Flere i samme situasjon?? Ang. forhold.

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en fantastisk mann. Sammen har vi et barn på seks år. Da vi fikk barnet vårt var vi 22 år, så de fleste rundt oss er barneløse eller har kun små barn på max 1 år. Nå er det slik at jeg har så utrolig lyst til å bare være alene uten å ha kjæreste! Har lyst til å være helt fri som de fleste av mine venninner. Trodde et A4 familieliv var det jeg ville ha, men nå har jeg fått fullstendig panikk, og ønsker bare å være alene. Det frister faktisk å gå fra sambo, og ha barnet vårt annenhver uke for å være "fri"!

 

Skjønner at dette høres helt tullete ut, men har nesten helt panikk for å være kjedelig... Mulig dette ikke gir noen mening, men.... Har midt oppe i det hele truffet en herlig mann med to barn, og det frister så å gå fra sambo for å være sammen med denne mannen(selv om jeg vet at det aldri kommer til å skje!) Er det normalt å føle det slik en gang iblant? Eller bør være bekymret? Håper dette er en type krise som går over fort!

Anonymous poster hash: 4bd05...fd4

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes det er veldig rart at du ønsker å kun se barnet ditt 50%...... Stakkars barn. Godt det ikke vet at du føler det sånn. 

Anonymous poster hash: 70382...794

[Avene8]

Jeg har en venninne som gikk ut av et seks år langt forhold sammen med en kjempehyggelig fyr i sommer. Det var ikke noe feil mellom de, hun trengte bare friheten.

Jeg tror dette er en dypere debatt enn bare rett eller galt. Jeg tror dette handler om noe dypere i oss som menneske, hvorvidt vi er skapt til å bare være sammen med en eneste en hele livet eller om vi har et behov for å være mer... flokkdyr. Eller hvordan jeg skal uttrykke det.

Er ikke mange som klarer å holde seg til bare en hele livet. Var det det ville de fleste av oss bare hatt sex med en person hele livet.

[Anonym bruker]

Hi, jeg forstår deg. Jeg kjenner også på den følelsen av og til når hverdagen er ekstra grå og kjedelig enda jeg er midt på 30 tallet, gift og har flere barn. Jeg var singel til midt i 20 åra, tenker tilbake til et bekymringsløst liv medmye fyll, reise og moro, men også mye ensomhet fyllesyke og savnet etter en god armkrok og mer enn en heftig runde med en tilfeldig kjekkas jeg hadde datet to tre ganger som kun var ute etter kroppen min.

Så jeg biter i meg ratløsheta, ungene mine fortjener å vokse opp med mamma og pappa, elsker jo mannen min selv og jeg tidvis vil bite huet av ham eller piske ham på treningssenteret for at han skal bli like fresh som da vi møttes.

 

Om vi holder sammen livet ut vil vise seg, mye kan skje. Men inntil barna blir voksne så må det mer til en ratløsheta, frihetstrang og egoisme for at en av oss skulle bryte ut av ekteskapet. Gresset er ikke så forbanna mye grønnere der ute nemlig. Mye klamydia, herpes og annet faenskap som man kan pådra seg, pluss på dårlig økonomi, det er ikke fett å leve på en inntekt i det lange løp når man skal forsørge barn.

 

Anonymous poster hash: 25127...bd1

[Anonym bruker]

Kanskje dere må passe på at dere får nok alenetid? Mannen kan ta med barnet bort en helg eller du kan reise bort litt?

 

Anonymous poster hash: 0dfa7...fff

[Anonym bruker]

Du vil forlate mannen din for mer frihet, men innlede et nytt forhold til en mann med barn umiddelbart? Det henger ikke på greip. Høres ut som du tror gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. For de fleste er det ikke det.

 

Anonymous poster hash: fabfe...a24

[Fru Vintage]

Hva med å ta en shoppetur/festtur med ei venninne til f.eks London? Dra bort, få fri fra mann og barn og bare ha deg selv å tenke på....så drar du hjem med friskt mot til mann og barn.

Jeg skjønner hva du mener, og noen ganger er jeg så dritt lei mann, barn og hus at jeg har lyst å skrike høyt og løpe min vei. Men da sier jeg ifra til mannen min at nå er jeg lei, nå må jeg få gjøre noe jeg har lyst til, og da får jeg tid til det av mannen. F.eks. sitte å sy noe....gå på cafe med venninne eller annet jeg måtte ønske. 

Er viktig å pleie seg selv også for at familielivet skal fungere sammen