En vanskelig dag idag ...

[Gjest cd0da]

Vet virkelig ikke hvorfor. Har ingen grunner til å være trist idag, men det er jeg allikevel ...

 

Var helt fin til morgen idag, men de siste to timene har jeg bare blitt mer og mer trist. Tenker på alle mulige ting jeg tenkte på da jeg var i en dyp depresjon for noen år tilbake og da ville jeg bare dø. Vil så klart ikke det nå for jeg har så mye glede til vanlig

Men akkurat nå ... Nå sitter jeg å hører på trist musikk jeg hørte på da jeg var veldig syk. Jeg ble veldig syk etter mange år.

 

Fra jeg var 7 år ble jeg mobbet. Det ble så ille tilslutt at det kom store gjenger hjem til meg på kvelden for å ta meg. Jeg ble nesten mobbet ut av skolen.

Jeg var ensom og dette fikk sine konsekvenser.

Jeg traff en på nettet. Ensom som jeg var lot jeg meg lure! Han sa han var 18 og var hyggelig. Vi skulle møtes og det viste seg at jeg som 15-åring hadde latt meg lure av en mann på 40. Dere kan tenke dere utfallet selv ... Etter han hadde gjort sitt var jeg ødelagt.

Jeg husker det fortsatt som om det var igår. Lukten, stemmen, følelsen når han gjorde sitt. Følelsen av da jeg gjorde det jeg kunne for å dytte han vekk, men han la hånden sin på brystkassen min og pressa meg ned samtidig som han presset seg lenger inn. Følelsen jeg hadde da han var ferdig. Jeg hadde lyst å finne en stein eller noe å slå han ihjel.

Da han var ferdig sa han jeg var flink og ga meg 200 kr.

 

Etter dette ble jeg syk. Veldig syk! Jeg kuttet meg opp. Begge armene, magen, lårene og brystkassa mi var fulle av store sår. Jeg brukte det jeg kunne for å skjære meg.  Barberblader, knuste speil, sakser, knakk cd-plater osv. Hadde jeg ingenting kunne jeg sitte å klore til jeg blødde som en foss.

 

Nesten ingen visste om hva som hadde skjedd utenom familien og en venninne. Mobberne så jo at jeg ble syk og det syntes de var så gøy så de mobbet mer og mer. Tilslutt stod jeg på randen til å ta livet mitt. Jeg ville gjøre det så skånsomt som mulig for familien min så jeg forsøkte å komme inn i feil miljø og få tak i piller for å bli ferdig med det. Heldigvis kom jeg meg aldri inn i det miljøet.

 

Hva hadde jeg gjort galt i livet for at jeg skulle fortjene alt dette? Hvorfor hadde jeg fortjent å bli mobbet fra 2.-10. klasse? Hvorfor hadde jeg fortjent å bli brutalt voldtatt? Hvorfor hadde jeg fortjent å være ensom og en ødelagt person?

 

Idag har jeg lagt alt bak meg og startet et liv med min egen familie og jeg snakker aldri med noen om fortiden min, men det preger meg fortsatt. Jeg er stadig sykmeldt pga. angst og depresjon. Jeg har problemer med å gå alene der jeg kan treffe de som mobbet meg og jeg er så redd for å se han som voldtok meg eller høre en stemme som er lik.

 

Jeg beklager virkelig dette lange innlegget og aner ikke hvorfor jeg skrev det, men jeg måtte få det ut da det føles ut som at dette spiser meg opp idag og idag har jeg ordentlig vondt!

[Gjest cd0da]

Og jeg glemte anonymknappen ... Godt jeg er anonym uansett bak nicket mitt

[Anonym bruker]

En stor klem til deg! Håper dagen blir bedre etterhvert. Du har hatt en virkelig tøff oppvekst, så du fortjener kun det beste videre i livet.

Anonymous poster hash: 75886...a9f

[MJ<3]

Huff. Klem til deg, og stå på!

Vær stolt av det du har oppnådd i livet, du må være utrolig sterk!

[Anonym bruker]

Stor klem til deg.

Er ikke alle som har en enkel oppvekst. Men er sterkt av de som opplever sånn å stå så sterke senere i livet.

All ære til deg.

Håper dagen blir bedre, og at dagene fremover ikke blir så tunge.

 

Kommer det stadig tilbake så husk at det er aldri for sent å kontakte psykolog eller lignende å prate med. Evt tankefeltsterapi hvis du stoler på mer alternativ behandling.

 

Håper hvertfall dagene ikke blir så tunge for deg resten av fremtiden.

Anonymous poster hash: b2a0f...3c0

[Musemorbr /]

Så godt det er å få skrive ut slike ting av og til. Det er jo en av de fineste tingene med dette forumet. Anonymknappen er for pyser uansett, så det skal du ikke tenke på. Bortsett fra kuttingen har jeg vært igjennom enkelte lignende ting som deg. Forstår godt hvordan gammelt grums kan bryte seg frem og føles som om det skjedde i går. Det er ikke mye gøy. Jeg har praktisert å snakke det ihjel. Rett og slett fortelle folk hva jeg har opplevd. Samtidig er jeg veldig bevisst på at alle mine opplevelser har vært med på å forme den jeg er i dag, selv de mest negative. Og vet du hva, jeg liker faktisk veldig godt den jeg er i dag. Jeg ser at mange av de som levde trygge og overbeskyttende liv faktisk ikke forstår seg på ting på samme måte som jeg gjør. De har ikke evne til å sette seg inn i ting som for meg faller helt naturlig. Er det ikke kanskje sånn med deg også? Selv det grusomste av det grusomme har gjort deg til et rikere menneske mentalt. Hent styrke fra det i hverdagen. Vær klar over det, og bruk det for det det er verdt. Tenk, den dagen dine barn kommer opp i en mindre situasjon, har du bedre evne enn noen som helst andre til å ta tak i det, fordi du har kjent det på kroppen selv og klarer å forstå det andre ikke forstår. Som mor, som venn, som medmenneske er du en resurs. Tenk på det når grumset lurer seg frem og prøver å trykke deg ned. Du har doktorgrad i å bli behandlet dårlig. Det er faktisk verdt noe.

[Gjest cd0da]

Takk for gode ord! 

Ja, føler jeg er forberedt når barnet mitt blir eldre og at jeg da kan hjelpe. Håper for Guds skyld ikke at noe så alvorlige ting hender, men dere skjønner hva jeg mener.

 

Jeg har klart å bygge meg opp et hjem som jeg eier, tatt utdannelse, gifta meg, fått barn, har jobb osv. så har klart meg bra, men så er det disse dagene da som gjør at jeg bare bryter ned igjen