karrriereliv..

[Anonym bruker]

Både jeg og samboer ønsker en karriere - og vi er begge på god vei Men vi ser at karriereliv for begge to, ikke fungerer så veldig bra så lenge vi har to små barn.. 

 

Men hvem 'gir seg'?

 

Hvordan skal vi klare å bli enige om dette, uten at den blir bitter og sur og 'skylder på' den andre??

 

Vi har gjort alt vi kan for å legge til rette for at vi begge skal følge drømmen og samtidig ha tid til barna (vaskehjelp så vi slipper å bruke tid på det, forhandlet oss frem til fleksible løsninger på arbeidsplassene osv) - men likevel ser vi at dette ikke fungerer på sikt!! Barna må komme først, og en av oss må 'roe ned' karrrierejaget for en periode??

 

For å gjøre det ekstra komplisert henger dette også tett sammen med hvor vi skal bo! Bli der vi er nå, hvor jeg har best karrieremuligheter og det er vanskeligere for han.. eller flytte hele familien slik at han kan gjøre det bedre, men da må jeg ta mer av jobben hjemme..

 

Han har best sjanse til å tjene nok til å sørge for hele familien, eller i hvert fall slik at det går rundt om jeg bare jobber deltid..

 

 

Vi har levd i den tro at dette fikser vi.. men vi ser nå at uten å ha familie til å hjelpe oss i umiddelbar nærhet så klarer vi ikke å fortsette å jobbe som vi gjør nå..

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

[Anonym bruker]

Au pair?

Anonymous poster hash: 1cd55...d42

[Edelweis]

Jeg hadde flyttet slik at han kunne ta jobben som tjente mest og at jeg hadde vært mer hjemme med barna. men det er det som er mer naturlig for meg. jeg trives hjemme med hus og barnestell og mannen er et arbeidsjern som ikke trives med å være hjemme!

[Anonym bruker]

Jeg er litt kynisk og tenker at hva hvis du må klare deg uten han en gang i fremtiden? Kanskje fordi dere sepererer, kanskje fordi det (måtte det aldri skje) skjer han en alvorlig ulykke, kanskje noe annet skjer. Jeg mener det er viktigere at du får satset på en karriere slik at hvis ulykken først er ute så kan du klare deg selv. Uten at det er noe du burde si rett ut til han...

Anonymous poster hash: 844da...a1f

[Anonym bruker]

 

Jeg er litt kynisk og tenker at hva hvis du må klare deg uten han en gang i fremtiden? Kanskje fordi dere sepererer, kanskje fordi det (måtte det aldri skje) skjer han en alvorlig ulykke, kanskje noe annet skjer. Jeg mener det er viktigere at du får satset på en karriere slik at hvis ulykken først er ute så kan du klare deg selv. Uten at det er noe du burde si rett ut til han...

 

Anonymous poster hash: 844da...a1f

 

 

Men dette er jeg åpen om med ham..

Jeg ønsker å jobbe av mange grunner; 

- jeg liker det

- det gir mening til livet mitt

- jeg blir utfordret både intellektuelt og akademisk

- jeg har hele livet vært uavhengig, og jeg trenger å vite at jeg og barna klarer oss om noe skulle skje slik at vi blir igjen alene..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 07 Oct 2013 - 10:52, said:

Men dette er jeg åpen om med ham..

Jeg ønsker å jobbe av mange grunner;

- jeg liker det

- det gir mening til livet mitt

- jeg blir utfordret både intellektuelt og akademisk

- jeg har hele livet vært uavhengig, og jeg trenger å vite at jeg og barna klarer oss om noe skulle skje slik at vi blir igjen alene..

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

Veldig gode grunner! Synes det virker som du er klok og fornuftig. Anonymous poster hash: 844da...a1f

[Amygdala84]

Innlegget ditt kunne vært skrevet av meg. Vi har nøyaktig samme debatt og diskusjoner om dagen.

 

Mine tanker er at jeg skal jobbe til jeg blir 70, så om jeg legger karrieren litt på vent til jeg runder 40, er det nok av tid? Jeg skal selvsagt jobbe, men ikke kaste meg på de store sjansene med det første. Å flytte til andre siden av landet er litt verre, men får se hvilket jobbtilbud mannen får (hvis han blir tilbudt "et tonn" mer i lønn, skal jeg ikke legge skjul på at det er forlokkende).

 

Også har man selvsagt avtaler med mannen med tanke på tap av pensjonspoeng.

[Anonym bruker]

Hvis begge ønsker karriere må dere finne kompromisser. Jeg ville ikke lagt opp til en skjevfordeling der kun mannens interesser ble prioritert, mens du "ofret deg" fordi det var mest praktisk.

 

Jeg og mannen er i samme situasjon og her blir det karriere litt på skift. Altså den ene roer litt ned en periode og så bytter vi etter noen år når det blir naturlig med litt omveltninger. Kunne aldri tenkt meg å hoppe helt av, da får heller mannen finne seg noe roligere.

 

Anonymous poster hash: da617...8ed

[Anonym bruker]

Innlegget ditt kunne vært skrevet av meg. Vi har nøyaktig samme debatt og diskusjoner om dagen.

 

Mine tanker er at jeg skal jobbe til jeg blir 70, så om jeg legger karrieren litt på vent til jeg runder 40, er det nok av tid? Jeg skal selvsagt jobbe, men ikke kaste meg på de store sjansene med det første. Å flytte til andre siden av landet er litt verre, men får se hvilket jobbtilbud mannen får (hvis han blir tilbudt "et tonn" mer i lønn, skal jeg ikke legge skjul på at det er forlokkende).

 

Også har man selvsagt avtaler med mannen med tanke på tap av pensjonspoeng.

Men, hør et lite råd fra en som allerede har bikket 40:

 

Når du er oppe i den alderen regnes du plutselig som mye mindre attraktiv i yrkeslivet, SÆRLIG hvis du har lagt dte på vent noen år. Du kommer til å bli forbigått av en masse yngre kvinner og menn, gjerne uten barn.

Bare så du er klar over det....

 

 

 

Anonymous poster hash: 1cd55...d42

[BikkjeBisk]

Den som tjener mest bør fortsette å jobbe, den andre kan sette karrieren på vent til barna blir store nok. Så enkelt er det

[Anonym bruker]

å hoppe helt av er ikke aktuelt.. jeg hadde aldri klart å være hjemme 100 %

 

Da hadde jeg blitt en forferdelig person å være i hus med.. :/

Og jeg vil mest sannsynlig fortsette å jobbe heltid, men kommer eventuelt ikke til å gå for de ekstra krevende stillingene og så aktivt søke de mest krevende oppgavene.. 

 

Men jeg er redd for akkurat det som sies av #9.. jeg ser at jeg allerede er forbigått av de jeg studerte sammen med, fordi jeg har vært hjemme i permisjon x 2!!

 

Så helt på hold kan jeg ikke sette jobb og karriere..

 

Men dette vil jo selvfølgelig gjelde samboeren min også - og det er vel om mulig enda mindre toleranse for at en mann setter karriere og jobb på vent (lenge leve likestillingen..)

 

vanskelig valg altså.. 

 

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

[Anonym bruker]

Den som tjener mest bør fortsette å jobbe, den andre kan sette karrieren på vent til barna blir store nok. Så enkelt er det

 

 

sorry, men så enkelt er det faktisk ikke for oss.. :/

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

[BikkjeBisk]

 

Den som tjener mest bør fortsette å jobbe, den andre kan sette karrieren på vent til barna blir store nok. Så enkelt er det

 

 

sorry, men så enkelt er det faktisk ikke for oss.. :/

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

 

Nei, men da får dere kanskje jobbe i 50 % stillinger noe som etter min mening er upraktisk.

[Anonym bruker]

 

Anonym bruker, on 07 Oct 2013 - 10:52, said:

Men dette er jeg åpen om med ham..

Jeg ønsker å jobbe av mange grunner;

- jeg liker det

- det gir mening til livet mitt

- jeg blir utfordret både intellektuelt og akademisk

- jeg har hele livet vært uavhengig, og jeg trenger å vite at jeg og barna klarer oss om noe skulle skje slik at vi blir igjen alene..

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

Veldig gode grunner! Synes det virker som du er klok og fornuftig. Anonymous poster hash: 844da...a1f

 

Men det er jo litt det samme for mannen. Hvis noe skulle hende med deg ville jo mannen fått de samme problemene hvis han har satt sitt på vent og derfor har blitt mer avhengig av deg økonomisk. Dette er en fryktelig vanskelig situasjon som vil gjøre at en av dere vil komme dårligere ut. Hvem som skal "ofre" seg er det bare dere som kan finne svaret på, men uansett så må dere sørge for å ha sikret den som må jobbe litt mindre/ikke ta de mest utfordrende jobbene slik at vedkommende ikke blir skadelidende pga dette valget hvis det skjer forandringer i samlivet deres.

 

Anonymous poster hash: 5ba32...328

[Anonym bruker]

 

Anonym bruker, on 07 Oct 2013 - 10:52, said:

Men dette er jeg åpen om med ham..

Jeg ønsker å jobbe av mange grunner;

- jeg liker det

- det gir mening til livet mitt

- jeg blir utfordret både intellektuelt og akademisk

- jeg har hele livet vært uavhengig, og jeg trenger å vite at jeg og barna klarer oss om noe skulle skje slik at vi blir igjen alene..

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

Veldig gode grunner! Synes det virker som du er klok og fornuftig. Anonymous poster hash: 844da...a1f

 

 

takk

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

[Anonym bruker]

 

 

Anonym bruker, on 07 Oct 2013 - 10:52, said:

Men dette er jeg åpen om med ham..

Jeg ønsker å jobbe av mange grunner;

- jeg liker det

- det gir mening til livet mitt

- jeg blir utfordret både intellektuelt og akademisk

- jeg har hele livet vært uavhengig, og jeg trenger å vite at jeg og barna klarer oss om noe skulle skje slik at vi blir igjen alene..

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

Veldig gode grunner! Synes det virker som du er klok og fornuftig. Anonymous poster hash: 844da...a1f

 

Men det er jo litt det samme for mannen. Hvis noe skulle hende med deg ville jo mannen fått de samme problemene hvis han har satt sitt på vent og derfor har blitt mer avhengig av deg økonomisk. Dette er en fryktelig vanskelig situasjon som vil gjøre at en av dere vil komme dårligere ut. Hvem som skal "ofre" seg er det bare dere som kan finne svaret på, men uansett så må dere sørge for å ha sikret den som må jobbe litt mindre/ikke ta de mest utfordrende jobbene slik at vedkommende ikke blir skadelidende pga dette valget hvis det skjer forandringer i samlivet deres.

 

Anonymous poster hash: 5ba32...328

 

 

Ja, dette er selvfølgelig det samme for mannen.. og problemet er egentlig ikke å 'kompensere' den som 'ofrer seg'! For vi er enige om at uansett hva vi gjør, så er vi en enhet/en familie, og alt må gjøres slik at skulle noe kjipt skje så er det andre sikret (bidrag til pensjonssparing osv..)

 

Utfordringen er mer: hvem gjør hva..

 

Og det er nok ikke snakk om å jobbe 50 % for noen av oss.. begge kommer nok til å jobbe heltid! Det går mer på i hvilken grad vi pusher oss opp og frem ved å gå for nye og krevende jobber som dukker opp, tar på oss nye krevende oppgaver i jobbene vi har, og eventuelt godtar å bli værende (eller flytte til) et sted hvor det er begrensede karrièremuligheter for en av oss..

 

Hvis vi flytter dit det er bra muligheter for han, så er det dårligere utsikter for meg. Jeg får meg nok jobb, og sikkert en spennende jobb også, men det vil sannsynligvis være færre muligheter til å jobbe seg oppover..

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonym bruker, on 07 Oct 2013 - 10:52, said:

Men dette er jeg åpen om med ham..

Jeg ønsker å jobbe av mange grunner;

- jeg liker det

- det gir mening til livet mitt

- jeg blir utfordret både intellektuelt og akademisk

- jeg har hele livet vært uavhengig, og jeg trenger å vite at jeg og barna klarer oss om noe skulle skje slik at vi blir igjen alene..

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

Veldig gode grunner! Synes det virker som du er klok og fornuftig. Anonymous poster hash: 844da...a1f

 

Men det er jo litt det samme for mannen. Hvis noe skulle hende med deg ville jo mannen fått de samme problemene hvis han har satt sitt på vent og derfor har blitt mer avhengig av deg økonomisk. Dette er en fryktelig vanskelig situasjon som vil gjøre at en av dere vil komme dårligere ut. Hvem som skal "ofre" seg er det bare dere som kan finne svaret på, men uansett så må dere sørge for å ha sikret den som må jobbe litt mindre/ikke ta de mest utfordrende jobbene slik at vedkommende ikke blir skadelidende pga dette valget hvis det skjer forandringer i samlivet deres.

 

Anonymous poster hash: 5ba32...328

 

 

Ja, dette er selvfølgelig det samme for mannen.. og problemet er egentlig ikke å 'kompensere' den som 'ofrer seg'! For vi er enige om at uansett hva vi gjør, så er vi en enhet/en familie, og alt må gjøres slik at skulle noe kjipt skje så er det andre sikret (bidrag til pensjonssparing osv..)

 

Utfordringen er mer: hvem gjør hva..

 

Og det er nok ikke snakk om å jobbe 50 % for noen av oss.. begge kommer nok til å jobbe heltid! Det går mer på i hvilken grad vi pusher oss opp og frem ved å gå for nye og krevende jobber som dukker opp, tar på oss nye krevende oppgaver i jobbene vi har, og eventuelt godtar å bli værende (eller flytte til) et sted hvor det er begrensede karrièremuligheter for en av oss..

 

Hvis vi flytter dit det er bra muligheter for han, så er det dårligere utsikter for meg. Jeg får meg nok jobb, og sikkert en spennende jobb også, men det vil sannsynligvis være færre muligheter til å jobbe seg oppover..

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e504...96b

 

Det der er jammen ikke enkelt å finne et svar på. Det er bra dere har tenkt igjennom alle aspekter slik at begge er sikret hvis noe skal skje. Det det kommer til nå er hvem av dere er staest til å holde ut, eller hvem kommer til å gi seg. Jeg tror nesten jeg hadde valgt å trekke lodd eller noe lignende jeg hvis dere begge er fastlåste. Jeg er karriere kvinne selv og jeg vet ikke om jeg frivillig hadde gitt meg på dette. Men nå er jo ikke det et spørsmål ettersom jeg er alene med barnet mitt og har full kontroll på når og hvor jeg kan utføre min jobb bare jeg utfører oppgavene mine.

 

Anonymous poster hash: 5ba32...328

[Anonym bruker]

Her var det jeg som fokuserte på jobb, jobbet mest og tjente best så lenge vi hadde både ett, to og tre barn.

 

Da vi fikk barn nr fire følte jeg for å roe ned, jeg ønsket rett og slett å roe ned litt. Mannen hadde tatt alt av syke barn, fulgt til tannlegen, hentet i barnehagen osv i mange år og nå følte jeg veldig for å ta del i disse tingene også i barnas liv. Så vi byttet plass.

 

Mannen satset og tjener nå tre ganger så mye som meg, han jobber også tre ganger så mye som meg. Jeg har sagt fra meg mye av lederansvaret jeg hadde og jobber nå bare 70-80% og tar mest på hjemmebane. Jeg elsker det.

 

Kommer sikkert til å jobbe mer igjen ettersom barna blir eldre, men ikke akkurat nå.

Anonymous poster hash: 39f0d...80d

[Anonym bruker]

Begge får sette karrierene litt på vent. Dere har jobber og har det greit nå, ikke sleng dere på muligheter som vil ta mye familietid i de første årene, også kan dere begynne og tenke karriere når barna er litt eldre og skjønne litt mer. Når de kan sykle/komme seg selv til og fra venner og trening og kanskje være hjemme ei natt alene osv...vil ting bli så mye enklere. Man vil også kunne snakke til barna og fortelle om hva man gjør og hvorfor.

 

Kvaliteten på tid med barn er vel så viktig som kvantitet,- og jeg har i travle perioder,hvor jeg ser barna lite, vært veldig fokusert på og SE barna og gjøre ting MED de. Mer enn hva jeg gjør til hverdags...barna husker og setter pris på disse periodene, mer enn hverdagen, så jeg tror virkelig at og velge karriere, etter hvert,- ikke er og velge BORT barna, snarere tvert imot. Hvis man har energi og personlige ressurser nok til og takle begge deler vel og merke..Og det virker det jo som dere har, siden dere har et problem med saken.

 

Det kan være enkle ting som og ringe hjem til BARNAS telefon når man er på jobbreies, bare for og spørre om dagen og si god natt. Selv om barna er konfirmert...Be barna om og sende sms når kampen er ferdig, slik at du kan ringe de og snakke om den, for du dør av nysgjerrighet.Husek på prøver og spøøe hvordan det gikk, og spør om venner og hvrodan de har det.

 

Det er mså ting, som ikke tar tid, som kan gjøres selv om man ikke er fysisk hjemme, og som betyr ENORMT for barna. Og når man erhjemme, så gjør man ting sammen. Sitter og ser på treninga,- selv om det ikke er like moro som på kamp (he-he) og kjører de til vennene (selv om de vanlgivsi sykler) bare for og bli med inn og si hei til både vnner og deres foreldre..Vise interesse for barna sine mao..

 

Nå tror jeg ikke du sier hvor gamle barna deres er, men igjen, om noen år kan der ehelt sikkert satse for fullt, begge to, men likevel greie og unngå og forsvinne fra barnas liv.

Anonymous poster hash: f6856...2a9

[Førstemann]

Hos oss går det litt på omgang hvem som fokuserer på jobb. Men vi har vært kjempeheldige og fått muligheter på forskjellige tidspunkter, så det har gått opp helt perfekt. Er også heldige og har arbeidsgivere som er forståelsesfulle, så lenge de ser at begge tar sin del. Skjønner at det ikke er sånn for alle.

 

Vanskelig å si noe når man ikke vet mer. Men jeg hadde nok gitt mannen sjansen om det var sånn at jeg fikk meg en spennende jobb.

[Liv & Røre]

Hva med at begge jobber 80%?

Da får dere både i pose og sekk.

[Anonym bruker]

Her har vi valgt å bytte på det, vi har 2 barn på 4,5 og 2 år og begge har karrierer. Vi jobber nå begge 90% slik at vi har fri en dag annenhver uke begge 2. Da får jentene våre 1 dag fri fra barnehagen i uken. Ser at de trenger det veldig, slitne etter barnehagen og får hentet seg inn litt den dagen. Samtidig tenker vi det er sykdomsforebyggende å få litt tid borte fra barnehagen og det er godt for oss voksne med en rolig dag i blandt. Så rolig det kan bli med 2 små

 

Ellers blir det en del kursing etc med jobben så det bytter vi på, tenker jeg blir ferdig spesialist (legeutdannet) litt senere enn noen av mine kollegaer men det bryr meg fint lite, tror aldri vi vil angre på det. Mannen min har det på samme måte, i henger litt etter begge 2 i karrieren men er i gang og føler det får ta den tid det trenger.

 

Ang økonomi har vi masse lån, båe bil, studie og hus så er ikke slik at vi har kjempegod råd heller, men sparer der vi kan og er generellt økonomiske mtp ferier.

 

 så mitt råd er å roe det ned litt nå i småbarnsårene...

Anonymous poster hash: 80679...d08

[Anonym bruker]

Behøver noen av dere å gi seg?

 

1. Ansvar for barna. Kan dere feks ha annenhver dag/uke/måned hvor en har hovedansvaret for barna? Da kan dere jobbe sykt mye annenhver dag/uke/måned uten dårlig samvittighet. Plott inn familietid i kalenderen slik at ingen avtaler møter med dere da.

 

Kan dere ha au pair slik at dere får unnagjort enda mer daglige oppgaver og derigjennom får enda mer tid med barna.

 

Kan dere ta med dere barna på aktiviteter dere gjør slik at dere får slått to fluer i en smekk. Bytt ut egentreningen ned familietrening. Ex tren golf sammen hele fam, meld dere på familie orientering (eller start deres egen), spill bordtennis sammen, ta med barna i sykkelvogn om de er små etc.

 

2. Flytting. Her skulle jeg gjerne visst mer. Hvorfor må dere velge den ene fremfor den andre. Finnes det ikke en by/sted i Norge hvor begge kan få gjort karriære?

 

Anonymous poster hash: c7b44...631

[Anonym bruker]

Kall meg gjerne surmaget, men dere bestemte dere for å få to barn fordi?... Den viktigste delen av deres karriere nå er å være best mulig foreldre. Det er deres ansvar nå i noen år. Like it or not. Det kan da ikke ha kommet som en overraskelse at det tar tid å følge opp barn?

 

Anonymous poster hash: 1bbcb...8a1