jeg blir GAL av mannen min!!!

[*Mamma-til-2-jenter + 1?*]

Jeg vet ikke hvorfor, men plutselug HATER jeg alt han gjør!

Måten han spiser på IRRITERER meg!

Måten han smatter på, IRRITERER MEG!

Måten han tar på meg på, gir meg grøssninger.

Måten han puster på når han sover gjør meg sint.

Måten han prater til meg på, gjør meg hissig.

Måten han ligger på sofaen på, gjør meg gal!

Jeg takler ikke mannen min mer... men hvorfor???

Han er jo igrunn bare snill med meg å prøver å gjøre alt rett. Han sier ofte hvor glad han er i meg. Han lager frokost på sengen til meg, han står opp med barna i helgene for meg. Han prøver så godt han kan.

 

Men likevel har jeg en dyp forrakt for alt han gjør... hva feiler meg!??

[lady82]

Jeg tror du har den kjente sykiske lidelsen "graviditet" :-) mange som er gravid er litt sånn "du har gjort dette mot meg"... har iallefall hørt om det:-) tror fødsel er eneste medisin. . Men prat gjerne med lege eller jordmor om dette...

[*Mamma-til-2-jenter + 1?*]

Ja får skylde det på hormonene og håpe det snart går over .. han fortjener ikke denne frustrasjonen min, for han gjør så godt han kan. Og er bare god mot meg..

[Fru Pinne]

Hehe må bare flire litt for jeg kjenner meg veldig igjen. Er ikke så ille her nå, men har vært gjennom en periode der alt irriterte meg me mannen og jeg lurte nesten på å dra min vei :-P men det gikk heldigvis over. Vi blir nok litt tullerusk i topplokket av alle disse hormonene. Du får bare prøve å bite det i deg og fokusere på alt det fine mannen din gjør. Det går over :-)

[Anonym bruker]

Åh! Jeg trodde det bare var meg :-) Da er det jo en forklaring på det :-) Jeg har vært skikkelig irritert siden i går, og ALT han gjør irriterer meg!!! Han lager mat feil, snakker feil, gjør ALT feil!!!

Hormoner er noe dritt!!! :-)

 

Anonymous poster hash: bce53...2d8

[Anonym bruker]

Hehe, jeg har vært slik til og fra i alle svangerskapene

Det går over

 

Anonymous poster hash: 0c952...a0b

[Frøken Tussi]

Hehe, morsomt å lese at det er flere som opplever det!

Det var like før jeg kastet ut samboeren under første svangerskap, helt til jeg skjønte hvor hormonell og urasjonell jeg var. Han hadde ikke gjort noe annet enn å være snill og oppvarte meg.

Har heldigvis ikke vært like ille under denne graviditeten.

[*Mamma-til-2-jenter + 1?*]

Hehe godt å se at jeg ikke er alene :-P

Fryktelig irriterende å ha det slik, da man VET innerst inne at mannen ikke har gjort noe for å fortjene dette hatet... men forhåpentligvis går det snart over *krysser fingrer*

[Rosablader]

HAHA.. Kjenner meg så igjen i mitt første svangerskap. Jeg virkelig hatet alt mannen min gjorde og. Så ille at jeg faktisk sendte han en sms når han var på jobb at han ikke fikk komme hjem, og at jeg måtte tenke litt på hva jeg ville.... - Helt til natten kom, da var jeg så ensom at jeg ringte han og sa han måtte komme hjem igjen og at jeg ikke skjønte hva jeg dreiv på meg. Men han lot meg være på pinebenken den natten og han kom ikke hjem før dagen etterpå. 

stakkars, han må  jo ha blitt helt fortvila og forvirra når han trudde alt var fint og plutselig får en sånn en stygg sms av meg.

Heldigvis gikk det over etter fødselen:-)

 

Nå er jeg gravid igjen, og denne gang er jeg ikke så "drittsekk". Kun mye sutring og grining av alt. Reklamer på tv, disney filmer jeg ser med lillemor, buksene passer ikke lenger.

[*Mamma-til-2-jenter + 1?*]

Hehe kjenner det hjelper når dere andre også har vert så "fæle" .. hehe

Har selv hatt tankene om at jeg bare ville pakke i bilen å reise fra ham!! Hehe men så vet jeg at egentlig så er jeg jo så utrolig glad i ham, og vil ikke leve uten ham ved min side. Syns det er urettferdig at vi må slite med slike tanker i tillegg til

 

At vi ikke får knappen igjen i buksa lenger,

Og puppene henger på knærne.

Vi må takle strekkmerker og løshud, babyfett og vann i beina...

Vi må gi opp både alkohol, spekemat og kremoster i 9 mnd..

Vi offrer vår egen kropp og selvfølelse for babyen i magen vår, og så skal man pokker feilaktig gå til angrep på mennene våre i tillegg ... kjenner at dette blir mitt siste barn ja! :-P

(Selv om jeg elsker knøttet i magen min ♡ )

[Lykkemor88]

Ja. Forholdet vårt var kjempe bra helt til jeg tok ut spiralen. Har tidligere gått på kobberspiral fordi jeg ikke tåler hormoner i det hele tatt, og hormoner er det tydeligvis nok av i kroppen min nå. Er 11 uker og HATER kjæresten min. Kan rett og slett ikke fordra han. Alt han gjør er feil, jeg synes han er stygg og ubrukelig. Synes plutselig at alt bare er en stor byrde. Har lagt på meg masse allerede og er konstant trøtt. Kvalmen begynner å avta nå, men det har også vært en stor plage. 

Er nesten helt sikker på at dette barnet kommer til å bli en plage i livet mitt, er redd og usikker. Har en sønn på 7 år fra før av som er verdens beste og nydeligste gutt. Det var ikke å forutse at jeg skulle reagere på denne måten. Skal på ultralyd om 2 uker og da kan det hende noen av følelsene forsvinner når jeg få se at det faktisk er noe der. Håper det, for nå er alt bare negativt!

[Fru Pinne]

Lykkemor88; du kommer garantert ikke til å synes barnet ditt er en byrde :-) var litt sånn i mitt første svangerskap, alt var kjipt, jeg la mye på meg, hadde vondt, og lurte seriøst på hva i huleste vi hadde begått oss ut på. Var skikkelig hormonell. Men det gikk over og sønnen min og mannen min er de beste guttene i verden for meg :-) du får trøste deg med at det går over, og så kan du jo vurdere spiral igjen senere hvis det er bedre. Lykke til :-)

[Fru Pinne]

*begitt oss ut på* damn IPhone..