Jeg blir så irritert på mamma at jeg tror jeg sprekker snart!!

[Verbena]

Og ja det er nok noen hormoner ute å går, men argh så frustrert jeg blir.

 

Tingen er at jeg i forrige svangerskap (8år siden det barnet ble født) så presset jeg kroppen min alt for langt. Jeg tok alt av jobb med han som bare var 1,5år når lillebroren ble født. Pakket, løftet vaskemaskin osv og vasket hele leiligheten vi flyttet ut av 7mnd på vei. Jeg ordnet alt!! Bar vedsekker opp fra kjelleren, handlet og trillet vogn med alle varer og 1,5åring 1km i oppoverbakke flere ganger i uka. Ja lista er lang som et vondt år. Og jeg fikk beskjed av lege og jordmor da at de helst ville ha meg på krykker eller i rullestol den siste perioden, men jeg nektet fordi at ingen andre kom til å ta over alt jeg gjorde. 

 

I årene som har gått siden det svangerskapet har jeg i perioder vært plaget med bekkenet og nå når jeg er gravid igjen så har jeg fått klar og tydelig beskjed fra lege, jordmor og fysioterapeut at jeg MÅ roe ned og høre på kroppen min. Hvis jeg ikke gjør det så kan dette skape varige problemer for meg. Så jeg gjør som jeg har fått beskjed om. Gjør øvelser for å styrke bekkenet, unngår å løfte tungt med mindre det er totalt krise, har ordnet meg nye sko med god demping osv.

 

Også begynner min fantastiske mamma å snakke om at jeg må bare ikke sette meg ned bare fordi at det gjør litt vondt. Man kan jo ikke gå igjennom livet uten smerte. Vi skal jo kjenne at vi lever. Jeg har aldri vært den som har satt meg ned og jeg har alltid gjort ekstra mye uansett hvor vondt jeg har hatt. Men når alle som kan noe om det har gitt meg streng beskjed om å ta det rolig, ja da innser til og med jeg at nå MÅ jeg høre på kroppen min og ikke presse så det smeller. Og det funker. Jeg er så langt i ekstremt mye bedre form enn i forrige svangerskap og jeg håper at det holder seg sånn. Men å så irritert jeg blir når mamma skal lære meg hva min kropp tåler og i tillegg mener at lege, jordmor og fysioterapeut tar feil!!

 

 

Skriver egentlig dette her bare for å få det ut et sted, så jeg ikke går å er sur og eksploderer til slutt 

[beibilykke]

Skjønner frustrasjonen din! Men vet du. Det hjelper å be mamma klappe igjen smella si og holde den igjen ved mindre hun har noe positivt å si! Ikke pokker om jeg hadde funne meg i dritt på den måten. Min mor er og litt sånn 'helt" aldri syk å blablabla. Da jeg var 6 uker begynte ekstrem svangerskapskvalme. Hun trøstet så godt hun kunne, men presterte å si at det 'kommer an på innstilling hvor dårlig man er og at må rett og slett psyke seg opp litt å ikke gi seg hen til å være kvalm/dårlig'

 

Kan vel si mildt at da var det en sikring inni meg som eksploderte. Hehe.. så hun sier ikke sånt svada flere ganger ; )