Manipulerende mennesker- hvordan håndtere?

[Anonym bruker]

Har du noen gang vært ute for mennesker som har utøvd manipulasjon/ hersketeknikker overfor deg? Hvor ille var det og hvordan taklet du det?

 

Jeg er i en stund fremover nødt til å (daglig) forholde meg til et menneske som forsøker å komme fullstendig innunder huden på meg. I starten kjente jeg bare dårlige vibber, men så gikk det plutselig opp for meg hva vedkommende faktisk holder på med. Jeg har jo hørt om slike mennesker, og har alltid oppfordret "ofrene" til å heve seg over det og ikke la det gå inn over seg. Men nå sitter jeg her da, i klørne på et svært ubehagelig menneske, og prøver å si det samme til meg selv. Jeg blir fortvilet, forbanna og forferdelig sliten- personen tapper meg fullstendig for energi! 

 

Som sagt forstod jeg ikke så mye av hva som faktisk foregikk i starten, men den ufyselige oppførselen har bare eskalert. Etter å nå ha lest om manipulativ atferd, kan jeg krysse av for samtlige av kjennetegn som står beskrevet om slike personlighetstyper. Det gjentas også flere steder at man egentlig bør komme seg unna slike folk, men det har jeg altså ikke anledning til nå. Jeg må holde ut til like over jul, og jeg bare lurer på hvordan jeg skal klare det uten å bryte helt sammen. Jeg har en sterk personlighet og viser tydelig at jeg ikke lar meg pirke på nesa, men likevel lar jeg det gå veldig innpå meg. 

 

Personen er kverulerende, dominerende, driver med utfrysning (hilser ikke, ser gjennom meg), unnlater å gi alle detaljene jeg har behov for å vite vedrørende arbeid, kommanderer, er snikete og utspekulert, livredd for å gå glipp av noe og blir aggressiv i pressede situasjoner. Vedkommende later til å være livredd for å tape ansikt, kan feks verken innrømme feil eller vedkjenne at andre har rett. Bagatelliserer andres synspunkter (spesielt mine). Og så er hn selvfølgelig tilsynelatende superhyggelig og blid. Ikke mot meg selvfølgelig, men demonstrativt mot alle andre som sitter i samme rom. 

 

Er det noen som har noe triks i ermet annet enn å forsøke å overse så godt jeg kan? Er redd det blir verre med en konfrontasjon. Det har jeg ikke tid til, jeg har et arbeid jeg skal fullføre. Hjelp?!

Anonymous poster hash: ce74d...a65

[GeeGee]

Denne personen manipulerer ikke bare, hn mobber deg! (Og evt andre). Det du beskriver er klassiske tegn på mobbing i arbeidslivet.

 

Er denne personen en medarbeider sv deg, eller leder? Hvis medarbeider, gå til leder og/eller verneombudet. Hvis denne personen er din leder, ta det opp med verneombudet, og evt leders leder med støtte fra verneombudet. Denne oppførselen er IKKE ok, jeg synes ikke det er riktig at du skal måtte finne deg i der i tre måneder!

[Skylander]

Denne linken har gode tips: http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article833742.ece

[Tabitha]

Det er hensynsfullt å si at hun ikke bør tie stille i tre måneder. På samme tid er tre måneder fryktelig lite i forhold til andre som går igjennom et helvete der de aldri har noen utsikter til å komme seg unna. Tre måneder er så lite at man kan starte en skikkelig nedtelling. Om 3 mnd er jeg fri!

Men jeg tror selvsagt på det når hun sier at hun er nær et sammenbrudd.

[Anonym bruker]

http://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-3-hvordan-forsvare-seg/

Anonymous poster hash: baa0c...0cd

[Gustav Klitt]

Høres forferdelig ut. Hvis du orker: prøv å oute personen / konfrontere hn foran de andre. F eks hvis du har blitt utelatt ifht informasjon, så kan du si (i plenum) "heisann, her er det noe du ikke har fortalt meg, glemte du det?", og så be om å bli oppdatert før dere går videre. Hils og vær hyggelig (i hvert fall hvis det er andre i nærheten), selv om hn ser rett igjennom deg. Argumenter tilbake når hn bagatelliserer; f eks hvis hn sier at "det er vel mindre viktig i denne sammenhengen", sier du "nei, det er det ikke". Oppsummert råder jeg deg til å ta de små kampene, hver gang du registrerer følelsen av ubehag. Problemet er at den følelsen ofte kommer snikende i etterkant, I know. Men hvis du synes at det er verdt det, går det an å prøve. Men jeg tror det er viktig å være sterk og holde en positiv fasade, slik at de andre rundt dere oppfatter at du er hyggelig. For det er jo fare for at denne personen, med en gang du begynner å stå opp for deg selv, vil forsøke å fremstille deg som kranglete. At det er du som er kilden til konflikt. Vanskelig balansegang! Alternativet er selvfølgelig å gjøre gode miner til slett spill i tre måneder. Uansett tror jeg det er viktig å huske på at dette sannsynligvis ikke er personlig, dette er teknikker hn har finslipt over år, som en måte å mestre omgivelsene på. Hvis du klarer, kan du egentlig se på det som et kompliment at det ser ut til å gå mest utover deg, det kan bety at hn, av en eller annen grunn, ser på deg som en trussel. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Nedtelling var lurt, det tror jeg jammen jeg skal gjøre! Det er ikke i jobbsammenheng dette foregår, jeg er student. Jeg og denne personen jobber sammen om et prosjekt, som også innebærer praksis. Så jeg må bare stå i det. Opplever det som at hn ser på meg som en trussel ja, det er sannsynligvis fordi jeg stiller spørsmål ved og ønsker å diskutere måten vi gjør ting på- for å få et best mulig faglig resultat. Hn tar det bare så veldig, veldig personlig! 

 

Fra å være forferdelig frustrert og fortvilet har jeg faktisk begynt å tenke på at jeg kan lære veldig mye av dette, og vokse som person. De gangene jeg føler at jeg takler hn på en god måte får jeg en enorm mestringsfølelse og jeg kjenner meg sterk. Og det er godt! På en annen side får jeg faktisk en del medlidenhet med denne personen, for tenk å ha det sånn?? Altså, å aldri kunne slappe av med seg selv og omgivelsene, å ha det så dårlig med seg selv (antar jeg) at hn til en hver tid må hevde seg. Det må jo være fullstendig ødeleggende for personens livskvalitet! Stakkar! Jeg viser ingen medlidenhet altså, men når jeg tenker på det blir jeg trist på personens vegne. 

 

Jeg har tenkt masse på hvordan det må være for de som lever med slike mennesker i det daglige, over flere år, gjerne gjennom et helt liv! Herlighet, for et rent helvete det må være........ 

 

HI

Anonymous poster hash: ce74d...a65

[Anonym bruker]

Jeg studerer også, og ei på gruppa må sette spørsmålstegn ved ALT vi skal bli enige om, hvordan vi skal gjøre det, hennes meninger er mye bedre osv... Hun kverulerer på alt! Det er så irriterende at jeg holder på å spy. Ikke så ille som din medstudent, men det er slitsomt i lengda! Vi har heldigvis bare en oppgave til vi skal gjennom sammen. Hun rakker i tillegg ned på de som får dårligere karakterer enn henne. Usj!

 

Anonymous poster hash: 0e292...d32

[GeeGee]

Takk for svar! Nedtelling var lurt, det tror jeg jammen jeg skal gjøre! Det er ikke i jobbsammenheng dette foregår, jeg er student. Jeg og denne personen jobber sammen om et prosjekt, som også innebærer praksis. Så jeg må bare stå i det. Opplever det som at hn ser på meg som en trussel ja, det er sannsynligvis fordi jeg stiller spørsmål ved og ønsker å diskutere måten vi gjør ting på- for å få et best mulig faglig resultat. Hn tar det bare så veldig, veldig personlig! Fra å være forferdelig frustrert og fortvilet har jeg faktisk begynt å tenke på at jeg kan lære veldig mye av dette, og vokse som person. De gangene jeg føler at jeg takler hn på en god måte får jeg en enorm mestringsfølelse og jeg kjenner meg sterk. Og det er godt! På en annen side får jeg faktisk en del medlidenhet med denne personen, for tenk å ha det sånn?? Altså, å aldri kunne slappe av med seg selv og omgivelsene, å ha det så dårlig med seg selv (antar jeg) at hn til en hver tid må hevde seg. Det må jo være fullstendig ødeleggende for personens livskvalitet! Stakkar! Jeg viser ingen medlidenhet altså, men når jeg tenker på det blir jeg trist på personens vegne. Jeg har tenkt masse på hvordan det må være for de som lever med slike mennesker i det daglige, over flere år, gjerne gjennom et helt liv! Herlighet, for et rent helvete det må være........ HI Anonymous poster hash: ce74d...a65

Du velger selvsagt om du vil prøve å stå i det, tåle det, til praksisperioden er ferdig. Og hvis du klarer det er det kjempeflott! Men jeg synes du skal snakke med skolen om denne personen, om ikke annet etter praksisperioden er ferdig. Tenk at denne personen skal "samarbeide" med andre som ikke er like sterke som deg. Evt om du gjør det anonymt. Hvilket yrke utdanner dere dere til? Kanskje skolen og praksisstedet bør vite dette ift godkjenning?

 

Men jeg synes uansett du er flink! Skjønner godt at det gir mestringsfølelse når du takler denne personen på en god og hensiktsmessig måte. Lykke til!

Endret 5. oktober 2013 av GeeGee

[Mrs Smith]

Bruk 0 energi på noen som helst kamp. mest sannsynlig har denne personen en personlighetsforstyrrelse og du skal forholde deg til vedkommende i få måneder. Forhold deg til henne så lite som mulig, ignorer dårlige tilbakemeldinger og hev deg over. Går hun inn for ødelegger resultater for deg sier du i fra på en saklig måte , eller overse vedkommende så mye som mulig.

[Anonym bruker]

Bruk 0 energi på noen som helst kamp.

Veldig godt råd. Den typen menneske får nemlig energi fra krangler, kamper, kveruleringer. De elsker drama og jo mer krangel, jo mer føler de seg ovenpå. I mens "vanlige" mennesker heller tømmes for energi ved en krangel så finner de altså både glede i og henter energi fra krangler.

 

Anonymous poster hash: 3aeb7...10f

[Anonym bruker]

 

Takk for svar! Nedtelling var lurt, det tror jeg jammen jeg skal gjøre! Det er ikke i jobbsammenheng dette foregår, jeg er student. Jeg og denne personen jobber sammen om et prosjekt, som også innebærer praksis. Så jeg må bare stå i det. Opplever det som at hn ser på meg som en trussel ja, det er sannsynligvis fordi jeg stiller spørsmål ved og ønsker å diskutere måten vi gjør ting på- for å få et best mulig faglig resultat. Hn tar det bare så veldig, veldig personlig! Fra å være forferdelig frustrert og fortvilet har jeg faktisk begynt å tenke på at jeg kan lære veldig mye av dette, og vokse som person. De gangene jeg føler at jeg takler hn på en god måte får jeg en enorm mestringsfølelse og jeg kjenner meg sterk. Og det er godt! På en annen side får jeg faktisk en del medlidenhet med denne personen, for tenk å ha det sånn?? Altså, å aldri kunne slappe av med seg selv og omgivelsene, å ha det så dårlig med seg selv (antar jeg) at hn til en hver tid må hevde seg. Det må jo være fullstendig ødeleggende for personens livskvalitet! Stakkar! Jeg viser ingen medlidenhet altså, men når jeg tenker på det blir jeg trist på personens vegne. Jeg har tenkt masse på hvordan det må være for de som lever med slike mennesker i det daglige, over flere år, gjerne gjennom et helt liv! Herlighet, for et rent helvete det må være........ HI Anonymous poster hash: ce74d...a65

Du velger selvsagt om du vil prøve å stå i det, tåle det, til praksisperioden er ferdig. Og hvis du klarer det er det kjempeflott! Men jeg synes du skal snakke med skolen om denne personen, om ikke annet etter praksisperioden er ferdig. Tenk at denne personen skal "samarbeide" med andre som ikke er like sterke som deg. Evt om du gjør det anonymt. Hvilket yrke utdanner dere dere til? Kanskje skolen og praksisstedet bør vite dette ift godkjenning?

 

Men jeg synes uansett du er flink! Skjønner godt at det gir mestringsfølelse når du takler denne personen på en god og hensiktsmessig måte. Lykke til!

 

 

Hn vil få godkjent prosjektet og praksis med mindre hn har for mye fravær uansett. Vil ikke si så mye om studieretning, jeg har nesten blitt helt paranoid av dette... At hn kommer til å finne nye "ofre" etterhvert er nok helt sikkert. Huff. Hn har jo studert noen år allerede, og har sikkert holdt på slik hele veien. Vi har flere felles bekjente, så jeg synes igrunn det er litt rart at jeg ikke har hørt noe om det. Jeg tenker at det ofte kommer ut, og blir en liten snakkis, dersom noen oppfører seg så kvalmt som det denne personen gjør. Tenkte jeg skulle stikke innom studentpsykologen på mandag og lette litt på trykket, kanskje han har noen praktiske råd. Jeg bare håper dette ikke eskalerer og blir helt uholdbart. Takk for lykkeønskninger! :-) 

 

Anonymous poster hash: ce74d...a65

[Anonym bruker]

 

Bruk 0 energi på noen som helst kamp.

Veldig godt råd. Den typen menneske får nemlig energi fra krangler, kamper, kveruleringer. De elsker drama og jo mer krangel, jo mer føler de seg ovenpå. I mens "vanlige" mennesker heller tømmes for energi ved en krangel så finner de altså både glede i og henter energi fra krangler.

 

Anonymous poster hash: 3aeb7...10f

 

Jøss. Dette er jo helt sykt. Tenk at det finnes sånne folk! Jeg, som aller best liker å forholde meg rasjonelt og udramatisk til folk, har faktisk store problemer med å fatte at det er mulig. Naivt kanskje, men jeg har altså ikke vært borti et slikt menneske før. Dette er jo faktisk veldig interessant! Spørs om jeg må en tur på biblioteket og finne noe litteratur om emnet, for jeg har tydeligvis mye å lære. HI

 

Anonymous poster hash: ce74d...a65

[Tabitha]

Blir akkurat som i ei fengselscelle, at fangen tegner en strek på veggen for hver dag som er over

 

Det er personer som liker å være dramatiske. Har en slik person i min egen familie, som tok utgangspunkt i en konflikt mellom meg og en annen, og satte seg selv i sentrum for konflikten.

 

Har nylig lest at narsissister kan ta konflikter og gjøre dem til sine egne. Ganske treffende, må jeg si.

[Anonym bruker]

 

Takk for svar!

 

Nedtelling var lurt, det tror jeg jammen jeg skal gjøre! Det er ikke i jobbsammenheng dette foregår, jeg er student. Jeg og denne personen jobber sammen om et prosjekt, som også innebærer praksis. Så jeg må bare stå i det. Opplever det som at hn ser på meg som en trussel ja, det er sannsynligvis fordi jeg stiller spørsmål ved og ønsker å diskutere måten vi gjør ting på- for å få et best mulig faglig resultat. Hn tar det bare så veldig, veldig personlig! 

 

Fra å være forferdelig frustrert og fortvilet har jeg faktisk begynt å tenke på at jeg kan lære veldig mye av dette, og vokse som person. De gangene jeg føler at jeg takler hn på en god måte får jeg en enorm mestringsfølelse og jeg kjenner meg sterk. Og det er godt! På en annen side får jeg faktisk en del medlidenhet med denne personen, for tenk å ha det sånn?? Altså, å aldri kunne slappe av med seg selv og omgivelsene, å ha det så dårlig med seg selv (antar jeg) at hn til en hver tid må hevde seg. Det må jo være fullstendig ødeleggende for personens livskvalitet! Stakkar! Jeg viser ingen medlidenhet altså, men når jeg tenker på det blir jeg trist på personens vegne. 

 

Jeg har tenkt masse på hvordan det må være for de som lever med slike mennesker i det daglige, over flere år, gjerne gjennom et helt liv! Herlighet, for et rent helvete det må være........ 

 

HI

 

Anonymous poster hash: ce74d...a65

 

 

Før jeg så at du var student, så skulle jeg til å kommentere at du nesten måtte jobbe på min tidligere arbeidsplass... Kjenner veldig igjen det du skriver, og kan underskrive på at det er utmattende.

 

Har dessverre ikke så mange gode råd HI, orket aldri å ta det opp i sin helhet på min arbeidsplass, og når jeg har snakket med venner om det så har jeg underlig nok mest tatt meg selv i å nevne bagateller- for mange større ting er det enda utmattende å snakke om.

 

Jeg kan forresten nevne at manipulasjon er en tillært og bevisst atferd som har gitt vedkommende suksess tidligere og derfor gjentas, ikke egentlig noen personlighetstype. Det er likevel ufattelig slitsomt å forholde seg til og gjør man etter en stund nesten ikke orker gjøre noe lengre, og det er gjerne nesten usynlig for andre hvis du er det eneste "offeret". I blant så får man også et pusterom, og håper at det er slutt, men det er gjerne bare en midlertidig pause.

 

Jeg er som du beskriver selv opptatt av å diskutere, stille spørsmål ved etablerte antakelser og foreslå løsninger der jeg har noe relevant som objektivt sett burde kunne anses viktig å komme med, og tenker at det er en god måte å sikre kvalitet på.

Og er enig med deg i at dette av noen nok av enkelte kan bli tatt svært personlig og sett på som en trussel mot deres ego, istedenfor en ressurs for felleskapet. Jeg fikk selv mye tillit og ansvar, som jeg lenge levde opp til, men ble nok slik også en som en trussel det var et ønske om å jekke ned til et nivå manipulatoren syntes jeg hørte hjemme.

 

Mangelfull info, snikete oppførsel, ta æren for det andre har gjort/ foreslått, halvsannheter, unnlate å oppklare ting som vedkommende kunne bekreftet med ett ord og isteden få dem til å fremstå som løgnere ved å være musestille og smile rart, skuespill/ forsøk på å fremprovosere en bestemt reaksjon eller et sammenbrudd fra deg (som kan overbevise de som før ikke har villet tro på manipulatorens baksnakk), sabotasje, ovenfra og ned- holdning/ overdrevent opptatt av egen viktighet, "legge til rette" for at du skal mislykkes eller fremstå som noe negativt ovenfor andre på utspekulert vis, vri på ting, utelate deg fra avgjørelser om mulig, osv. er ikke uvanlig.  

Til slutt gir man nesten opp i møte med slikt som man ikke får beskyttet seg mot, og mye motivasjon og krefter til å gjøre en god jobb forsvinner .

 

Jeg tror heldigvis mennesker som bruker svært mye manipulasjon for å få det som de vil, ikke er veldig vanlig. Og jeg håper i hvert fall virkelig å slippe å møte på flere som bruker slik atferd i så sterk grad i min videre karriere...

 

Jeg er ellers ikke helt enig med dem som påstår at de som manipulerer er dramatiske. Manipulasjon er en strategisk, bevisst teknikk for å oppnå noe og innebærer ikke spontane følelser, siden det kan ødelegge det profesjonelle omdømmet de er så opptatt av. "Planlagt" utskjelling eller strategisk sinne hvor en ser skadefryd mer enn frustrasjon, kan derimot forekomme. 

 

Da jeg var i samme situasjon som deg HI, så forsøkte jeg å finne god litteratur om dette, noe som viste seg å være tilnærmet umulig. Jeg kjøpte, etter å ha hørt snakk om den, boken "Manipulasjon- forståelse og håndtering" som er skrevet av en psykolog, men syntes boken var dårlig, synsende, manglet empiri og så manipulatorer bak hver dørkarm (hun brukte blant annet tiggere i India som eksempel på manipulatorer i hverdagen, noe jeg synes blir helt absurd uten å se det i sammenheng med nøden de lever under) - og vil ikke anbefale deg å kjøpe den.

 

Boken ble også slaktet av anmelderen fra Norsk psykologforening som skrev dette:

" I denne sammenhengen bygger hun en modell med en fundamental svakhet: Har man først dannet seg en teori om en persons beveggrunner, vil all atferd som fremvises, kunne tolkes som en bekreftelse på teorien. Skal man avdekke en manipulator etter Nordhelles kriterier, må man ha intim kunnskap om hva slags intensjoner, planer og skjulte hensikter som ligger til grunn for en atferd. «Dommen» blir løsrevet fra objektive kriterier og helt og holdent avhengig av vurdererens tolkning av personens indre motiver.

 

Fordi kjennetegnene på en manipulator er trekk som fra tid til annen gjelder de fleste av oss, er manipulatoren godt skjult og vanskelig å avsløre. Når Nordhelle beskriver dette som et samfunnsproblem av betydelig omfang, begynner prosjektet med å avsløre manipulatorene å ligne en heksejakt. I 1487 ble Heksehammeren (Malleus Maleficarum) utgitt og brukt som lærebok i hvordan man kunne avsløre og straffeforfølge hekser. Den logiske bristen som gjorde det umulig for anklagede hekser å bevise sin uskyld for en allvitende inkvisitor, er også gjeldende for den prosess som ville blitt resultatet om man skulle forsøkt å avsløre manipulatorer basert på kriteriene Nordhelle skisserer."

 

Selv om jeg ikke har noen gode råd, og bare kan anbefale deg å unngå en konfrontasjon som kan fremprovosere verre ting og å ikke bli så fokusert på å beskytte deg mot manipulasjonen at du begynner å se spøkelser ved høylys dag heller, så ønsker jeg deg lykke til og vil gi deg en god klem HI! Synes du håndterer det bra allerede, ut fra det du beskriver!

Jeg forstår dessverre så altfor godt hvordan du har det.

 

Anonymous poster hash: bb21d...f58