg, noe jeg nå egentlig er blitt flink å overse- MEN, ikke alltid. Noen ganger går det veldig inn på meg. Og her ønsker jeg hjelp fra andre som har erfaring med fedre/andre som har brukt psykisk vold mot deg, og hvordan lære heve seg. få stopp på det. Jeg er jo nødt å forholde meg til han hele tiden pga barna, men det er så slitsomt.

 

Han prøver hele tiden fremstille meg dårlig, jeg er en dårlig mor, ingen liker meg, jeg gjør ting feil. Han sender meg daglige meldinger med påstander, av sjalu art, og annet. Han bruker barna, ofte, til å tvinge meg å svare han. Ikke direkte, de er ikke berørte personlig. Men han bruker de for da vet han at jeg føler jeg må svare han. Eks må jeg være tilgjengelig hele tiden på tlf når jeg ikke har barna - må komme med klær til han om han trenger det - må bytte dager alltid når han ønsker det - hvis ikke samarbeider jeg ikke. (Aldri TØR jeg spørre om det samme. Sjeldent tør jeg si nei. Jeg er konfliktsky. Jeg er redd han. Måten han fører ordene. Det tar aldri stopp.Tør ikke. Orker ikke.). dukker opp uventet hjemme hos meg, påskudd hente noe til barna/ plutselig se barna.

 

 

Er det noen der ute med erfaringer omkring slike forhold som kan gi meg råd?  Noen som vet om noen gode forum, nettsider etc omkring dette?

 

Ja- jeg kunne skrevet mye mer, om hvordan det er,- og eksempler, men er redd for å bli identifisert.

 

Takker for svar

 

 

 

Anonymous poster hash: 26f77...8b2

 

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det. Har selv kommet meg ut av et slikt forhold for et par mnd siden, og har i ettertid også blitt terrorisert med "grove tilfeller av psykisk terror" som barnevernet så fint kalte det.

Vet hvor vanskelig det er å overse ting han sier. 

Som deg, så har jeg det MYE bedre med meg selv nå, Er ikke lengre deprimert, føler meg lettet, glad, og glad for at jeg har tatt livet mitt tilbake, ikke minst gjort det som er best for barnet vårt.

 

Jeg var på nippet til å søke besøksforbud, men da dro bf til utlandet, så da la jeg det på hylla. Vi har litt kontakt pr mail (som går rett i søppeldunken, men går jo bare inn der og leser, hehe) der jeg oppdaterer han på datteren sin. Den praten går som regel problemfritt, men nå og da får jeg ny terrormail når han har drukket (alkoholiker). 

Når han skal tilbake til Norge, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg vil ikke våkne 17 ganger pr natt, fordi jeg tror jeg hører lyder av han som står utenfor og banker på vinduet. Jeg har også lyst til å tørre å sove med vinduet åpent.

 

Blir muligens til et besøksforbud. Det kan jeg også anbefale til deg... Det gjelder ALL kontakt. Det eneste negative med det er jo at henting/levering av barn og all kontakt må skje via noen andre.. Men du kan jo tenke på det..

 

jeg har forøvrig blokkert alle nr til min x. Så jeg ikke kan motta sms fra han .. Har du Telenor kan du ringe Telenor og få satt opp et "mobbefilter", det gjelder kun sms, ikke samtaler, men samtaler kan man jo bare ignorere, sms'en leser man liksom uansett.. 

Ellers går det vel an å blokkere nummre med andre operatører.. Dette har spart meg for MYE!

 

Ellers vil jeg råde deg til å ta vare på alt stygt han sender deg.. Det kan du bruke mot han i en senere annledning. Ikke slett noen ting.

 

Jeg har vært i et møte med familievernkontoret, det er helt gratis, og du kan fortelle og få råd. Det kan også anbefales. Du må bare skrive PM hvis du vil snakke

[Bustetroll]

Og sist men ikke minst, du må finne styrken til å innse at dette er HAN sitt problem, ikke ditt. Du kommer fortsatt med unnskyldninger for han (jeg gjorde dette selv for bare en kort stund siden) og det betyr at du ikke har kommet deg langt nok bort fra han. 
Jeg vet hvor vanskelig det er å sitte i din situasjon, både nå, og for 1 år siden. Det er SÅ lett for de på utsiden å fortelle hva man skal gjøre, men å faktisk gjøre det er noe helt annet.. 
Jeg kan ikke si annet enn at jeg fikk det best, da jeg tok det store (men vonde) steget over kneika. Kutte all kontakt, ikke svare, ignorere osv. 

Det er lett å føle seg sterk den ene dagen, men hvis du har en manipulativ x som meg, så blir man trollbundet etter kanskje bare 1 liten setning fra han, også er man tilbake og tenker "men det er jo ikke så farlig".

Prøv å blokker han vekk i 4 uker. HELT vekk. Og se hvordan du har det på disse 4 ukene. 4 uker uten at han skal kunne manipulere deg, tråkke på deg, få deg til å føle deg mindreverdig, osv. Ta en time hos fvk iløpet av denne perioden. 
Det var en slikk "blokkering" som fikk meg over den siste kneika. Jeg trengte den tiden med en total pause fra han, for å tenke og virkelig forstå hva han har latt meg gå gjennom med oppførselen sin.. Og etter den tiden, og fortsatt nå.. sitter jeg bare å tenker "Herregud..... hva TENKTE jeg med? Hvorfor gjorde jeg ikke dette før?"