Prøve å redde forholdet eller gi opp.... ? :-(

[Anonym bruker]

Vært sammen i 7 år før vi fikk barn. Helt enig om å få barn da dette var prøverørsbarn og veldig ønsket. Forholdet har hatt opp og nedturer akkurat som de fleste andre men gjennom det hele så har forelskelse og sterke følelser gjort at vi har kommet igjennom alt sammen.
Nå har vi en fantastisk sønn på 1 år og pappaen er en fantastisk pappa. 
Men forholdet har forandret seg drastisk!! Og følelsene.. :-(
Når sønnen vår kom så skal jeg innrømme at all min tid og alle mine følelser ble brukt på ham. Jeg var trøtt, sliten, fullammende og forelsket i dette lille nydelige vesenet.
Når jeg kom til overflaten igjen etter ca 6 måneder så merket jeg at forholdet til min mann var veldig veldig annerledes. 
Jeg er ikke lenger forelsket, jeg ser ikke på ham med rosa briller og nesten alt han sier og gjør irriterer meg.. :-(
Selv om han er fantastisk med sønnen vår så er han ikke tilstede for meg. Han lar meg vente, kommenterer kun negative ting. Eks: Jeg kan ha vasket hele huset, handlet, lagd middag og passet sønnen vår. Han kommer hjem og " hvorfor har du ikke vasket bilen sånn som du sa du skulle??" Eller " Hvorfor har du på varmeovnen og lufter samtidig??" 
Ikke et positivt ord, hei kjære, kyss eller noe sånt. Bare negative sure krangleting som lager dårlig stemning. Jeg er så lei og jeg blir så sur.. 

Han har vel egentlig alltid vist slike tendenser til å være litt pessimist og ikke være flink til å si rosende ting men akkurat nå så takler jeg det ekstremt dårlig. Jeg prøver å ikke starte krangler. Selv om jeg har lyst til å be ham om å pelle seg ned av den høye hesten sin, han er ikke perfekt han heller men jeg går ikke å hakker på ham for alle filletingene han ikke gjør eller ikke gjør.

Enten så må gå... men jeg er selv skilsmissebarn og i mitt tilfelle var det ikke optimalt. VI har det jo ikke forferdelig eller grusomt. Bare ekstremt dårlig kommunikasjon så jeg føler at det må sterkere ting til enn at livet med ham er skikkelig grått og trist.

Eller så må jeg prøve å snu forholdet igjen. Men det er tungt alene. Og det går ikke å snakke med ham om det. Han dukker bare ned i tableten/pc'n/mobilen og har ikke tid til å snakke med meg. (Arbeidsmann) Og jeg har i en krangel sagt at jeg ikke orker mer men da har han svart at jeg må gjøre det som er riktig for meg men at han er veldig glad i meg og at han aldri har vurdert å gå ifra meg.

Så "oppofrende" mor som holder familien samlet, biter tenna sammen og håper på lysere tider..? Slik som min Oldemor,  Mormor og Farmor.... 
Eller alenemor slik som Mamma... 

Anonymous poster hash: dcdf8...e0c

[Anonym bruker]

Helt klart forsøke å redde forholdet. Et alternativ er jo at det faktisk blir bra igjen! Det er helt vanlig det dere går igjennom. Alle par har kriser av forskjellig slag i tiden etter man har fått barn. Ville ikke flyttet fra mannen min pga det du beskriver, men jobbet med forholdet. Bestill time på fvk og løs problemene. Å være alenemor er ikke noe å trakte etter ville gjort alt i min makt for å redde forholdet dere har, og helt ærlig er dette filleting som enkelt lar seg fikse:)

 

Anonymous poster hash: ce2b4...6f9

[Anonym bruker]

Det dere går gjennom er helt normalt! Her holdt det også på å gå helt skeis.. Ingenting kan være så hardt for forholdet som å få barn. Man skal jo være så lykkelige. Men, så tar den lille alt av tid, og man har ikke tid/ork til hverandre. 

Sett dere ned og snakk sammen. Eventuelt skaff dere hjelp. Er ofte ikke så mye som skal til. Lykke til!

Anonymous poster hash: 5ede0...332