Asperger syndrom

[Anonym bruker]

Min man har nylig fått diagnosen. Har noen erfaringer med å være i forhold med en som har samme diagnose?

 

Anonymous poster hash: af1a8...1dc

[Anonym bruker]

Tror du selv har den erfaringen, i og med at du er gift med han :-) Han er slik som du kjenner han!

Anonymous poster hash: 597b3...f47

[Anonym bruker]

Min man har nylig fått diagnosen. Har noen erfaringer med å være i forhold med en som har samme diagnose?

 

Anonymous poster hash: af1a8...1dc

Kan du beskrive han? Jeg lurer noen ganger på om min mann har det samme..

 

Anonymous poster hash: 2e1e6...e9c

[Anonym bruker]

Svarer med noen spm tilbake, jeg, håper det er i orden...?

 

Hvorfor/hvordan fikk han denne diagnosen, og hvorfor først nå som voksen?

Hvor lenge har dere vært sammen?

Hvordan er din mann, hvordan oppfører han seg hjemme / ute blant andre?

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg nylig har avsluttet et langt forhold (nesten 20 år) med mannen min. Vi har barn sammen, men nå orket jeg ikke mer........... :-(

Han har ingen diagnose, men etter å ha googlet Aspergers finner jeg svært mange sammenfallende punkter..

 

Jeg vet at det ikke er noen vei tilbake for oss, til det er forholdet for ødelagt. Men jeg kjenner jeg leter etter svar, og har følt lenge at ikke alt er som det skal med han. I tillegg har etpar kommentarer fra min eks-svigermor ang hvordan han var som barn fått tankene i gang. Har ikke tenkt på disse kommentarene før jeg koblet det med det jeg leste om Aspergers.

Svigerfamilien er ganske tilbakeholdne, så det er nok ikke vits i å gå nærmere inn på dette nå som forholdet er slutt.

 

Men kan ikke fri meg fra tanken om at ting kanskje hadde vært annerledes om vi/jeg hadde visst at det var f.eks Aspergers (OM det er noe da.............)

Anonymous poster hash: ff4c1...bfb

[CaptainHindsight]

Vet ikke helt om jeg har "lov" til å svare her, for mannen min har ikke diagnosen, men han har påfallende mange trekk.

 

Han kan ha litt problemer med å forstå sosiale normer og ansiktsuttrykk, f.eks når han intenst forteller meg om magneter og jeg tydelig viser tegn til at jeg ikke klarer å følge med. Tegn fungerer ikke, man må fortelle han det rett ut. Han blir totalt opphengt i enkelte emner og kan snakke og lese om de i lange tider.

Klarer ikke alltid forklare meg hva han føler, og hvorfor han føler som han gjør. Kan bli frustrert av det (Noe jeg forstår)

 

Men som en over her sider, mannen din er jo ikke en annen, selv om han har fått diagnosen

[Anonym bruker]

Vet ikke helt om jeg har "lov" til å svare her, for mannen min har ikke diagnosen, men han har påfallende mange trekk.

 

Han kan ha litt problemer med å forstå sosiale normer og ansiktsuttrykk, f.eks når han intenst forteller meg om magneter og jeg tydelig viser tegn til at jeg ikke klarer å følge med. Tegn fungerer ikke, man må fortelle han det rett ut. Han blir totalt opphengt i enkelte emner og kan snakke og lese om de i lange tider.

Klarer ikke alltid forklare meg hva han føler, og hvorfor han føler som han gjør. Kan bli frustrert av det (Noe jeg forstår)

 

Men som en over her sider, mannen din er jo ikke en annen, selv om han har fått diagnosen

Min er litt på samme måte, han kan snakke og snakke og forklare inn og ut om tema jeg ikke finner interesanne i det hele tatt og ikke klarer å følge med på, som for eksempel hvordan fungere kjemiske forbindelser og hvorfor er det ikke veden som skaper varme men gassen som kommer ut når varme tilføres osv osv. Jeg svarer bare jaha og ok og mhm... Han tar ikke hintet og babler i vei. I tillegg spøker han med folk på en sånn måte at de skjønner ikke hva han mener og synes iallfall ikke det er noe morsomt, nesten så jeg blir flau noen ganger.

Han har veldig liten kontakt med sine foreldre, kun på telefonen noen ganger i året og møtes ca en gang(bor i et annet land) og han har minimalt med kontakt med andre, barndomsvenner, kollegaer osv. De han har litt kontakt med er folk han har en "grunn" til å ring, han trenger hjelp til noe, vil gjerne låne noe, kjøpe noe fra dem osv. På den andre siden så er han hjelpsom tilbake. Han har sikkert milevis høyere IQ enn meg, men ikke den sosiale biten vil jeg si.

 

Anonymous poster hash: 2e1e6...e9c

[CaptainHindsight]

 

Vet ikke helt om jeg har "lov" til å svare her, for mannen min har ikke diagnosen, men han har påfallende mange trekk.

 

Han kan ha litt problemer med å forstå sosiale normer og ansiktsuttrykk, f.eks når han intenst forteller meg om magneter og jeg tydelig viser tegn til at jeg ikke klarer å følge med. Tegn fungerer ikke, man må fortelle han det rett ut. Han blir totalt opphengt i enkelte emner og kan snakke og lese om de i lange tider.

Klarer ikke alltid forklare meg hva han føler, og hvorfor han føler som han gjør. Kan bli frustrert av det (Noe jeg forstår)

 

Men som en over her sider, mannen din er jo ikke en annen, selv om han har fått diagnosen

Min er litt på samme måte, han kan snakke og snakke og forklare inn og ut om tema jeg ikke finner interesanne i det hele tatt og ikke klarer å følge med på, som for eksempel hvordan fungere kjemiske forbindelser og hvorfor er det ikke veden som skaper varme men gassen som kommer ut når varme tilføres osv osv. Jeg svarer bare jaha og ok og mhm... Han tar ikke hintet og babler i vei. I tillegg spøker han med folk på en sånn måte at de skjønner ikke hva han mener og synes iallfall ikke det er noe morsomt, nesten så jeg blir flau noen ganger.

Han har veldig liten kontakt med sine foreldre, kun på telefonen noen ganger i året og møtes ca en gang(bor i et annet land) og han har minimalt med kontakt med andre, barndomsvenner, kollegaer osv. De han har litt kontakt med er folk han har en "grunn" til å ring, han trenger hjelp til noe, vil gjerne låne noe, kjøpe noe fra dem osv. På den andre siden så er han hjelpsom tilbake. Han har sikkert milevis høyere IQ enn meg, men ikke den sosiale biten vil jeg si.

 

Anonymous poster hash: 2e1e6...e9c

 

 

Kjenner meg igjen i det du sier også.

Mannen min har få venner, men trives egentlig med det. Hjelper alle, selv når de tydeligvis utnytter han (Han er jo så snill...) Og har skyhøy IQ.

 

Har dere snakket noe om dette? Vil han f.eks ha tydelig beskjed slik mannen min vil ha om du ikke er interessert i noe? Mannen min har hatt mye utnytte av nettsider om å tolke ansiktsuttrykk og lignende, har mannen din prøvd det? 

Ellers er det jo viktig å se det positive i diagnosen. De menneskene jeg har møtt med Aspergers syndrom har alle vært særs intelligente, ærlige og hengivne, noe jeg har lest flere steder er vanlig med diagnosen.

[Anonym bruker]

Min mann har ikke denne diagnosen, så jeg kan ikke svare deg på hvordan det er å leve med denne diagnosen. Men jeg har lest to bøker om barn og ungdom med Asperger-syndrom de siste ukene da vi har om dette på skolen. Så for deg kort oppsummert:

En gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Påvirker alle funksjonsområder fra spedbarn til voksen. En funksjonshemming med ofte gode intellektuelle ferdigheter på flere områder, men ofte ujevn evneprofil. Høyt begavet på enkelte områder, særinteresser. Har forståelsesvansker og forstår ofte ikke ting som for andre er automatisert, derfor kan de oppfattes som sære og annerledes.

Sliter med språk og kommunikasjon, reaksjoner på omgivelsene og forholdet til andre mennesker. Tar ofte ting bokstavlig, har filtreringsproblemer, skjevt fokus som gjør at de fokuserer på feil ting og mindre viktige ting og ikke får med seg det som faktisk er viktig. Mange sliter med psykiske problemer, angst og depresjoner. Et fåtall er faktisk i et fast forhold. I barnehage leker de ikke med andre ved mindre det er organisert lek av en voksen, blir ofte utstøtt av jevnaldrende. Har mange emosjonelle påkjenninger i hverdagen som latterliggjøring, uthenging og mobbing. Kan være trøtte å slitne som en indirekte og direkte konsekvens av stress. Havner ofte i tidsklemma. Vanskelig å planlegge. Etikk og moral er gjerne ubegripelig. Mange er arbeidsledige eller uføre.

Du har sikkert lest mye om dette uansett da. Og dette er jo bare sånn generelt, alle med denne diagnosen er jo også forskjellige. Tøft av deg å være sammen med en mann med denne diagnosen. Ønsker dere lykke til

 

Anonymous poster hash: b8ee9...323

[MammantilNurket]

Jeg kan anbefale boken "The Complete Guide to Asperger's Syndrome" av Tony Attwood.

På Nordvoll Skole- og Autismesenter i Oslo tilbyr de veldig gode kurs for pårørende

Husk at din mann fremdeles er seg selv selvom han har fått en diagnose.

[Anonym bruker]

Min far har aspergers syndrom. Han har virkelig alt på stell med planlegging av tid, alltid forberedt og i god tid. Er den mest trofaste ansatte man kan tenke seg, aldri vært syk og utfører jobben meget bra. Så alt trenger ikke være svart/hvitt. Har dere barn sammen? Isåfall burde du snakke om barna om det. Var veldig vanskelig å vokse opp med en far med a.s. Det preger meg fortsatt. Ingen som fortalte meg noe som helst, har alltid lurt på veldig mye, men det skulle aldri snakkes om.

 

Anonymous poster hash: 1d8cd...708

[Anonym bruker]

Har et par kamerater med Asperger, og forstår ikke hvordan det kan være mulig å leve med noen med Asperger i det hele tatt... Sier selvfølgelig ikke dette for å være nedverdigende mot mennesker med Asperger syndrom, men de er jo totalt blottet for sosiale antenner, i en slik grad at det til og med er vanskelig å holde en normal samtale med dem, og da forstår jeg ikke hvordan man får et intimt forhold til å fungere? Det er vel sikkert ulike alvorlighetsgrader av det også, og tilfellene jeg vet om er riktig nok ganske alvorlig rammet, men Asperger er likevel en utrolig komplisert diagnose..

 

Anonymous poster hash: 055dd...dc8

[MammantilNurket]

Tillater meg å skyte inn en kommentar her:

Det er _stort_ mangfold i "Asperger-befolkningen" - akkurat som hos mennesker som ikke har A.S. og det

er dessverre mange fordommer knyttet til diagnosen.

Det er viktig å se gjennom diagnosen og se individet for seg.

Med andre ord dreier det seg ikke om å se "en Asperger" men om å se et menneske

Endret 29. september 2013 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Min far har aspergers syndrom. Han har virkelig alt på stell med planlegging av tid, alltid forberedt og i god tid. Er den mest trofaste ansatte man kan tenke seg, aldri vært syk og utfører jobben meget bra. Så alt trenger ikke være svart/hvitt. Har dere barn sammen? Isåfall burde du snakke om barna om det. Var veldig vanskelig å vokse opp med en far med a.s. Det preger meg fortsatt. Ingen som fortalte meg noe som helst, har alltid lurt på veldig mye, men det skulle aldri snakkes om.

 

Anonymous poster hash: 1d8cd...708

 

Slik rigidhet og sterk planmessighet, stemmer bedre med diagnosen, enn det hun lengre opp skrev.

Spontanitet og fleksibilitet er gjerne umulig.

 

I DSMV er Aspergers fjernet som egen diagnose, og innført med skjerpede krav under autismespektrumforstyrrelse, fordi det har vært mye feiltolkninger av kriteriene og hvilke personlighetstrekk som egentlig er vanlige eller burde knyttes til diagnosen.

Det som skiller dem fra "vanlige" autister er blant annet det at de har moderat intelligens, mens noen få har høy intelligens. Vil anta at de som har høy intelligens, er blant de få en ser i parforhold.

 

Selv har jeg verken aspergers eller noen annen sykdom, men har høy IQ og er litt nerd selv og synes det kan være svært interessant å høre noen som vet hva de snakker om fortelle om både kvantefysikk, kjemiske forbindelser, språkutbredelse, tekniske ting og så videre .

At man snakker om ting som andre synes er gørrkjedelig, kan rett og slett bety at man ikke har funnet de rette samtalepartnerne og er ensom innvendig i mangel på fellow- nerds .

 

Anonymous poster hash: 22d39...4c5

[Anonym bruker]

Har et par kamerater med Asperger, og forstår ikke hvordan det kan være mulig å leve med noen med Asperger i det hele tatt... Sier selvfølgelig ikke dette for å være nedverdigende mot mennesker med Asperger syndrom, men de er jo totalt blottet for sosiale antenner, i en slik grad at det til og med er vanskelig å holde en normal samtale med dem, og da forstår jeg ikke hvordan man får et intimt forhold til å fungere? Det er vel sikkert ulike alvorlighetsgrader av det også, og tilfellene jeg vet om er riktig nok ganske alvorlig rammet, men Asperger er likevel en utrolig komplisert diagnose..

 

Anonymous poster hash: 055dd...dc8

 

Som alle andre diagnoser så finnes det spektrum.

De høytfungerende er nok dem som klarer å være i et parforhold. Det du snakker om klarer jeg ikke engang kjenne meg igjen i.

 

Anonymous poster hash: 51887...df5

[Anonym bruker]

Har jobbet som lærer i ti år og blitt kjent med flere elever med denne diagnosen til nå i min yrkeskarriere. Selvsagt er ethvert tilfelle unikt for personen med diagnosen.

Beundrer imidlertid de kvinnene som er gift med en mann med denne diagnosen. På skolen bruker vi utrolig mye tid på sosiale relasjoner med Asbergere. Det overgår det meste i de følsomme barneårene. Det høye intellektet ser vi sjelden som utpreget trekk kanskje fordi de sosiale utfordringene overstyrer alt..

 

Anonymous poster hash: 31e3b...b31

[Anonym bruker]

HI her,

 

 

Skal prøve å få svart på alt. Han har nylig fått diagnosen etter at han selv ønsket å gå til psykolog pga problemer i fortiden. Han er ferdig utredet nå og har i tillegg fått beskjed om at han har ADHD.

 

Vi er har ikke vært sammen i mange år, og har nettopp etablert oss med hus og baby, og vi har en til på vei.

 

Mannen min er en utrolig sjarmerende og flott mann (synes jeg). Han oppfører seg normalt ute og i heimen. Litt sær er han med kontroversielle meninger på enkelte områder, spesielt innen for politikk. Han sier selv han ikke eier empati, men det ser alle at ikke stemmer. Han er omsorgsfull mot både folk og dyr.

 

Det som jeg synes er vanskelig i forholdet er at jeg føler meg aleine følelsesmessig. Han sier bare "vet ikke" når jeg spør han om følelser. Han spør aldri hvordan jeg har det, eller kommer bort og holder rundt meg. Det er alltid jeg som kommer til han, og noenganger så føler jeg meg så avvist for han forstår ikke at jeg trenger nærheten hans.

Jeg føler og at ansvaret for familien og heimen er mitt. Han mener at når jeg har begynt på en arbeidsoppgave så er det jeg som skal fullføre den. For eksempel hvis vi trenger en håndverker, og jeg ringer så er det jeg som skal stå for den videre oppfølgingen. Han kan ikke ta over noe jeg har begynt på. Og det gjelder alt mulig, fra bading av babyen (da har jeg begynt på kveldsstellet og må gjøre alt til babyen er lagt inkludert flaskemating, tørking, pysj, og når babyen sover så er det bare å begynne å rydde opp etter badet for det var jeg som startet), til klipping av plen, organisering av hverdagen osv. Jeg blir så sliten av det, og sier at han må se at ting skal gjøres, og han svarer med at jeg ser det før han, og kan jo alltids be han om det.

 

En annet kjempestort problem er hans manglende sans for økonomi. Per i dag så er det jeg som står for 90% av fellesutgiftene, alt fra huslånet, billån, forsikringer, mat, verkstedregninger, strøm osv. Hvem forstår ikke at han ikke kan bruke så så mye av sin lønn på sine hobby ting, når vi har regninger som må betales. Jeg må jobbe mer for å kompensere for hans manglende betalingsevne. Jeg har jobbet så mye at jeg har blitt sykemeldt fordi jeg er utslitt. I tillegg er jeg gravid.

 

Vi bor langt fra familie, og har så og si aldri avlastning. Ca en gang i halvåret. I januar var vi på kino. Siden har vi ikke gjort noe kjæreste ting.

 

Når jeg setter meg ned for å ta opp hva jeg synes er vanskelig, så sier han at vi har samme diskusjon om igjen og om igjen (fordi det ikke skjer en forandring) og at nå har vi jobbet lenge nok med forholdet, og det er best at vi går i fra hverandre.

 

Jeg ønsker ikke det i det hele tatt. Jeg tar opp problemene fordi jeg vil ha en forandring, og ikke for å hakke på han. Jeg elsker han av hele mitt hjerte, og synes han har mange fantastiske sider. Men jeg vet ikke om jeg orker at det alltid skal være som det her.

 

Hvis han drar så klarer ikke jeg å beholde jobben pga turnusarbeid, lang reiseveien og barnehage åpningstider. Det er ikke jobb i nærområdet. På sikt vil jeg ikke klare å beholde huset vi har kjøpt, og får ikke tjent opp grunnlaget til neste svangerskapspermisjon. Hvis han drar så rasert alt fra hverandre, og jeg føler meg så alene med følelsene mine rundt situasjonen. Jeg har ingen jeg kan prate med det om, få gode råd fra.

 

Det ble litt mye og uoversiktlig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: af1a8...1dc

[Anonym bruker]

Svigerinnen min har diagnosen. Kan fortelle litt om hvordan jeg opplever henne. 

 

- Hun er veldig flink i enkelte ting, ikke fordi hun har høy iq (tror denne er normal), men fordi hun ikke gir seg og går 100 % inn for det hun finner gøy/interessant.

 

- Hun er glad i dyr og barn. Veldig opptatt av barna sine og deres vel og ve. Hun gjør mye bra i barneoppdragelsen og en del ting som ikke er så bra etter min mening. Hun sier selv at hun har "lært" hvordan hun skal oppføre seg fordi det ikke alltid kommer naturlig. Hun mener derfor at hun klarer seg svært godt. Når hun beskriver barna sine er hun veldig kategorisk, det er lite rom for nøyanser og det kommer også godt til uttrykk i barneoppdragelsen. Hun snakker ofte om barna når de er til stede - både på godt og ondt. 

 

- Hun får en del rare ideer som er preget av spontanitet og er lite gjennomtenkte. Disse blir noen ganger gjennomførte og andre ganger ikke. De kan være i kategorien "barnet mitt skal bli verdensmester i skiskyting", "jeg skal ta tre års utdanning på ett år", "stua skal pusses opp for n'te gang". (Spontaniteten skiller henne kanskje fra en del andre aspergere?)

 

- Hun snakker rett fra levra, noe som har resultert i at hun har mistet flere venner. Hun sier også mye slemt om mannen sin, og da spiller det ingen rolle om han er til stede eller ikke. Jeg tror derimot ikke at hun (alltid) tenker over at det hun har sagt er slemt. 

 

- Hun har en rar måte å tulle på. Jeg har mange ganger lurt på om hun er lystløgner. Jeg skjønner ikke om hun tuller eller faktisk mener det hun sier. Hvis hun ikke tuller har hun mange sterkt kontroversielle meninger. 

 

- Hun trives godt alene. Jeg vet ikke om det er det at hun ikke liker sosiale settinger, hun virker ikke ukomfortabel. Hun har derimot sagt at hun ikke trenger noen andre; at hun ikke hadde behov for lekekamerater da hun var liten eller å ha masse venner nå når hun er eldre. 

 

For meg oppleves hun som rar. Selv om en det ut i fra punktene over kanskje kan se ut som at hun er ekstremt usympatisk, så oppfatter jeg ikke henne som det likevel. Jeg hadde derimot aldri klart å leve sammen en som henne. 

Anonymous poster hash: 6bdc7...664