Mer avslappet angående vekt jo eldre man blir?

[Anonym bruker]

Flere som opplever dette? Helt siden før jeg fikk barn har "ideal vekten" min vert 63 kg. Var liksom veldig viktig å komme ned igjen på dette tallet etter jeg fikk barn. 

Men, etter jeg fikk sistemann har vekten stått ganske så stille. Trener mer enn jeg noen gang har gjort før, men er veldig glad i å spise også. Og synes liksom ikke jeg ser så ille ut  

Er nok derfor jeg ikke går ned de siste kiloene heller. Finner liksom ikke motivasjonen slik som før. Etter jeg fødte nummer 3 veide jeg 75 kg. Følte meg stor! I dag veier jeg 71 kg og føler meg helt grei.. 

Flere som blir mer likegyldig i forhold til vekt jo eldre de blir? Er forresten 36

Anonymous poster hash: 42037...ee3

[Anonym bruker]

Jeg er blitt mer opptatt av vekt, faktisk. Men det er kanskje annerledes for oss som er overvektige. Jeg kjenner at jo eldre jeg blir, jo mer opptatt er jeg av å være sunn, spise sunt og trene, og dermed beholde helsa lengst mulig. Det er ikke utseendet som avgjør at jeg prøver å ta av noen kg.

Anonymous poster hash: ad656...514

[Anonym bruker]

Vekta betyr mindre, - eller utseende betyr mindre. Jeg vil jo selvsagt ta meg så bra ut jeg kan, men fokuset er på sunn kropp og hvordan jeg føler meg. Jeg føler jeg pr i dag er i en ok form som jeg jobber for og vedlikeholde. Jeg vet at den formen jeg har også tilsvarer den vekta jeg har,- pluss minus et par-tre kilo i perioder. Går jeg for mye opp eller ned, så har jeg noe og jobbe med, og tar tak i det.

 

Er man rimelig sunn og har noen fysiske krav mtp på hva man vil klare av fysiske utfrodringer, så blir man heller ikke overvektig på noe som helst måte..Joda, for tung i forhold til "gjennomsnittsmål" og "mediamaler";- men ikke usunn overvektig.

 

Mine mål er og lett kunne jogge 10km, og på under 1timer om jeg presser meg..... Jeg vil også klare 30 sit-ups og ti push-ups....Det klarer jeg nå, og der vil jeg holde meg...TIl neste år vil jeg delta i halvmarathon, da vil jeg helst klare den på under 2t, men akkurat DEN formen kommer jeg ikke til og jobbe for og vedlikeholde- så bra form trenger jeg ikke for og ha det bra med meg selv

 

Var dette svar nok? Kan legge til at jeg strevde i tre år med og bli kvitt mammakiloene etter førstemann. Jeg ble gravid igjen og la på meg kun 10 kg som jeg takker min nye livsstil for. Disse forsvant på 3mndr,- og jeg var tilbake i normalvekt...Men etter den fødselen skjedde det noe med meg. Jeg kjente hvor godt jeg hadde det FYSISK etter fødsel nummer 2 mot fødsel nummer 1. Og fant ut at dette fysiske velvære er MYE viktigere enn det faktum at kiloene var "på plass".... Og siden da har jeg hatt satbil vekt, uten egentlig og tenke på hva jeg spiser, eller må plage meg på trening....Trening er noe jeg MÅ, selvsagt, men jeg gjør det fordi jeg føler meg så mye bedre, det holder ikke bare vekta i sjakk, men energinivå, helse, immunforsvar, smerter osv osv...Og jeg spiser sundt og takker nok nei til godsaker oftere enn en del andre, men igjen. Jeg vet at spiser jeg slikt for ofte, så går det utover fysikken, da  prestasjonsmessig sett, og magen slår seg vrang, og energinivået synker... osv osv

 

 

Anonymous poster hash: c9c32...65d

[Tabitha]

Her står det at en 40-årig kvinne bør kunne løpe 3000 meter på ca. 15 minutter. Og hun bør ikke ha en livlinje på over 80 cm. Er det rimelig å forvente det, da?

 

http://www.dn.no/dnaktiv/article2693680.ece

[Anonym bruker]

Nei, helt omvendt faktisk.

 

Men jeg har alltid vært slank fra naturens side, uansett hvor mye jeg spiste, hvor mye- eller lite jeg trente osv veide jeg rundt 60 kg fra jeg var 17 til jeg var 30 år. Har aldri tenkt hverken på vekt eller kalorier, fikk både ett og to barn i 20 årene, la på meg 12-14 kg og alle var vekk to uker etter fødselen uten noe stress i det hele tatt. 

 

Men så rundet jeg 30 år, fikk unge nr tre og fire, fikk en betennelse i bukspyttkjertelen og lavt stoffskifte. Kroppen forandret seg rett og slett. Den naturlige høye forbrenningen forsvant med alderen (og kanskje litt med sykdommen?) og plutselig begynte jeg legge på meg.

 

Fra å alltid har kunnet spise hva jeg vil måtte jeg plutselig begynne tenke på hva jeg spiser for å ikke bli feit.

 

Nå veier jeg 80 kg og føler meg som en hval (er 174 cm høy). Er 39 år nå og har ingen intensjoner om å komme ned på 60 kg igjen, det er ikke pent å være mager som middelaldrende (trøster jeg meg med, for da kommer rynkene, puppene henger og rumpa blir flat), bedre å være litt formfull da.

Men vekt og mat tenker jeg hele tiden, for jeg vil gjerne under 70 kg, og jeg må jobbe for det, veldig uvant altså...

Anonymous poster hash: ea1c4...b75