Dumme drømmer

[Opp]

tung start på dagen idag, drømte at alle rundt meg hadde store gravid mager og at jeg alrdi ville få barn. jeg var så lei meg, ble helt desperat og hylgråt og hulket og var helt utrøstelig. Gråt og gråt og gråt så jeg nesten ikke hadde pust igjen,helt til jeg våknet.

Kjipt m mareritt drømmer som ikke er så langt fra sannheten. Jeg er så redd for at jeg aldri skal få barn og synes det er vanskelig og kjenner ekstra på sorgen over ikke å ha barn når andre jeg kjenner får barn. Da forsterker sorgen seg hos meg. Rart, vil ikke det skal være sånn, men så blir det bare sånn. En i familien skal ha sitt første barn snart, vi var gravide likt og det nærmer seg termin datoen, hun går det fint med, så kanskje det er dette som ligger i bakhodet. Gikk jo ikke bra for min del.

[*Cilie - prøver igjen*]

Skjønner deg godt!! Helt forferdelig det der!! Gikk gjennom en sånn periode for en tid tilbake, det er helt jævlig og jeg fikk dårlig samvittighet for jeg følte meg ondskapsfull, som ikke klarte å være 100 % glad for de som var gravide. Folk i familien ble gravid og i alle selskap satt alle å snakket om graviditet og småbarnsperioden, og der satt jeg og trodde jeg aldri kunne få barn, som er det høyeste ønsket jeg har.

 

Har ikke noe gode råd å komme med desverre men du er ikke alene....for den lille trøsten det er

[Opp]

Takk cilie, måtte bare "få det ut" og si det til dere er kjempefært å ha det sånn, må prøve å ikke sammenligne og kjøre mitt eget løp og være positiv osv, men det er jo virkelig ikke lett og noen ganger bare kommer alt opp, kjemper mot det hver dag. Unngikk et familieselskap på søndag, orket ikke å møte hun gravide og søsteren min som også er blitt gravid nå og flere småbarn. Blir bare dødslei meg, og trenger alt av positiv energi nå for å holde meg oppe for tiden.

[*Cilie - prøver igjen*]

Men man må desverre bare heller velge bort å dra, både for sin egen del og andre. Det er helt grusomt å ha det sånn og føle det sånn. Knuste hjerte mitt hver gang jeg måtte i slike selskap, førte til mye krangling mellom meg og mannen min, for det var naturlig nok vanskelig for han å forstå, og han har et barn fra før, så for han blir det aldri det samme, og det har han selv sagt å. Og jeg kjente ingen som slet med å få barn, så det var aldri noen å snakke med om det. Men følte meg som verdens usleste menneske.

 

Nå har vi fått et snev av håp med ivf, så kanskje kan det bli et barn eller to med årene. Og det hjelper på at jeg klarer å prøve å være glad på andres vegner men den forrige prossessen varte i over 2 år....så desverre ikke noe som går bort fort....

 

Men jeg skal håpe på det beste for deg dette skal vi klare vi fortjener det vi også