Tidlig UL?

[Hapi]

Hei!

Er ny i forumet og i hele baby-tankegangen. Har en masse spørsmål og undringer, og må begynne et sted:

 

Leser at det er mange som er på tidlig UL. Hvorfor er de/dere det, og hvor gjøres det? Og ikke minst på bekostning av hvem?

Jeg prøver å få til en tidlig UL (er 9 uker på vei) for å se om alt er ok (småhysterisk førstegangsgravid) og møter motstand. Får det ikke gjennom helsesystemet, og prøver å finne ut hvordan jeg skal få det utført på egen bekostning. Det hjelper lite at jeg holder til i Finnmark. Har inntrykk av at det er lettere å få til "sørpå". 

Hvilke erfaringer har dere, og hva råder dere meg evt til?

 

 

[MissAlma]

Du må nok gå privat og det koster ca 1000-1300 kr avhengig av hvor du går. Nå vet jeg ikke om det finnes private klinikker der du bor, men det er nok dte du må gjøre

 

Og hvis det er for å sjekke at alt er bra (feks nakkefold etc) vil jeg anbefale deg å vente til du er i uke 11. For det finnes ikke "målinger" for hvordan ting skal/bør se ut før du er i uke 11 Så da kan du kaktisk risikere å måtte komme igjen om en uke eller to for å sjekke på ny

Jeg var selv på tidlig UL og fikk se at alt stod bra til med fosteret.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Gikk på privat tidlig UL. Jeg gikk for å være sikker på at det var en baby der. 

Første gang var det en MA (Missed Abortion, embryo som ikke er utviklet, men kroppen ikke har begynt å støte det ut av seg selv..), så var glad jeg gikk tidlig i stedet for å glede meg over noe som ikke var der.

 

Betalte såklart selv, det er jo for ens egen skyld en gjør det.

Vi har en billig privat gynekolog, så betalte 50,- gangen  

Anonymous poster hash: 96b10...a51

[Gjest EnBlåToRosaOgEnTil]

Når jeg går til tidlig UL så er det gjennom det offentlige etter henvisning fra fastlegen og skyldes økt risiko for graviditet utenfor livmoren.  Siden du er førstegangs og ingenting tyder på at noe er galt så ville jeg ventet til kontroll hos lege og hørt hjertelyden der, legen min lytter etter fosterlyd på alle kontroller etter uke 12 =)  Er ikke særlig mye å se i uke 9 uansett=)

[Hapi]

Takk for svar alle tre! :-)

Tenkte nok det var det jeg måtte gjøre. Finner ingenting om private klinikker her i området. Nærmeste er Tromsø, og de har ikke ledig før midt i november.

Noen som har anbefalinger i Oslo-området? Kan jo ta det i forbindelse med en liten bytur... :-)

 

Jeg tenker at det er viktig å få gjort dette før uke 12 i tilfelle det er noe som tilsier det utenkelige... 

 

Hva gjøres på en slik UL? :-)

[DaenerysStorm]

Majorstuaklinikken anbefales hvis du skal til Oslo Er mora mi som sier det, jeg har ikke vært der enda. Skal bestille time i morgen til uke 11

[Christine209]

Jeg bor på Vestlandet, og skal ta tidlig ultralyd. Fastlegen min har ultralydaparat så han tar ultralyd på første svangerskapskontrollen:)

[løve2012]

uff, jeg skjønner frykten for MA, men å sjekke om sitt eget barn kanskje muligens har DS og være så tidlig ute at man kan ta abort det kan jeg bare ikke fatte og begripe... sikkert noen som tenker at hvem er jeg som skal dømme andre når jeg ikke veit hva slags liv de har og hvordan situasjonen er etc. men faen jenter, er det ikke fortsatt barna våre som vokser inni oss? er de ikke våre barn hvis de ikke er helt sånn som vi hadde tenkt på forhånd? og hvor skal grensa gå? jeg gråter for alle de små som ikke har livets rett fordi de er annerledes, og de som nekter de livets rett er deres egne mødre og fedre.

 

kanskje er jeg aleine om å føle det sånn, og da er det sånn... men måtte bare skrive en kommentar...

[niao]

Jeg gikk på Volvat like ved Majorstuen. Hadde en veldig flink lege, og en fin opplevelse. Jeg gikk i uke 11 (eller egentlig 10+6), det sa legen egentlig var littegrann tidlig for å se etter nakkefold, så hvis det er viktig for deg, så kanskje lurt å vente til uke 12. 

 

Veldig koselig å se en liten minibaby svømme rundt der inne!

[Gjest EnBlåToRosaOgEnTil]

Når jeg har tidlig ul er det KUN for å utelukke ex.u og konstatere liv.  For meg har det aldri vært aktuelt å ta abort =)

[Stella&My+2]

Vi har blitt gravide gjennom IVF klinikken i Oslo, og der er det som en "del av pakka" obligatorisk å få en UL i uke 7. Veldig betryggende:)

[Anonym bruker]

Jeg skal ta en tidlig ultralyd cirka uke 7. Det er ikke fordi jeg ønsker det, men ivf-klinikken som jeg ble gravid på ønsker at man gjør det. Skulle egentlig gjøre det hos dem, men pga reisevei får jeg gjort det på sykehuset på hjemstedet isteden. Grunnen til at de vil at man tar ultralyd tidlig er for å bekrefte svangerskap og se at alt ser bra ut og antall fostre da mange får fler enn en ved ivf.

 

Anonymous poster hash: 1c664...1c2

[*junijente*]

Har vært på tidlig ul pga blødninger og tidligere MA.

[Hapi]

uff, jeg skjønner frykten for MA, men å sjekke om sitt eget barn kanskje muligens har DS og være så tidlig ute at man kan ta abort det kan jeg bare ikke fatte og begripe... sikkert noen som tenker at hvem er jeg som skal dømme andre når jeg ikke veit hva slags liv de har og hvordan situasjonen er etc. men faen jenter, er det ikke fortsatt barna våre som vokser inni oss? er de ikke våre barn hvis de ikke er helt sånn som vi hadde tenkt på forhånd? og hvor skal grensa gå? jeg gråter for alle de små som ikke har livets rett fordi de er annerledes, og de som nekter de livets rett er deres egne mødre og fedre.

 

kanskje er jeg aleine om å føle det sånn, og da er det sånn... men måtte bare skrive en kommentar...

 

Jeg skjønner godt at folk tenker som du gjør. Jeg har full respekt for det. Jeg har også full respekt for at folk tenker som meg og ønsker å velge et friskt barn om man kan. Og så lenge vi har muligheten til det, så vil jeg benytte meg av det. Jeg tror ikke jeg er sterk nok til å la være. 

 

All ære til dere som tar i mot barnet med glede som det er, uansett. Jeg beundrer dere og skulle ønske jeg var like sterk!

[Hapi]

Jeg har forresten vært heldig og fått time på sykehuset i uke 12. Det kom et kontrabrev for noen dager siden, der de hadde vurdert det dithen at jeg kunne være i faresonen.

 

Jeg behøver da ikke en privatklinikk... heldigvis. :-) Takk for alle tips uansett!

[Anonym bruker]

uff, jeg skjønner frykten for MA, men å sjekke om sitt eget barn kanskje muligens har DS og være så tidlig ute at man kan ta abort det kan jeg bare ikke fatte og begripe... sikkert noen som tenker at hvem er jeg som skal dømme andre når jeg ikke veit hva slags liv de har og hvordan situasjonen er etc. men faen jenter, er det ikke fortsatt barna våre som vokser inni oss? er de ikke våre barn hvis de ikke er helt sånn som vi hadde tenkt på forhånd? og hvor skal grensa gå? jeg gråter for alle de små som ikke har livets rett fordi de er annerledes, og de som nekter de livets rett er deres egne mødre og fedre.

 

kanskje er jeg aleine om å føle det sånn, og da er det sånn... men måtte bare skrive en kommentar...

Har du stått i situasjonen selv? Har du lurt på om familien din vil klare belastningen det er med et annerledes barn? Om du og din mann vil klare å holde på kjærligheten? Om du kan fortsette i jobben din? Om dere kan klare å beholde huset og bli i nabolaget der storsøsken stortrives dersom en må slutte i jobben for å ta seg av annerledesbarnet? Vil man få tid til storesøsken og deres oppfølging? Hvor mange prosent av tiden vil man være på sykehuset? Hvordan blir det om barnet dør? Hva risikerer jeg å ha mistet på veien? Og tusenvis av andre vanskelig og tøffe spørsmål.

 

Du skal passe deg, for det du tror du vil velge er ikke nødvendigvis det du vil velge når du står plantet med begge bena i din livs verste situasjon.

 

Anonymous poster hash: 9a87c...390

[Anonym bruker]

Nå er det jo ikke slik at en tidlig ul vil avsløre alt av syndromer og alvorlig sykdom heller. Jeg fikk beskjed om at mitt barn var så friskt og fint som det kunne bli.

 

 Jeg vet hva det er å føde et alvorlig sykt barn. Jeg vet hva det innebærer å lure på om barnet mitt skal bli multihandikappet som følge av et syndrom som ødelegger hjernefunksjoner. Mitt barn fikk i tillegg kreft. Vi levde med et spørsmål om liv eller død hengende over oss i lang tid. Om noen hadde fortalt meg alt dette før han ble født og gitt meg muligheten til å ta abort, så ville jeg ALDRI i verden ha gjort det. ALDRI.  

 

Nå er min livssituasjon slik at jeg har sønnen min, og han har fått en lillesøster. barnet jeg har i magen blir nummer tre. Dersom vi får beskjed om at noe er galt med denne babyen, så vil det bli et vanskelig valg å bære frem, nettopp fordi, -som anonym påpeker-, vi allerede har en familiesituasjon med to barn som trives der de er. Vi trives der vi bor, vi trives med livet vi lever. Samtidig så har jeg og min mann vært gjennom tøffe tak før bl.a på grunn av sykehustilværelse med sykt barn, og det satte oss ikke på prøve på en sånn måte at forholdet vårt noen gang var i fare. 

 

Det jeg vil frem til er at det som kan være rett i ett tilfelle kan være helt feil neste gang du står i nøyaktig samme situasjon. Man skal passe seg for å dømme andre, for vi har alle ulike forutsetninger.  Selv om jeg uten tvil ville valgt å beholde i mine to tidligere svangerskap, er det slettes ikke sikkert jeg vil tenke det samme denne gang.... 

Anonymous poster hash: 3a2ac...980

[løve2012]

 

uff, jeg skjønner frykten for MA, men å sjekke om sitt eget barn kanskje muligens har DS og være så tidlig ute at man kan ta abort det kan jeg bare ikke fatte og begripe... sikkert noen som tenker at hvem er jeg som skal dømme andre når jeg ikke veit hva slags liv de har og hvordan situasjonen er etc. men faen jenter, er det ikke fortsatt barna våre som vokser inni oss? er de ikke våre barn hvis de ikke er helt sånn som vi hadde tenkt på forhånd? og hvor skal grensa gå? jeg gråter for alle de små som ikke har livets rett fordi de er annerledes, og de som nekter de livets rett er deres egne mødre og fedre.

 

kanskje er jeg aleine om å føle det sånn, og da er det sånn... men måtte bare skrive en kommentar...

Har du stått i situasjonen selv? Har du lurt på om familien din vil klare belastningen det er med et annerledes barn? Om du og din mann vil klare å holde på kjærligheten? Om du kan fortsette i jobben din? Om dere kan klare å beholde huset og bli i nabolaget der storsøsken stortrives dersom en må slutte i jobben for å ta seg av annerledesbarnet? Vil man få tid til storesøsken og deres oppfølging? Hvor mange prosent av tiden vil man være på sykehuset? Hvordan blir det om barnet dør? Hva risikerer jeg å ha mistet på veien? Og tusenvis av andre vanskelig og tøffe spørsmål.

 

Du skal passe deg, for det du tror du vil velge er ikke nødvendigvis det du vil velge når du står plantet med begge bena i din livs verste situasjon.

 

Anonymous poster hash: 9a87c...390

 

Hei!

som jeg nevnte så regna jeg med å få kommentarer på innlegget. det første som slår meg er at det er helt akseptabelt å være for abort er stuereint, men å være for liv er noe provoserer og engasjerer mer. det virker en smule paradoksalt for meg.

 

når det kommer til spørsmålene om jeg har måttet ta stilling til om jeg vil abortere et barn med for eksempel Down Syndrom så er det sånn at vi valgte å ikke ta tidlig UL fordi vi ikke ville vite det, vi sa på ordinær UL at vi kun ville vite dersom det var fatale feil med barnet, dersom det ikke ville overleve svangerskapet. så, ja, jeg har stått overfor et valg, og jeg valgte å ta ansvar for barnet mitt, selv om vi ikke kunne vite at det var "prefekt og helt friskt".

 

på spørsmålene om kjærlighetsforhold og arbeidsforhold, så er min første tanke at de aller fleste av oss vil gjøre hva som helst for barna våre. om det betyr å bytte jobb/ gå ned i stilling så gjør man vel det. mange gjør jo nettopp dette når de har helt friske barn også... man kan aldri vite helt sikkert at det aldri kommer til å feile barna noe, eller at det viser seg at de har ett eller annet syndrom eller andre ting som gir ekstra utfordringer, så jeg må bare leve i håpet om at kjærligheten består, det eneste vi kan gjøre er å prøve og sette alle kluter til. ansvaret er vårt som voksne uansett.

 

jeg har selv vokst opp med en lillebror med utviklingshemming og alvorlig autisme, så jeg har kjent på kroppen at det ikke er bare bare å være søsken til barn som trenger ekstra oppfølging. jeg var også vitne til at mine foreldres nettverk smuldret opp og systemet gir deg en hard kamp. men denne erfaringen gjør meg takknemlig i dag, den har vist meg hva jeg ikke bør ta for gitt og muligheten til å være glad for det.

 

jeg mener ikke å dømme noen, men bare gi uttrykk for at jeg ikke selv kan forstå hvordan man som forelder kan leve med å ta et slikt valg som nevnt over. det viser heller til min manglende evne til å kjenne at det er et reelt valg i livet.

 

så de spørsmålene jeg stilte meg selv i mitt første svangerskap da jeg skulle bestemme om jeg skulle ta tidlig UL og hva jeg ville vite på ordinær UL var blant annet; hvorfor skal jeg alltid velge miste motstands-vei? hvorfor er det så skummelt og farlig å kjenne på enkelte ubehag? skal jeg ta ansvaret for det barnet jeg selv har satt til verden? jeg frykter eugenikk, en voksende frykt for å ta det ansvaret vi opprinnelig sitter med selv, fordi det er enklere å la være og det tydeligvis er helt innafor å ta abort i disse tilfellene..

 

som sagt, ikke la dere provosere av en gravid kvinnes bekjennelser over manglede evne i å se hvordan andre personer kan leve med sine valg, men ta dette som et innlegg i en viktig debatt om hvilke verdier vi ønsker oss i samfunnet vårt.