Hvor sint er det "lov" å bli?

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp i et rolig hjem. Kanskje for rolig? Selvsagt hendte det foreldrene mine kranglet, men det var sjelden, og de veldig få gangene det ble ropt til hverandre og smelt med dørene syntes jeg det var veldig ubehagelig, noe sikkert alle barn synes?

 

Nå har det seg slik at mannen min en sjelden gang, kanskje maksimalt en gang i året i snitt, blir så sint, skuffa, frustrert eller lei seg at han kaster noe i veggen eller gulvet. Stort sett en "myk" matvare som ikke gjør noen skade, og alltid bare en ting. Og jeg vet at han ikke er i stand til å skade meg eller barna, han har heller aldri kastet noe foran barna, men likevel blir jeg redd. Det jeg burde være redd for er om han er på vei inn i en (lett) depresjon, siden han alltid har vært frustrert eller lei seg i de periodene dette har skjedd, og reaksjonen min burde sikkert være å trøste og prøve å "ta vare på han" på et vis (la han rase fra seg på en eller annen måte?) men jeg bare kobler ut og blir redd, klarer ikke å tenke på noe annet enn at det er ubehagelig, ukjent, jeg er redd for hva som skjer etterpå, og jeg blir bekymra og usikker på hvordan jeg/vi skal håndtere dette i forhold til barna når de blir større. Barn må jo ha lov til å bli sinte, det er jo helt naturlig, men hvordan er det "lov" å få ut sinnet? Rope og skrike? Slå i veggen? Kaste ting...? Jeg føler kanskje at grensa burde være på samme sted for mannen min som for barna, men jeg som blir "redd" bare stemmen blir hevet aner ikke hvor det er normalt at grensa går. Jeg vet jo at det ikke er sunt å stenge sinnet inne heller, det er det jeg har gjort.. IKKE bra.. Men HVORDAN få det ut på en sunn måte? Hva mener dere?

Anonymous poster hash: 48483...e65

[Gjest Sekretøsa]

Vi gikk til helsesøster og lærte om pmto. Da spurte hun om hva som var lov hos oss, feks smelle med dørene. Hun mente at alle måtte få lov til å bli sinte, og få utløp for det. Var det derimot noe vi ikke godtok så måtte vi sammen med barnet finne en annen løsning på hvordan det skulle foregå.

Ergo, dere selv må sette grenser. Om du opplever det ubehagelig må du snakke med mannen og bli enige om noe annet han kan gjøre når det skjer.

 

Det er lov å bli sint, men ikke slå andre eller ødelegg ting. Det er vår regel.

[Anonym bruker]

Jeg er også oversensitiv på sinne og utbrudd av dette. Kan heve stemmen og være streng osv, men kjefting/skriking er noe som får meg til å krype sammen nesten. 

 

Jeg har snakket med mannen min om dette, og sagt at han MÅ respektere dette ved meg. Når vi diskuterer noe, og han fyrer seg opp, så ber eg ham roe seg ned, og de fleste ganger respekterer han meg og mine følelser på dette punktet. Men det er jo også noen ganger han ikke klarer å roe seg, og da sitter han igjen med en spurv av en kone som skjelver... Ikke mye å få ut av meg da.

 

Men, når det kommer til barnet som er i verste trassfasen, så tåler jeg greit å høre at han blir sinna som en tyrk og kaster ting rundt seg. Jeg lar ham få ut følelsene sine på en trygg måte, også snakker vi sammen etterpå. Så han har ingen restriksjoner på følelsene sine, men vet at det ikke er lov å ødelegge ting, slå andre eller si stygge ting. At han hyler at noe er urettferdig og slamrer med døra eller tramper i beina osv bryr meg ikke

 

Så jeg tror at man må la barna få utløp, også kan man etterhvert som de vokser til lære de gode metoder med å telle, gå for seg selv, bruke ord istedet for å hyle/grine osv. Men et lite barn lever i nuet og føler sterkt det han/hun føler. Så man må la de få utløp for det

 

Voksne mennesker derimot! De takler jeg ikke sånne sinneutbrudd/trassutbrudd av. Jeg blir jo skremt, men mest syns jeg voksne mennesker som hyler som en drittunge er taperaktige og tafatte! Syns de er umodne og trashy. Klarer ikke å heve meg over disse tankene, har aldri hat behov for å oppføre meg sånn, og syns det er helt bak mål å ikke kunne snakke rolig og ordentlig selvom man er sinna....

Anonymous poster hash: 6c3f7...8d1