Dere som har en diagnose/ dere med venner med diagnose

[Anonym bruker]

Hvordan er deres familie og venner ovenfor dere/ hvordan er dere ovenfor den med diagnose?

 

Jeg har flere diagnoser som gir meg smerter. Virker nesten som om jeg har "pest" for jeg blir aldri bedt med på noe lengre. Altså, de spør ikke om jeg vil være med på shopping, på by'n eller om jeg vil komme innom. De kommer heller aldri innom meg.

Har vært sykemeldt i to uker nå og en gang har en veninne tatt kontakt med meg, hun lurte på om jeg kunne kjøre henne til en fest.

Snakket skjelden eller aldri om hvordan jeg har det i forhold til diagnosene med mindre noen spør.

Eneste som spør er egentlig svigermor. Det virker som om hun forstår.

 

Mandag begynner jeg og jobbe igjen. Ikke fordi jeg er bedre, men fordi jeg trenger det sosiale. Er litt bedre nå, men merker jo at det å lage middag er nok til å parkere meg i sofaen igjen.

 

Virker som om folk er redd meg nå egentlig. Jeg klager ikke når jeg er på jobb eller sammen med andre. Biter tenna sammen og er blid og sprudlende, men når jeg kommer hjem går "rullegardina ned".

Disse to ukene hjemme har fått meg til å innse noe jeg egentlig har vært klar over lenge. Jeg vil neppe klare å jobbe frem til jeg blir pensjonist. Og de jeg trodde var venner, var kanskje ikke venner alikevel.

 

Lit uttafor i dag.

 

 

Anonymous poster hash: 5a0e5...40e

[Anonym bruker]

Helt dønn ærlig:

 

Har flere i vennekretsen med diagnoser (fys og psyk. diagnoser), og prøver alltid å spør hvordan det går. Og ja jeg prøver å be disse med på ting, men samtidig er det vanskelig å spør når de alltid forteller hvor dårlig de har det. Får som regel laaange svar om hvordan de har det og de stopper aldri å snakke. Ja det er sikkert godt å få ventilert seg, men helt ærlig hva kan jeg gjøre med det liksom..? Synes mange med diagnoser er selvsentrerte. De graver seg ned, og spiser opp venner. 

 

Skal aldeles ikke dra alle under en kam, men dette er min erfaring. Jeg føler også diagnoser er en privatsak så lenge man ikke er veldig nære så ser jeg ikke noen grunn til å fortelle så mye om dette, og at et "nei det går greit" er et fint svar både å gi og få..  

 

Har tidligere vært syk over lang tid selv og ja man ser ofte at folk man trodde vær nære ikke er det i det hele tatt. Det er veldig leit når det blir slik :-/ Samtidig er det ikke verdt å dvele over, og jeg ser heller ikke noen grunn til å innvolvere alle i hvordan hverdagen min egentlig fortoner seg. 

Anonymous poster hash: 3ab57...a71

[Anonym bruker]

Skiller ikke ut venner på bakgrunn av diagnoser eller sykdommer, en av mine beste venninner har en kronisk sykdom som har gjort henne 50% ufør, men jeg skiller ut venner som ofte sier nei, som sjelden har kontakt og som klager mye over vondter og problemer (med "mye" mener jeg hver gang vi møtes og at samtalen i all hovesak dreier seg om sykdommene og plagene).

Anonymous poster hash: acf38...545

[Anonym bruker]

Dette hørtes ikke noe kjekt ut. Sender varme tanker.

 

Jeg har en god venninne med en fysisk diagnose som bl.a. gjør at hun er mye trøtt og sliten. Det er sjeldent jeg ber henne med på noe helt konkret, fordi jeg vet at hun ofte ikke orker, og at hun lett presser seg til mer enn hun burde, fordi hun ikke vil være utenfor. Jeg pleier heller å ringe ofte bare for å prate, også er jeg alltid klar på at det er bare å si fra hvis hun vil finne på noe. Det hender jeg inviterer og, men tenker det er best at hun får styre ut fra dagsformen.  I perioder treffes vi flere ganger i uka, i andre perioder kan det gå uker mellom hver gang vi treffes.

 

Nå har jeg og venninnen snakket om dette, og vi har sammen kommet frem til at dette er den beste måten å gjøre det på i hennes situasjon. Ut fra innlegget antar jeg at du ikke har hatt noen slik samtale med omgangskretsen din? Det kan jo hende at de holder seg borte fordi de tror du trenger ro? Mange synes det er vanskelig å snakke om sykdom, kanskje de er redd for å tråkke deg på tærne, og så holder de seg heller unna. Nå er jeg forsåvidt enig med de over her som synes det er slitsomt med mennesker som syter og klager hele tiden, men det kan hende det blir bedre om du forteller litt? Hvis det er sånn at vennene dine synes dette er vanskelig å forholde seg til, og du ikke forteller noe uten å bli spurt, kan det ende med at de ikke aner hvordan de skal forholde seg til deg. Men det er en balansegang her, dele nok til at folk rundt deg vet hvordan de skal forholde seg, men ikke klage og syte så mye at man blir slitsom å være sammen med. 

 

Håper det bedrer seg!

Anonymous poster hash: faef8...d37

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen laktoseintoleranse. Tviler på at det plager noen, bortsett fra at jeg fiser som besatt da. Spørsmålet ditt er helt på trynet.

 

Anonymous poster hash: 65b22...975

[Anonym bruker]

Om du har vært sykemeldt i to uker er det vel ikke så rart om ingen har bedt deg med på noe de to ukene?

 

Om en av mine venner som vanligvis er i 100% jobb plutselig ble sykemeldt i 14 dager ville jeg da ikke ringt og "mast" på henne om å finne på ting, da hadde jeg regnet med at hun var syk og trengte hvile...

 

Selv er jeg delvis ufør pga revmatisme, og jobber bare 40%. Har aldri følt på at noen behandler meg rart pga det. Jeg er ikke så sosial som mange andre, jeg har ikke kapasitet til det, jeg fordeler min kapasitet på familie og jobb og da er det ikke mye igjen til andre ting dessverre. Jeg blir nok ansett for å være litt kjedelig og kjip av mange, jeg er sjelden med på noe. Diagnosene mine snakker jeg uhyre sjelden om, det er egentlig bare de helt nærmeste som vet at jeg har dem, andre tror jeg jobber redusert av egen vilje og jeg bare lar dem tro det.

 

Men det er sant som du sier, det å ikke ha helse til å jobbe fult gjør at man havner litt utenfor, livet som ufør er ikke veldig sosialt. Jeg savner å være på jobb hver dag, men det kan jeg ikke. Heldigvis klarer jeg jobbe to dager i uken, uten det tror jeg at jeg hadde vært veldig ensom.

Anonymous poster hash: 031e5...c68

[Anonym bruker]

Synest ikke spørsmålet var dumt, jeg har det på samme måte, har mistet de fleste gamle venner, selv om jeg aldri har brukt de som klagemur.. Det hadde jeg en psykolog som var.

 

Jeg har i ettertid opparbeidet meg et helt nytt nettverk av venner...har ikke mange, men nok til at jeg ikke er helt alene :-)

 

Anonymous poster hash: 70fba...9d4