Sambo vil ikke gifte seg med meg

[snipety]

Jeg trenger hjelp til å sortere litt vanskelige tanker og følelser!
Samboeren min har vært gift før, vi har begge et barn fra før. Vi har nå bodd sammen i halvannet år, og jeg har nå fått klar beskjed om at han er uinteressert i å gifte seg. Det skal være nevnt at jeg ikke var så klar for å flytte sammen når det skjedde. Han bodde med kompiser, de skulle flytte, han hadde ikke råd til å sitte med leilighet selv, og havnet dermed her hos meg. Det var absolutt koselig, men jeg syntes det gikk litt fort og ville helst ha ting mer på stell først, som f.eks. en forlovelse.
Han har siden vi ble sammen av og til kommet med utsagn som "hvis jeg skal gifte meg igjen ville jeg hatt festen slik og slik", "Jeg ville ikke giftet meg i kirken, bedre å ikke blande inn religion" "god natt fru .... -Jeg er da ikke kona di. - Kanskje du blir det en gang da vet du!"
På nyttårsaften sa jeg: Da går startskuddet for det året du har på deg til å fri! Jeg vil ha ring på fingeren neste nyttårsaften. Han lo litt og sa: Jaja, vi får se hva som skjer da vet du.

Nå i høst kommer det frem at jeg har ventet forgjeves. Han husker ikke den samtalen og har bare tullet/ ikke ment noe seriøst om bryllupsprat. Jeg er kjempelei meg, skuffet og føler meg dum som har gått spent og ventet på et frieri. 
Han er en kjempesnill mann og jeg tror på at han elsker meg, men har samtidig en følelse av at jeg ikke er den store kjærligheten og den absolutte drømmedama hans. Hvorfor skulle han da være så klar på at han ikke vil ha flere barn, ikke gifte seg, ikke ha delt økonomi eller noe som forplikter? Jeg er redd for å gå med på dette, bare for at han om noen år svinser ut døra når han har møtt den virkelige drømmedama si. En ting er om han hadde vært imot ekteskap, men han har funnet noen verdt å gifte seg med før. Bare ikke meg. Når jeg sier at dette er vanskelig for meg blir han sur og sint, skjønner ikke hvorfor jeg skal kjase mer om det. Alt jeg ber om er litt forståelse for at det er vanskelig, men det får jeg ikke. Er jeg sprø som setter spørsmålstegn ved hans følelser overfor meg pga dette?

Det ble en kjempekrangel når misforståelsen kom frem, da nærmest skrek han til meg at om alternativene hans var å miste meg og flytte ut eller å gifte seg, "så greit da! Om du absolutt MÅ så kan jeg vel gå med på å gifte meg! Men du skal vite at det er da for deg, det er ikke noe jeg har lyst til!" Etter at de ordene ble sagt føler jeg at alt er ødelagt, for jeg kan aldri med selvrespekten intakt gifte meg med han på den måten.

Jeg ønsker å legge dette fra meg og gå tilbake til det fine vi hadde, men jeg klarer ikke. Jeg er så utrolig såret og usikker.
Hva ville dere gjort? Er det noen som er i samme situasjon?

[Giss]

Det lyder for meg som om noe av tilliden mangler mellom dere i tillegg til rusk i kommunikasjonen.

Om du går og har det, som du beskriver hjelper det lite om han ikke synes det er problemer i forholdet - for det blir det over tid om ikke tillid og kommunikasjon er på plass.

Jeg ville anbefalt en form for samtaler/parkurs eller lignende.

Hvis du opplever at du bare er en "praktisk løsning" for ham mens han venter på noe bedre og at han ikke føler for å forplikte seg, så er det absolutt noe du skal ta på alvor og gripe tak i med det samme! Flytter man sammen - og særlig om det er barn i bildet (også selvom de ikke er felles) - så er det utrolig viktig at begge er helt og fullt med i forholdet. Om man gifter seg eller ikke er nu en ting, men om ikke kommunikasjon, tillid og felles forpliktelser over for hverandre fungerer så har man problemer. Bryllupskranglen blir vel mest et symptom på at det er noe i forholdet som skurrer.