Meldt til barnevernet pga sykdom hos mor

[Blueorchid]

Hei!   Jeg er ny her, og har fått mye god input av forumet her, men denne gangen er det jeg som trenger å opp en lei sak.

 

Jeg har en nydelig sønn som nå er 8 måneder   Selv er jeg diabetiker (type 1), noe jeg ikke har tenkt at kan spre bekymring hos noen - før nå.

 

Kort fortalt ble jeg for noen uker siden lagt inn på sykehuset ifbm et insulinsjokk. De seneste årene har ikke tilfellene vært såpass kraftige, jeg har klart meg med den hjelpen ambulansen har kunnet gi, men denne lørdagen var det tungt. Jeg husker ikke stort av denne dagen, men de neste to dagene står veldig klart.

Legen som behandlet meg var ubehagelig, og vant ikke min respekt da jeg forsto at hennes kunnskapsnivå rundt diabetes ikke var all verdens. Hun viste virkelig ingen interesse for dette, men hun var veldig bestemt på at jeg måtte ha epilepsi. Jeg tok undersøkelsene hun ville, men var ikke overbevist, samtidig som jeg tenkte at jeg aldri kom til å se denne personen igjen og at det ikke kom til å spille noen rolle bare jeg kom hjem til mann og barn.

Dette forandret seg veldig da jeg fikk vite at denne legen meldte meg til barnevernet, ettersom jeg visstnok bagatelliserte sykdommen min. Samboeren min var nevnt som uvitende og lite forståelsesfull.

 

Jeg er fortsatt i sjokk - og forferdelig sint. Ikke fordi jeg er "tatt" på noe vis, sykdommen min har ikke påvirket knerten på noe vis og vi har et enormt nettverk som stiller opp om noe skulle skje, men fordi jeg føler meg så totalt overkjørt.

At legen som ikke syns det holdt med diagnosen jeg allerede har, og som ikke stilte ett eneste spørsmål om hvordan vi ordner oss til daglig, hvor sønnen vår er, hvem og hvor vi kan få hjelp, sikkerhetsnettet i form av familie og naboer, rutiner... Ingen forståelse for at samboeren min akkurat hadde sett meg i kramper, totalt hjelpeløs, bekymret for tilstanden min og ikke akkurat klar til kryssforhør fra en lege som tilfører redsel i en allerede skremmende situasjon ved å hive den ene diagnosen etter den andre opp i lufta. Ingen ting ble det spurt om - men epilepsi skulle jeg ha og barnevernet skal inn.

Ikke nok med dette har vi oppdaget en rekke feil i journalen og føler nå at vi sloss mot et usynlig, kjempespøkelse.

 

Jeg vet at vi ikke har gjort noe galt, og uten å overdrive kan jeg med hånda på hjertet si at hele vår hverdag kretser rundt hvordan vi skal ordne oss for at vi ikke skal våkne til nytt sjokk, at jeg skal ha tid til å spise osv. Men, en lege som har tittet innom livet mitt i omtrent 30 min  løpet av tre dager, har sådd tvil om hvorvidt jeg er egnet som mamma, og det er vondt. Ikke fordi han ikke får det han trenger, ikke fordi vi gjør noe galt, men fordi jeg sitter med en sykdom jeg verken har gjort noe for å få eller kan gjøre noe for å bli kvitt.

 

Er det noen der ute som har opplevd dette? Hva er barnevernets syn på kronisk sykdom hos foreldre? Håper å svar, det er grusomt å gå ventetiden med 1000 spørsmål i hodet

 

[Anonym bruker]

Du har ingenting å bekymre deg for. Uansett om det er sukkersyke, epilepsi eller noe annet.

Anonymous poster hash: ac584...4cd

[Anonym bruker]

Jeg er barnevernspedagog og jobber i barnevernet.

 

Jeg har ikke hatt så mange tilfeller der mor eller far har kroniske sykdommer, men i de sakene jeg har hatt så har det ikke vært noe problem så lenge den andre part er frisk og/eller kan stille opp når den andre er indisponibel. Eller at de har et nettverk rundt som kan trå til.

 

I ett tilfelle tilbød jeg hjelpetiltak, men det var en ung mamma med kraftig epilepsi og som kanskje kunne hatt god hjelp med noen som så til henne og babyen en gang om dagen. Jeg hjalp henne til å få en hjemmehjelp fra kommunen i en periode og så overtok babyens mormor etterhvert. Alt dette var med samtykke fra familien og det var aldri snakk om omsorgssvikt eller noe i den duren.

 

Slapp av du. Det er MANGE foreldre som har sykdommer og funksjonsnedsettelser som klarer seg fint og mer enn fint som mamma og pappa.

Anonymous poster hash: bc53b...638

[Anonym bruker]

Du trenger ikke bekymre deg for barnevernet ut i fra det du forteller her. 

I forhold til behandlingen fra legen, så ville jeg rapportert vedkommende inn for fylkeslegen.

 

Bv.ansatt

Anonymous poster hash: 69821...a00

[Anonym bruker]

Kan aldri tenke meg at du trenger å være redd for barnevernet. Men:

 

Hvis du flere ganger de siste årene har hatt behov for ambulanse til hjemmet ditt pga insulinsjokk, i tillegg til en nylig akutt innleggelse, så tyder det jo på at du ikke har kontroll over sykdommen din.  Flott at du har et "kjempestort nettverk" men det hjelper jo ikke sønnen din om dere to er alene hjemme og du går i sjokk, noe du tydeligvis har gjort flere ganger de siste årene. Og når "hele vår hverdag kretser rundt hvordan vi skal ordne oss for at vi ikke skal våkne til nytt sjokk" så vil jeg jo si at dere trenger langt mer informasjon og at du trenger langt bedre rutiner for å hanskes med sykdommen din. Hvert fall når du har en baby i hjemmet.

 

Masse lykke til videre, HI.

Anonymous poster hash: 3e9a1...6f7

[Anonym bruker]

Jeg jobber som sykepleier, og om mor er syk, blir det ofte rutinemessig sendt bekymringsmelding til barnevernet. Lurer på om det har skjedd,

 

Jeg er selv alene med tvillinger uten noe avlastning og har selv tatt kontakt med barnevernet for å få hjelp fordi jeg har vært dårlig siden de ble født for 8 mnd siden, Jeg har fått veldig god hjelp. Nare å lene seg tilbake å se hva som skjer, synes du legen har gått over streken- gåt du videre med det.

Anonymous poster hash: 1709b...f7e

[Anonym bruker]

Jeg har diabetes type 1; er mor til tre og jobber i barnevernet.

 

Du har ingenting å bekymre deg for! Barnevernet kan undersøke hvordan diabetes din er regulert, de kan spørre fastlegen din om hva han mener om din sykdom, og det samme med sykehuset der du har dine rutinekontroller. De kan spørre om hvordan hverdagen sin er lagt opp, hvor mange timer du er alene om dagen osv. Dersom du er alene med barnet mange timer i strekk og de finner det overveiende sannsynlig at du kan få insulinsjokk igjen kan de anbefale at du f.eks ringer din mann hver tredje time eller lignende slik at noen vet hvordan ståa er med deg.

Så lenge du har en frisk partner vil ikke barnevernet gjøre noe så sant dette har et engangstilfelle.

 

Du har ingenting å frykte fra barnevernet, og jeg regner med at du gjør alt for å unngå at dette skjer igjen. Men som diabetikere (og ikke bv ped) må eg bare spørre; hvordan skjedde dette? Jeg bare lurer, for jeg har hatt diabetes i snart 20 år og har aldri hatt behov for assistanse. Jeg har knapt nok en føling i uka, og HbA1c er på ca 6, og det har den alltid vært. Jeg merker det lenge før blodsukkeret mitt blir lavt og det er sjelden over 9. Ingen kritikk altså, jeg bare lurer på hvordan det går an å ikke merke når blodsukkeret synker/stiger. Je har født tre barn på under fire år, så jeg er heller ikke flink til å spise regelmessig...

 

Anonymous poster hash: 76b4e...fd6

[Blueorchid]

Takk for svar alle sammen

Mye av frustrasjonen over dette går mye på at vi føler vi har havnet opp i veldig dårlig legebehandling. Og dette er skremmende, nettopp fordi hun har meldt inn melding med bakgrunn i at jeg har vært bagatelliserende, når samme lege avbrøt meg og avfeide det jeg sa når jeg prøvde å fortelle om sykdomsbildet mitt/hva som påvirker meg og mitt blodsukker/hvordan det hele kunne skje så voldsomt. At hverdagen kretser rundt sykdommen føler jeg at faller seg naturlig, ettersom stress og mas (som det er mer enn nok av med småfolk i hus) samt dårlig tid til faste måltider og oppfølging plutselig er tilfellet, og vi er bevisst nødt til å lage dager som gir rom for å ta seg tid til dette.

 

Noe annet som er frustrerende er at vi gjerne skulle hatt hjelp, for de siste månedene har jeg hatt uforstående mye lavt blodsukker, samtidig som samboer har full kontroll og har fått mamma (som er nabo) eller sin mor (nabo litt ned i veien) til å ta seg av knerten. Føles liksom veldig sårt at dette er peilet inn på knerten  av en som ikke engang spurte hvor han var i løpet av tre dagers innleggelse...

 

Og ja, legen skal meldes dit det går. Jeg er positiv til barnevernet, men leger som går fram på denne måten er ikke hyggelig å møte

[Anonym bruker]

Hvis sykehuspersonell føler seg sikre på at en mor med et lite barn har epilepsi eller er psykisk syk, blir de usympatiske.

Jeg tror ikke du har epilepsi, men det er et faktum at bv har fått en melding om at du har epilepsi, og at de derfor mener det er grunn til å tro at du har det.

 

Det vil ta litt tid for bv å finne ut at du ikke har epilepsi. Vil derfor anbefale at du skaffer en legeerklæring som sier at du har diabetes, og ikke epilepsi.

Vet det er en ekstra jobb i en travel hverdag å skaffe en slik legeerklæring, men om du skaffer den kan du vise dem fram til bv når de kommer. Ta gjerne kopier av erklæringen, så du fritt kan gi den ut til bv og/eller andre.

 

Hvis ikke tror jeg bv vil møte dere på en tøff måte, og dere vil måtte gjennomgå en tøff måned inntil bv får svar på sin forespørsel om informasjon fra legekontoret.

 

Håper du kan gjøre noe med det lave blodsukkeret. Er det ingen som aner hva det kan skyldes?

Anonymous poster hash: ace4b...76e

[Anonym bruker]

Siden denne legen er offentlig ansatt, har du rett til å kreve at han stiller til møte med barnevernet og redegjør for sin bekymring.  Dere, faslegen og andre som kjenner sykdomsførløpet ditt, bør delta.

 

Du har rett til å kreve at han KUN er tilstede i den delen av møtet som omhandler bekymringsmeldingen.

Da kan han redegjøre ytterligere for påstandene sine, han skal nemlig ha rimelig tunge grunner for sin bekmring, og han skal ha noen kvalifiserte vurderinger for sine påstander.

Etter at denne legen har gått, kan du, fastlege og evt. andre som deltar, forklare dypere rundt din sykdom og deres situajon.

Ut fra det du forklarer, vil saken bli avsluttet i dette møtet.

 

Jeg forventer forresten at du er henvist videre til utredning ut fra legens vurderinger, det er jo alvorlige diagnoser han hevder du har...?

Anonymous poster hash: e478c...fb4

[Blueorchid]

Pr. nå har jeg tatt CT, EEG av hodet og MR. Fastlegen min har vært veldig støttende i saken, og har sagt at han kan henvise meg til en lege som driver et epilepsisenter for å vise at vi følger opp vi også. Ingen av prøvene jeg har tatt så langt har vist noe, men følger opp på det dem ber meg om.

 

Barnevernet sa også at jeg kunne be om et møte med legen som meldte meg, noe jeg gjerne vil. Om hun hadde satt seg inn i situasjonen og deretter ment at det vi hadde hatt behov for hjelp hadde det hele føltes annerledes. Ikke som en slags personlig vendetta, etter at hun virket direkte sur for at jeg ikke ble helt overbevist over dette med epilepsien. Kan heller ikke la være å ta det litt personlig at noen, uten videre innsikt, mener at verken jeg eller samboeren min tar dette alvorlig. Diabetesen min har alltid vært en hodepine, og vanskelig å regulere. Jeg reagerer på absolutt alt, humør, sykdom, stress, aktivitet, følelser, selv temperaturen ute kicker inn. Jeg kan aldri sove lenge, for om det går for mange timer før jeg spiser risikerer jeg å bli lav uten å våkne (alle insulinsjokk/kraftige følinger er om morgenen før jeg våkner). Og det er her all logistikken vår begynner, nettopp for å sikre at jeg alltid er oppe før samboer drar på jobb, at mamma og svigers har nøkkel til oss, at vi ringer og sms'er for å gi beskjed at alt er ok osv osv. Hadde legen bare spurt, skjønt at jeg ikke sitter i sofaen og venter på å dette sammen, men at det er et mønster gjennom de 15 åra med denne sykdommen. Eller spurt hva som har vært de siste månedene, når det før dette var 5 år siden sist.

 

Nei, vet ikke hva jeg reagerer mest på, barnevernet eller hvordan denne legen har gått fram. Ikke skjønner jeg hva slags hjelpetiltak som er på agendaen i denne type situasjoner heller. Hadde jeg noen gang falt sammen på dagtid hadde det vært èn ting, men for oss er det er et spørsmål i hvilken tilstand jeg våkner i. Når jeg er oppe kjenner jeg følinger godt og måler jevnlig, tar alltid med meg noe å spise på tur, vi sørger alltid for å ha noe som er lett å putte i seg hjemme og jeg syns i det heletatt vi er flinke med forhåndsreglene. Bare syns all trua du har på deg selv og det du driver med blir slaktet ned av en som knapt vet hva jeg heter :/