Er her for å mentalt forberede meg på ny prøving. Tør vi?

[MammaMø85]

Vi har en flott datter fra før av, hun er nå over to år. Vi vil gjerne at hun skal få søsken, problemet er at jeg er livredd for svangerskap, fødsel og spebarnstid igjen, da alt var så tungt sist. Er ikke sikker på om jeg vil utsette meg for det igjen helt ærlig. Kort fortalt, spebarnsperioden var verst med høyt stoffskifte som førte til skjelving, utmattelse ( svartna for meg flere ganger om dagen ), angst og tilslutt depresjon. Jævligste tiden i mitt liv!!! Ville bare vekk fra alt. Gang det med konstant dårlig samvittighet og kolikkunge.. men det gikk jo over, etter ca 6 måneder.. Er nå livredd for at det samme skal skje igjen, men ønsket om en til er der likevel.. Sååå derfor er jeg her og spaner litt for å "teste vannet".. Så får vi se.. Hvis noen skulle ha lignende erfaring og fikk flere barn blir jeg veldig glad for en kommentar. Lykke til alle som prøver! N.B Dette innlegget var overhode ikke ment for å skremme noen!

[ens]

Heisann! Det er veldig kjekt å høre at det ikke bare er meg. Har en sønn på 3år og er egentlig livredd. Føler nesten at vi "må" nå. MEN endelig gleder jeg meg! Velger å tenke at det ikke kan bli verre, jeg er også veldig innstilt på at alt kan gå galt denne gangen (noe som jeg ikke var sist).

Så du får prøve å tenkte at du allerede har opplevd alt en gang, og som skrevet over kan det ikke bli verre!

Vi er i 1pp, ikm ca 1okt. Er ganske spent, og håper det sitter på første forsøk selv om jeg tviler denne mnd (syk mann rundt el).

[Gjest EnBlåToRosaOgEnTil]

fødsel og spedbarnstid var HELT forskjellig med mine to, helt forskjellige barn Skjønner godt at du er livredd, men det skal godt gjøres at du får en gjentakelse av sist gang. Sier meg enig med ens, det kan vel ikke bli verre? Lykke til!

[Sjøgress]

Jeg har også to, med vel fire år mellom. Svangerskap, fødsler og barselperioder var veldig forskjellige! Så jeg ville ikke gruet meg. Hvis dere har lyst på flere barn, er det det som gjelder. 

 

De fleste jeg kjenner fikk sjokk etter første fødsel. Barseltiden og livet med en baby er en stor overgang! Min erfaring er at overgangen til nummer to er myyye mindre.   

 

Når du nå vet litt om hvordan det var sist, går det jo også an å gjøre noen forberedelser for å forebygge? Kan dere planlegge at begge kan være hjemme (ferie/permisjoner eller lignende) tidlig i barseltiden, for eksempel? Eller du kan snakke med noen om frykten din, og undersøke om det går an å få litt ekstra oppfølging den første tiden etter fødsel. Det kan virkelig hjelpe!

 

Lykke til! 

[MammaMø85]

Tusen takk for svar.

 

Jeg prøver jo hele tiden også å overbevise meg selv om at det sikkert går lettere neste gang. Hvis stoffskifte skulle gå bananas igjen vil jeg vite at det er det med en gang, ikke som sist da det tok uker før de fant det ut og jeg trudde jeg var dødssyk.

 

I tillegg vet jeg at vi skal sjekke for låsninger på baby med en gang hos osteopat, så det ikke går et halvt år som sist før noen forklarte at det var derfor baby skrek hver gang vi kjørte bil og derfor ho måtte bli bært hele tiden for at ho ikke skulle skrike.

 

Mange ting som jeg har lært. Jeg trudde jeg mista melka etter 3 uker, men lærte etterhvert at grunnen var at pga låsningen til baby klarte hun ikke suge ordentlig, så hun fikk ikke nok melk og produksjonen min avtok pga dette.

Jeg var utslitt. Med en eventuell neste mann hadde jeg nok vært veldig bevisst på ting. Og som det ble sagt her at man får sjokk når ungen kommer det er helt sikkert. Ingenting ble som jeg hadde tenkt. og det begynte allerede etter fødsel, jeg var så sliten at jeg ikke orka å se på ungen omtrent og de neste dagene var jeg helt fjern..

uansett tror jeg at samtaleterapi under og etter graviditeten er lurt. Håper jeg er klar for prøving om noen måneder og at jeg aldri vil føle det følte under de verste månedene i mitt liv da alt virket svart. Når det er sagt, i dag er jeg som forelska i den lille fine ungen min som sier og gjør så mye rart. Derfor er ønsket om søsken så stort Ble sikkert langt og rotete dette men..

[En til, please.]

Signerer Sjøgress her.  Forbered deg på det du tror kommer til å bli vanskelig, altså tidligere erfaringer. Det er ikke sikkert noen av bekymringene dine vil bli virkelige, for overgangen fra første barn til flere oppleves av mange som mye lettere.  Man sier at det første barnet har en litt utakknemlig oppgave å lære noen å bli foreldre, he he. Selv var jeg kjempestresset og mye lei meg når jeg første gang ble mor. Gikk også inn  en fødselsdepresjon, og ble nesten spist opp av dårlig samvittighet over at det var uerfarne meg som skulle ta ansvar for dette livet, og ønsket helst å gi ham bort til en stødig og supersnill hjemmeværende firebarnsmor som bare bakte boller hele dagen og serverte kakao til kvelds hver dag. Og her satt jeg som nittenåring og følte jeg ikke kunne bidra med noe som helst. Jeg klarte ikke engang å trøste mitt eget barn! Det var fryktelig, og selv om det er nesten 20 år siden klemmer det til i brystet når jeg tenker tilbake på denne tiden.  

 

Riktignok tok det tretten år før andremann skulle bli født, men redselen for å oppleve det samme igjen satt dypt i. Så jeg gikk systematisk til verks og analyserte alt jeg husket hadde vært vanskelig, og laget en liste over hvordan jeg ville ha det annerledes denne gangen. Og snakket mye med mannen min og andre i familien om hva jeg ville trenge av støtte. Alle skulle være forberedt, hehe... Jeg og min mann snakket også mye med helsesøster, som bestilte psykolog i forkant slik at tilbudet skulle være klart dersom jeg skulle kjenne på de samme følelsene denne gangen..og det føltes utrolig trygt. En deprimert mamma er jo heller ikke heldig for babyen, så det er viktig å ta det på alvor.  Da barnet endelig var født, ble alle mine bekymringer gjort til skamme. Jeg var så glad, så glad og ingen usikkerhet eller depresjon kom og banket på døra. Og spebarnstiden var og er jo for de fleste veldig oppslukende og utmattende til tiden, men jeg koste meg sånn med babyen og var så lettet og takknemlig over at det ikke gikk som jeg fryktet.  Men jeg visste hele tiden at støtten og forståelsen lå hos alle mine nærmeste og at "dette-trenger-jeg-listen" var et viktig hjelpemiddel.

 

Må jo smile litt av meg selv, for jammen har jeg ikke endt opp som den kvinnen jeg ønsket for min nydelige førstefødte, vel uten å være hjemmeværende da. Nesten førti år, tre barn i stakken og siste i magen, litt for ofte bollebakst og kakao og en trygghet og ro,som jeg alltid kommer til å verdsette og aldri ta for gitt, siden jeg som deg hadde en fryktelig vanskelig debut som mamma.

 

Det jeg ville si med alle disse ordene, var at jeg føler jeg har vært i dine sko og ville fortelle at fortsettelsen kan så mye bli bedre enn du kanskje kan forestille deg. Men tenker at det er viktig å bruke aktivt erfaringene sine for det det er verdt og innvolvere mennesker rundt deg, for da kan man finne fram til løsninger!   Ønsker deg all lykke til!

[MammaMø85]

_{ÅÅåå tuuusen takk for at du delte dine erfaringer med meg! Godt å lese at det kan gå så bra! Jeg ønsker meg jo så en sjanse til, til å oppleve barseltid som det fantastiske flesteparten snakker om.}

[Gjest EnBlåToRosaOgEnTil]

Jeg merker at du som en følge av de erfaringene du har etter første fødsel og barseltid er forberedt på mange av de utfordringene som da var et helvete. Så om det skulle bli NØYAKTIG samme utfordringene denne gangen så er du utrustet til å takle dem raskere og bedre enn du kunne forrige gang, nettopp fordi du kjenner det igjen og vet hva du skal gjøre. Jeg var iallefall ikke usikker med nummer to på samme måte som med nummer 1:) MASSE lykke til <3

[Sjøgress]

Åh, MammaMø85, nå håper jeg så veldig at du føler deg bedre, og at frykten er litt mindre! Jeg kan bare slutte meg hundre prosent til En til, please og EnBåEnRosaOgEnTil. Det er en så god følelse å kjenne på den økte selvsikkerheten man får ved å bli trygg i foreldrerollen. Og første gangen var kaos for meg også. Kaos, sjokk, usikkerhet, problemer med selvtilliten, sexlivet og parforholdet. Men fra barseltiden med nummer to husker jeg mest forelskelse og godhet, på tross av brystbetennelser, kolikk og flytting. Og de to gutta (og mannen min) gjør meg så lykkelig nå!    Og jeg BARE gleder meg og håper på at vi snart har nummer tre i rugekassen.

 

Mange lykke til-klemmer fra meg!