Tror bikkja begynner å bli senil..

[LillaGorilla♥♥]

Han begynner å bli en eldre herremann på 7,5 år (han er av en rase som dessverre ikke lever så lenge, og begge foreldra døde da de var 7), og bærer jo preg av det. Han har litt sånn gammelmannsgange og har ikke samme pelskvalitet som før, men akkurat det er jo som forventet. 

 

Men nå tror jeg nesten han har begynt å få demens eller noe sånt, for han har begynt å oppføre seg merkelig. 

For det første har han gått tilbake til barndommen på tur, han spiser bæsj, plukker opp alskens søppel og drit- som han gjorde da han var liten valp og ikke visste bedre. Dette er jo uvaner vi plukket av ham og som han sluttet med ettersom han vokste til.

 

Men det verste er jo at han har begynt å få separasjonsangst eller noe slikt. 

Han, som har vært verdens enkleste å la være alene hjemme, aldri har ødelagt noe, aldri har gjort noe galt og fint har kunnet være alene en hel arbeidsdag uten problemer, har nå blitt helt tullete bare vi er borte en kort periode.

 

Hver eneste gang har han sikla ned hele gulvet og hele seg selv, slikket beina sine søkkvåte, sleika på vinduet, skrapet på dørene og revet ned pynteting oppå kommoden (ja, han er høy nok til å rekke opp). Er det noe klær eller annet der som er vårt, river han det ned og det er søkkvått når vi kommer igjen. Vi kan jo ikke la noe stå på gangen der han er (den er 20kvm stor, så han har nok av plass) og må lukke alt av dører. 

Denne gangen hadde han velta dukkevogna til eldste som sto i vinduskarmen (for å hindre at han klatrer opp i den, er et karnappvindu), velta vannskåla si og hele gulvet var fullt av gøgge.

 

Og det etter knappe 2 timer! Nå har j jeg vært sykmeldt og i perm siden januar, så han er ikke mye alene, men litt er han jo innimellom, så jeg kan ikke skjønne hvorfor det er så voldsomt nå.. 

 

Gah, plagsomt, både det å komme hjem til en gang som ikke ser ut, og det å ikke helt forstå hvorfor han gjør som han gjør.. Sukk, stakkars pelsdotten min..

[Gjest Kira]

Huff, det der hørtes ikke noe hyggelig ut!

Vi har en som blir 8 år i januar, og merker endelig i både fysikken og adferden hennes nå også. Hun er dessverre sterkt plaget av HD, og det påvirker selvsagt også adferden.

[LillaGorilla♥♥]

Huff, det der hørtes ikke noe hyggelig ut!

Vi har en som blir 8 år i januar, og merker endelig i både fysikken og adferden hennes nå også. Hun er dessverre sterkt plaget av HD, og det påvirker selvsagt også adferden.

 

Hvordan merker dere dette da?

Min har HD, men bare C og på den ene siden. Med tiden kan det jo ha kommet forkalkninger da, så jeg tenkte vi skulle fått ham røntget igjen for å sjekke ståa. Han hadde jo en prolaps i ryggen for noen år siden, men den gikk over- men jeg skal be dem røntge ryggen hans også.

 

Han virker ikke til å ha vondt, men man ser jo selvsagt at han er en eldre kar både på ganglag og pels- og så vet vi jo at de kan skjule det godt. 

Han er ikke like ivrig lengre heller, selv om han er en glad gutt, og han sliter med å komme inn i bilen, man må hjelpe ham litt.

 

Jeg er bare så redd at han har mer vondt enn han later som, og at det kanskje er derfor han er så fjern i adferden også.

[Gjest Kira]

Vi merket det pga et uhell. Hun var litt ivrig når hun skulle løpe opp trappen til noen venner, og snublet på veien. Etter det gikk hun ikke på bakbeinet i det hele tatt, og vi tok røntgen. Heldigvis har hun blitt litt bedre med vanntrening, men må gå på smertestillende og betennelsesdempende resten av livet.

 

"Dessverre" er de flinke til å skjule at de har vondt, men ofte kan jo smerter gi utslag i forandret adferd. Hunden til en venninne ble plutselig totalt forandret, bjeffer for ingenting og var til tider aggressiv. Hun tok han med til vetrinæren som fant ut at hunden hadde skikkelig tannverk.

Er sikkert en god ide å få tatt røntgen igjen, for det blir dessverre sjelden bedre med årene.

[ms.Pond]

Har det vært sånn lenge? Jeg tenker atferdsendringen, om det kan være en konsekvens av noe som brått har blitt endret i hundens hverdag? Eller en stressituasjon? Jeg hadde en hund som viste endel lignende symptomer i stressede situasjoner.

Ellers er det er logisk å tenke at det er alderen, ja, særlig hvis rasen ikke har vane for å bli veldig gamle. Det er utrolig trist, men det blir dessverre sånn når hundevennene våre har så mye kortere liv enn oss selv. 

 

En god ide med nye røntgenbilder og en undersøkelse, så du kan utelukke, evt behandle, smerter. Det kan også gi seg utslag i atferdsendring. 

[LillaGorilla♥♥]

Altså, han har vært idiot under begge mine svangerskap- og jeg har vært gravid tilsammen 5 ganger, og ved flere av dem var det hans oppførsel som fikk meg til å ta en test. 

Da stresser han mye med å holde familien samlet, han vil ikke gå fra meg, vil bo oppå meg, vil ikke gå ut alene osv. Og etter fødselen til førstemann vek han ikke fra min side et sekund- utenom når han skulle passe på ungen når hun sov. Han mista dessuten en helt syk mengde pels.

 

Så det at jeg har vært gravid og vi har fått mini er jo en endring som han gjerne ble stresset av, men dette har liksom bare blitt verre og verre med tiden, mens sist ble det bedre. Og akkurat dette med å ikke greie å være alene er noe som har kommet de siste mnd..

 

Han er snill som et lam ellers da, ingen aggresjon eller noe, tåler allslags bråk og ståk fra ungene og er en going, men han er altså annerledes..

[ms.Pond]

For en fantastisk hund du har Høres ut som en skikkelig trofast og lojal godvovv Han føler seg helt tydelig veldig knyttet til dere og ser på dere som flokken hans. 

 

Jeg har dessverre ingenting fornuftig å komme med, det blir bare spekulasjoner. Men veldig godt at du får han undersøkt. Håper på det beste for godgutten  

[LillaGorilla♥♥]

Ja, han er en fantastisk fin, snill og enkel hund, om enn litt masete. Litt strevsom på tur i sine yngre dager, da han absolutt ikke likte fremmede hanner for nært.

 

;Men hjemme har han vært som en drøm, og er for en stor del enda. Han er ekstremt knyttet til oss, og når ungene har lagt seg om kvelden traver han frem og tilbake mellom gangen og stua for å sjekke dem. Og sover eldste på sitt eget rom og ikke på vårt, går han frem og tilbake jevnlig for liksom å passe på at alt er bra med henne også. Og om vi alle sammen går tur og noen går et stykke lenger frem eller bak blir han helt stressa og kan til og med begynne å pipe fordi ikke alle er samlet. 

Og han har ingen problem med at mini kommer og river ham i pelsen, prater med ham og skal kose, eller å ha 8 unger i alderen 4-14 rundt seg, skrikende og skrålende mens de bygger duplotårn som raser i hodet på ham under julefeiringen her. 

Helt unik sånn, men det ligger forsåvidt til rasen også. 

 

Kjenner at jeg gruer meg til at han ikke er mer, han er jo bare god..

[Gjest Kira]

Akkurat slik er vår hund også. En fantastisk hund som tåler alt fra ungene (de har selvsagt grenser når det kommer til bikkja) og er utrolig lojal mot hele familien. Vi har feks ikke hatt bruk for babycall. Setter ungen i vognen ute i hagen, og da ligger bikkja ved siden av hele tiden. Og så fort ungen våkner kommer hun løpende inn til meg.

 

Disse fantastiske herlige og trofaste hundene

[ms.Pond]

Jeg kjenner jeg ønsker meg en sånn hund.. Min ble aldri komfortabel med junior, dessverre, og klarte aldri å holde seg på gården når vi slapp han ut. 

Ønsker meg en retriever en dag, men det er så mye problemer med rasen nå, samt at jeg har en mann som overhodet ikke er klar for hund igjen enda, så det blir med drømmen enn så lenge. 

 

Har minner fra jeg var liten om en diger bamse av en pelsdott som jeg brukte som alt fra sofa og seng til verdens beste lekekompis. For en fantastisk hund. Det aner meg at han var en lignende type som din, LillaGorilla, som elsket flokken sin over alt. Han gikk opp i skittentøyskurven og hentet klær når han var alene hjemme, og så hadde han de i sengen sin til vi kom hjem. For en godgutt