Jeg klarer ikke forholde meg til min veninde etter at hun tok abort..

[Anonym bruker]

For ikke lenge siden prøvde jeg å støtte veninda mi som skulle ta utskraping fordi den medisinske aborten funket ikke.

Dette er egentlig mot alt jeg står for, og jeg husker jeg strigråt før jeg skulle møte henne. Jeg hadde virkelig problemer med å komme meg dit for å støtte henne. Jeg tenkte bare på det lille livet i magen som snart ikke fikk lov å få en sjangse her i verden...

 

Jeg dro dit og prøvde det beste jeg kunne, jeg hadde forventet at jeg måtte trøste og snakke ut med henne, men det ble ikke slik.

Jeg tror jeg stengte megselv ute mens jeg var der, og når hun ble trillet til operasjonen, så vurderte jeg sterkt å dra derfra , jeg takla det rett og slett ikke.

Grunnen til det var fordi jeg fikk høre grunnene hennes, men de var så alt for alt for tynne, ivertfall for meg...

 

Jeg trodde oppriktig at hun var lei seg når jeg kom dit, og ble så vanvittig skuffa. Selv om at det kanskje er bra at hun ikke var det for hennes del. Jeg dro forresten ikke fra henne, jeg var der når hun kom tilbake. Og hun var glad etterpå... Og jeg prøvde å stenge det ute, og når jeg kom hjem så brøt jeg sammen.

 

Jeg kan ikke noe for det, men jeg klarer det tydeligvis ikke. Jeg angrer så på at jeg dro til henne (jeg vet det høres helt jæveligut men).. Jeg ble kvalm og fikk panikk etterpå fordi jeg visste at jeg hadde vert med på dette, støttet ei som gjorde noe som var mot alt jeg står for, jeg var der og ventet på at de skulle ta bort et liv... Jeg har vanskeligheter for å tilgi meg og ivertfall henne.

 

Jeg har det så vondt med dette, at jeg klarer ikke møte henne lengre, og det sier litt om hvor sterkt dette er for meg... Jeg vet at jeg høres antageligvis helt sprø og dårlig veninde ut. Men dette er vanskelig for meg. Jeg forstår det bare ikke, at man bare klarer å velge bort et liv.... skal ikke det livet få en sjangse ? Hun har fått en sjangse....

 

Jeg forstår at det er mange som tar abort på veldig gode grunnlag, og jeg ville sagt at det hadde vært egoistisk å ikke ta abort om man visste at barnet feks ville ha det forferdelig vondt og være sykt hele livet når det kom til. Eller at det sto i fare for livet til mor, og forstår det med å ha blitt gravid etter å ha blitt voldtatt og at man ønsker abort da..

 

Men utover det, så forstår jeg det bare ikke..

Men det skal sies at jeg har sett en videosnutt hvor noen leger skal teste, ved å se på ultralyd samtidig som de gjør en utskrapning, og jeg tror det var i uke 9 - 10..  Moren var bevisst og skulle også se, dette var noe de hadde avtalt for å forske..

 

Etter denne hendelsen orket ikke legen som utførte aborten å utføre flere aborter i hele sitt liv, og hun som var gravid angret forferdelig etterpå. Jeg skal ikke gå inn i detaljer om hva som skjedde, men en ting er sikkert... Selv i uke 9, så prøver fosteret å unnvike utskrapning og ja, det føler det. Det vistes veldig godt.

Det er kjempelene siden jeg så denne videoen ved en tilfeldighet, men jeg husker hver eneste detalj, og det er ikke godt...

 

Jeg har nå store problemer med å forholde meg til veninden min, og problemer med å klare å respektere henne.. Jeg burde vel det siden jeg er ei veninde, men jeg klarer det ikke.

 

Jeg er klar over at jeg kommer nok til å få en del sinte svar på dette innlegget, men jeg trengte å lufte ut litt, fordi dette var en av de hardeste tingene jeg har måttet takle i mitt liv. Og jeg har måttet takle mye rart og vondt oppgjennom tiden..

 

"Husk, ingen angrer på barna de har fått, men mange angrer på å ha tatt abort..."

 

 

Anonymous poster hash: 7bc37...2bf

[Anonym bruker]

Det er din venninnes egen avgjørelse om det passer å bære frem et barn eller ikke. Synd du ikke føler at du klarte å støtte henne slik du egentlig ville. Synes uansett det er bra at du ikke "presset" på henne dine synspunkt her, abort er veldig privat og noe man faktisk må avgjøre selv om man vil gå igjennom....

Anonymous poster hash: f82b6...640