Noen som har blitt mobbet på jobb, eller vet om noen?

[Anonym bruker]

Hvordan var det? Hvem movvet? Hva skjedde? Hva gjorde du evt. med det?

Anonymous poster hash: d09d9...84f

[Anonym bruker]

 

Hvordan var det? Hvem movvet? Hva skjedde? Hva gjorde du evt. med det?

 

Anonymous poster hash: d09d9...84f

 

Mente hvem mobbet, ikke movvet....

hi

 

Anonymous poster hash: d09d9...84f

[GeeGee]

Jeg har ikke noen konkrete erfaringer med dette. Men hvis deg er deg det skjer med, gå til lederen din! Få hjelp til å håndtere dette, det er ikke ditt ansvar å "fikse" dette alene. Hvis det er vanskelig å gå til lederen din, går du til verneombudet ditt. Lykke til!

[Anonym bruker]

Datteren min. Begynte på barneskolen og ble verre på ungdomsskolen. Skolen sa de jobbet med det, men hjelper ikke på barn som ikke eier respekt forandre.

Var kun en gutt som plaget henne og andre. Endte med flere møter både med rektor , foreldre og lærere....og til slutt politiet. Bedret seg, men ble vel ikke helt bra. I dag går de ikke i klassen til hverandre. Skolens mobbeplan er en STOR vits, og heldigvis har jeg lært litt. 

Anonymous poster hash: d559c...543

[Anonym bruker]

Ja...jeg ble... av sjefen!

Hun hakket hele tiden, sa ting som: klarer du det der? Nei, det der får du ikke til, jeg skal gjøre det. Nå må keg gjøre det om igjen

 

Jeg ble til slutt så psykisk nedbrutt at hver gang jeg skulle på jobb fikk keg migrene, jeg gruet meg skikkelig.

Endte opp med at jeg ble sykemeldt og sa opp.

 

Fikk jobb en annen plasd, og der begynnte sjefen, eller eieren etter en stund med hakkinga og mobbinga.

Slutta der å etter en stund.

 

 

 

Anonymous poster hash: 087f6...8f7

[Anonym bruker]

Ja og ja.

 

Anonymous poster hash: 7bc9d...d08

[Anonym bruker]

Mannen min jobber i et kvinnedominert yrke. På sin forrige arbeidsplass opplevde han å bli ledd av da han kom med forslag på møter. Han følte at det ikke var plass til en manns meninger, og at det var "lov" å le av han fordi han var mann og ikke "visste bedre som mann". Det var en av lederne som var pådriveren til dette. Direkte mobbing var det ikke, men det førte til at han mistrivdes og til slutt byttet arbeidsplass. På sin nye arbeidsplass (samme yrke) trives han som plommen i egget

Anonymous poster hash: 00cf0...250

[Anonym bruker]

#7, jeg synes egentlig det også er mobbing. SAll sånn utpsyking er egentlig det.

Og hvordan går det med deg nå da, #5 - har du funnet en annen jobb igjen, ,med en mer normal sjef? Maks uflaks å treffe på to sånne dårlige sjefer!

 

Andre?

Anonymous poster hash: d09d9...84f

[*SommerFrisk*]

Jeg har aldri blitt mobbet på arbeidsplassen , men kjenner en som ble det.

 

Det var faren til min tidligere svigerinne. Han har en sykdom som gjør at musklene i ansiktet hans beveger seg ukontrollert.

Altså, det kunne se ut som om han plutselig strammet ansiktet, blunket eller rynket pannen, veldig ofte i løpet av en dag.
 

Dette er snakk om en mann på 50 år, med arbeidskolleger i samme aldersgruppe.

 

De regelrett mobbet han for å ha stygge ticks, om han var tilbakestående, og hver gang en rykning kom, så lo de det de maktet, og satte kaffen i halsen, så hysterisk morsomt var det. 

 

Det endte opp med at legene bestemte at han måtte proppes full av Botox i ansiktet, slik at musklene ble lammet i den grad at musklene ikke lengre kunne rykke til ufrivillig.

 

 

Helt utrolig. Stakkars mann! -Han måtte såklart slutte i jobben sin.

 

Jeg tenker at det ikke er rart at mobbing aldri avtar, eller at generasjon på generasjon fortsetter med dette, så lenge voksne mennesker, i byggebransjen, i 50-åra, synes det er hysterisk vittig å mobbe....
 

Det var grusomt å høre ham fortelle

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg har sagt opp en jobb pga mobbing. Det var ei jeg jobbet sammen med. Jeg hadde vært hennes vikar mens hun hadde svangerskapspermisjon. Da hun kom tilbake, fikk jeg tilbud om fast jobb. Hun begynte å hakke ganske raskt da hun var tilbake på jobb igjen. Hang seg opp i alt jeg gjorde feil, og hadde gjort feil. Blåste det opp til dimensjoner og lot alle få vite det. Ting hun selv gjorde feil, skulle hysjes ned. Det skulle iallefall ikke komme meg for øre.....Jeg prøvde å takle henne på forskjellige måter, men lang historie kort: det ble aldri bedre.

 

Jeg sa opp til slutt, men ikke før jeg hadde tatt en alvorsprat med henne. Jeg fortalte at jeg hadde sagt opp jobben, og at det var på grunn av henne. Da ble hun flat. La ikke skjul på hvorfor jeg skulle slutte, overfor de andre kollegene mine heller.

 

Mobbere er overalt, og i alle aldersklasser. Denne dama var mobber allerede på barneskolen, og har tydeligvis bært det med seg nå inn i voksenalder. Noen er bare sånn, ikke mye å gjøre med.

Anonymous poster hash: 30027...7d7

[Anonym bruker]

Ja, blitt mobbet i hele oppveksten. sliter ennå på jobben jobber 30% 

Anonymous poster hash: b245d...b13

[Anonym bruker]

 

Ja, blitt mobbet i hele oppveksten. sliter ennå på jobben jobber 30% 

 

Anonymous poster hash: b245d...b13

 

Huff, så leit! Hvordan arter jobb-mobbingen seg da? Usynliggjøring, kritikk, nedlatenhet...eller har de andre taktikker?

 

Anonymous poster hash: d09d9...84f

[Anonym bruker]

Jeg visste ikke om det da det skjedde. Hadde bare en følelse av at noe var galt. Jeg ble satt til å vaske do i stedet for de vanlige oppgavene mine. Plutselig stilte sjefen meg mange rare spørsmål som jeg ikke forstod helt bakgrunnen for, blant annet om jeg er virkelig engasjert i jobben, om jeg virkelig vil jobbe der osv. Da jeg tilslutt ikke hadde en eneste av mine vanlige oppgaver igjen, og i tillegg fikk kritikk da jeg gjorde oppgavene som stod i arbeidskontrakten bestemte jeg meg for å slutte. Etter det fortalte sjefen meg at det var mange rykter som gikk om meg og hun lurte på om det var sant. Og når jeg kom inn i et rom ble det plutselig stille og alle vekslet blikk Var sannsynligvis en person som ikke likte meg, så startet ryktene og mange hengte seg på og så ting de ville se. For eksempel at jeg skulket jobben, mens jeg i virkeligheten skulle til tannlegen og hadde avtalt dette med sjefen. Jeg orket ikke å prøve en gang til selv om sjefen skulle ta tak i dette. Hadde helt mistet gnisten og selvtilliten.

 

Jeg ble litt mobbet i en jobb jeg hadde senere også. Da var det en gruppe damer som ikke var enig med meg om hvordan enkelte ting gjøres, men da gikk jeg rett til sjefen etter at jeg hørte at de diskuterte hvor feil alt jeg gjør er. Og hun gikk ut og sa at dersom noen hadde noe å klage på, så skulle det være til henne eller til den det gjaldt. Det har ikke vært noen problemer etterpå, men jeg sluttet av andre grunner.

Anonymous poster hash: d89fb...9c4

[SmallTalk]

Ja jeg har blitt mobbet på jobb. Var en type utfrysning og ignorering. Var bare på denne ene arbeidsplassen og har aldri opplevd å bli direkte mobbet og utestengt verken før eller siden. Det var typen mobbing at det ble stille når jeg kom inn på vaktrommet, at folk tok pause sammen og bestilte mat uten å inkludere meg, ignorerte meg når jeg sa noe, kjeftet på meg for avgjørelser eller vurderinger jeg tok ( hvis en hvilken som helst annen kollega hadde tatt samme avgjørelse ville ingen sagt noe) Utnyttet meg ved å gi meg arbeidsoppgavene sine, ved å si at de ikke hadde tid eller mulighet - for så å sitte på vaktrommet i telefon m venner o.l. Sluttet etter 1 år, meget glad for det.

Blir du mobbet på jobb HI? Du kan gjerne sende meg PM.

[Anonym bruker]

Samboeren min ble, og også utsatt for vold. Ledelsen trodde han ikke, da dette ble gjort av avdelingsleder. Han sluttet i jobben, men var sint leenge pga dette.

 

Anonymous poster hash: 2cf37...c5c

[Anonym bruker]

HI her.

Nei, jeg har (heldigvis!) aldri selv blitt mobbet på arbeidsplassen (det nærmeste må være da jeg som nyutdannet fikk en ganske bra stilling, og en eldre kvinnelig kollega beskyldte sjefen - mens jeg hørte det - for kun å ha ansatt meg pga utseendet...).

Gurnnen til at jeg spør, er et jeg vruderer å skrive om dette. Har inntrykk av at det er større problem enn mange tror. Det snakkes så mye om mobbing av barn...men hvordan er det egentlig i den voksne verden?

 

Men tusen takk for omtanken - den varmer uansett!

 

HI

Anonymous poster hash: d09d9...84f

[SmallTalk]

 

HI her.

Nei, jeg har (heldigvis!) aldri selv blitt mobbet på arbeidsplassen (det nærmeste må være da jeg som nyutdannet fikk en ganske bra stilling, og en eldre kvinnelig kollega beskyldte sjefen - mens jeg hørte det - for kun å ha ansatt meg pga utseendet...).

Gurnnen til at jeg spør, er et jeg vruderer å skrive om dette. Har inntrykk av at det er større problem enn mange tror. Det snakkes så mye om mobbing av barn...men hvordan er det egentlig i den voksne verden?

 

Men tusen takk for omtanken - den varmer uansett!

 

HI

 

Anonymous poster hash: d09d9...84f

Så flott at du vil sette søkelyset på dette! Ja det skjer helt klart i stor grad blandt voksne også. Spesielt i arbeidsmiljø som opplever stort press eller arbeidsmiljø hvor misstrivselen blandt ansatte er stor. Og min erfaring er at m

[SmallTalk]

 

HI her.

Nei, jeg har (heldigvis!) aldri selv blitt mobbet på arbeidsplassen (det nærmeste må være da jeg som nyutdannet fikk en ganske bra stilling, og en eldre kvinnelig kollega beskyldte sjefen - mens jeg hørte det - for kun å ha ansatt meg pga utseendet...).

Gurnnen til at jeg spør, er et jeg vruderer å skrive om dette. Har inntrykk av at det er større problem enn mange tror. Det snakkes så mye om mobbing av barn...men hvordan er det egentlig i den voksne verden?

 

Men tusen takk for omtanken - den varmer uansett!

 

HI

 

Anonymous poster hash: d09d9...84f

Så flott at du vil sette søkelyset på dette! Ja det skjer helt klart i stor grad blandt voksne også. Spesielt i arbeidsmiljø som opplever stort press eller arbeidsmiljø hvor misstrivselen blandt ansatte er stor. Og forskjellen fra barneskolen til jobb er underlig liten : jeg var det perfekte offeret, akkurat startet i ny jobb etter samlivsbrudd - kjempesårbar. kom inn i et arbeidsmiljø med mange sterke personligheter hvor mange av dem sannsynligvis hadde et komplisert og vanskelig liv. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det jeg vil kalle trakassering i en jobb. En kollega som trakasserte meg på ulike områder, uønskede seksuelle tilnærmelser og kommentarer stadig vekk. Denne kollegaen sabotterte alt samarbeid, lot være å svare på direkte spørsmål som var viktig for jobben og andre personer, overhørte at jeg snakket til personen når det ikke var andre i nærheten. Det hjalp ikke når jeg etter hvert fant ut at h*n ikke gjorde en god jobb, at h*n ikke kunne det h*n hevdet å kunne, at h*n dokumenterte ting som absolutt ikke stemte osv.

Jeg tok dette opp med ledelsen, kunne til og med dokumentere de feilene h*n gjorde i jobben.

Jeg ble syndebukken til tross for at ledelsen så at jeg hadde rett, men de ville ikke ta kampen mot denne personen. Jeg tok kampen, ledelsen gjorde noen forsøk på "megling", men de turde ikke stille kritiske spørsmål selv om jeg hadde lagt frem dokumentasjon på det som ble tatt opp. Personens motvilje mot meg og manglende kompetanse gikk ut over tredjepersoner som vi hadde ansvar for. Men det var ingen vits, jeg kom ingen vei. Jeg sluttet.

Jeg var naiv som trodde at jeg ville bli hørt og støttet siden jeg kunne dokumentere den andres faglige inkompetanse og lovbrudd.

Men, når ledelsen er konfliktsky så spiller ikke slikt noen rolle....

 

Jeg har opplevd det en annen gang også. Leder/kollega fant ut etter lang tids sykdom at h*n ikke var uerstattelig slik h*n hadde trodd. Når denne kom tilbake til jobb begynte personen å bruke all verdens hersketeknikker for å skvise meg ut. Holde tilbake informasjon, latterliggjøring, holde tilbake arbeidsoppgaver, sette folk opp mot meg ved å fortelle løgner om meg, usynliggjøring, indirekte alvorlige beskyldninger mot meg så kunder hørte osv. osv.

Etter at jeg sluttet der fikk jeg vite at dette er noe den personen har gjort flere ganger tidligere. Og alltid etter at andre har vist seg å være dyktige i jobben. Så der er det tydelig at personen akter å være "helten", den eneste som kan redde verden omtrent. Alle som h*n føler truer den posisjonen får plutselig en iskald skulder og blir psyket ut og skviset bort. Det er ganske stygge metoder denne personen har brukt.

 

Min erfaring er at det å prøve å ta kampen koster for mye, man sliter seg ut på det hvis ledelsen ikke tar det på alvor fra dag én. Så hvis jeg noensinne kommer i lignende situasjoner i fremtiden så kommer jeg til å informere ledelse kort hva som skjer. Hvis ikke det tas ordentlig tak i umiddelbart kommer jeg til å bytte jobb asap.

Jeg er ikke lenger så naiv at jeg tror at det å ha rett er det samme som å få rett...

Anonymous poster hash: 855f6...45e

[Anonym bruker]

Ja jeg ble mobbet av min tidligere sjef (han var avd.dir og jeg seksjonsleder), men jeg følte meg ikke som noe mobbeoffer av den grunn. Han baksnakket og satte spørsmålstegn til andre ved min psykiske helse (som er sterk), han stilte spm.tegn ved min kompetanse til andre (og jeg var dyktig), han ga meg ikke informasjon, han skjelte ut, han lot som jeg ikke eksisterte mens jeg var i samme rom osv. Han kom etterhvert i konflikt med hele avdelingen slik at alle så hvilken utspekulert luring han var. Han ga vekk arb.oppgaver til andre, nektet konsekvent å følge avdelingens råd, røpet taushetsbelagt informasjon, var spydig. På førsten kjempet jeg kampen alene (jeg var hans 1. mobbeoffer siden han følte seg mest truet av meg.). Jeg fikk god støtte av de jeg var sjef til, for de så hva som skjedde. De tok meg i forsvar. Etterhvert når han fikk tirret på seg hele avdelingen sto vi sammen om å få han flyttet. Det ble mange møter med seksjonslederne, personal og hovedverneombud. Han ble sykemeldt, og måtte etterhvert bytte jobb til en annen avdeling uten personalansvar. Nå jobber jeg der ikke der lengre. Han ødela mye.

 

Anonymous poster hash: 24d40...63b

[Himmel og hav]

Jeg ble mobbet på min første arbeidsplass. En av de andre ansatte på min avdeling startet en baksnakkingskampanje mot meg, og siden hun hadde jobbet der lengre enn meg, så fikk hun mange med seg. Jeg var hennes leder, og hun gikk stadig til sjefen og klagde på meg. Hun hadde aldri noe konkret å komme med, og sjefen var en blaut svamp som aldri gjorde noe annet enn å si at jeg fikk prøve å bli bedre. Bedre på hva, lurte jo jeg på, men fikk aldri noe svar, hverken fra sjefen eller den ansatte. Etterhvert ble det slik at det ble stille når jeg kom inn på lunsjrommet, og planer og systemer jeg innførte ble sabotert, beskjeder og brev ble "borte" og jeg kom forsent eller uforberedt til møter ol. Antagelig gikk hun i posthylla mi og fjernet ting.

 

Tilslutt, etter ca 1 år på dette viset, fikk jeg nok. Jeg hadde det rett og slett forferdelig, gråt hele søndagen fordi jeg hadde en ny arbeidsuke foran meg, og fordi jeg hverken hadde støtte i sjefen min eller kolleger. Så jeg gikk en morgen til sjefen og sa at enten slutter denne personen, eller så sier jeg opp. Jeg var utdannet og hadde fast stilling, hun var ufaglært og gikk på korte vikariater. Sjefen ønsket å beholde meg, og det endte med at hun ikke fikk fornyet kontrakten sin. I en periode var det nesten enda verre å være meg på jobb, for mange trodde jo alt det stygge hun hadde sagt om meg, og nå var jeg i tillegg den som hadde sørget for at hun ikke hadde jobbe der lenger. En annen ansatt ble flyttet til min avdeling, og hun fortalte etter kort tid at hun ble veldig overrasket over hvordan jeg var, for jeg var jo overhode ikke slik hun andre hadde malt meg til å være.

 

I ettertid har jeg fått vite av kolleger som kom og unnskyldte seg for baksnakkingen og utfrysingen at hun var sjalu på meg. Det bunnet i noe så banalt som at jeg på et julebord hadde danset mye med en mann som hun likte, og at vi var like gamle og allikevel var jeg leder og ikke hun. Hun hadde funnet på mye stygt om meg, grusomme ting jeg skulle ha sagt og gjort, og hvor håpløs jeg var. Etter at hun forsvant fra arbeidsplassen, ble stemningen og arbeidsmiljøet et helt annet, ikke bare for meg. Hun var en person som hadde en utrolig evne til å spre misnøye og uro, og tilførte egentlig ingenting positivt. Jeg kjente tilfeldigvis noen på hennes nye arbeidsplass, og vet at hun forsøkte seg på det samme der, men der var sjefen av et annet kaliber, så hun ble ikke der lenge nok til å ødelegge noen.

 

Nå tenker jeg at hun ikke kan ha vært helt frisk, at det like så gjerne kunne ha vært en annen hun hadde valgt  å ta for seg, og at dette handlet om henne og ikke meg.