Gravid men bor ikke med kjæresten

[Anonym bruker]

Hei ble graviden noe som ikke var planlagt. Er godt voksen og har et barn fra før. Bor ikke med kjæresten min. Alt er så uvirkelig og det har ikke falt helt inn. Har ønsket meg flere barn i flere år men nå sliter jeg med å kjenne glede. Det gjør vondt. Føler meg alene.

 

Anonymous poster hash: a832d...064

[Anonym bruker]

Du er ikke alene.. Jeg bor heller ikke med bf. Å han er helt fra seg fordi jeg ikke vil ta abort.. Jeg har også en sønn fra før.. Er tungt og tøft.. Klarer ikke glede meg jeg heller.. Håper det endrer seg..

 

Anonymous poster hash: f49f8...384

[Anonym bruker]

Hei, uff det var trist å høre. Min kjæreste er nok ikke klar for abort, men han er nok ikke klar for å tre helt inn i ansvarsrollen som far heller, føler nok han gir slipp på mye. Jeg tror og håper at dette blir en fantastisk vendig i livet hans siden han lenge har ønsket seg barn, selv om forholdene ikke har vært lagt til rette. Men som jeg skrev, føler meg alene. Det er vi som er gravide som både tenker og føler det på kroppen, mens fedrene føler det vel mest ved tenking og gjør som de pleier. Ingen ting er vanlig her lenger. Feirer datteren min sin bursdag i helgen og i dag, og det er tungt... eneste i hele verden jeg har lyst å dele nyheten med er henne, for hun vet jeg kommer til å bli så glad.. også håper jeg gleden treffer meg etterhvert også..

Anonymous poster hash: a832d...064

[Anonym bruker]

åå, skjønner.. Da blir han nok mer og mer klar for hver uke som går skal du se

Jeg snakket med bf igår og fortalte han at jeg ikke klarer å ta abort.. å han ble helt fra seg !

Så nå er jeg veldig usikker igjen.. har mest lyst til å gi han som han vil og ta det bort, men da mister han også meg..

Får se.. Ja, som jeg sa til han igår, at det er så lett for deg all ting, for det er ikke du som går med livet i magen, det er meg! blææ.. mannfolk...

H¨åper det ordner seg for deg da! Langt er du på vei nå ? du får ihvertfall prøve å glede deg når du har passert 12 uker da.. for da er det kunn en ting som skjer og da kan man like gjerne glede seg over det og fortelle det til kommende storesøster <3

Anonymous poster hash: f49f8...384

[Anonym bruker]

Hei jeg er 7 u.

Hadde bf bedt megling abort hadde jeg ikke vært sammen han mer. Er bekymret over fremtiden men har

Aldri selv opplevd noen som angret på barnet de fikk. Skulle jeg måtte ta bort dette barnet hadde det også vært et valg som innebar ingen flere barn pga min alder. Og jeg har alltid ønsket søsken da jeg selv er enebarn. Ønsker deg all lykke kjære deg.

 

Anonymous poster hash: a832d...064

[2prins1prinsesse+bøllefrø]

Hei! Ville bare dele litt av min erfaring da jeg ble gravid som 19åring. Var ikke planlagt, og barnefar var ikke for dette. Sa han ikke ville ha det osv. Sa jeg ødela livet hans og han truet med selvmord osv..

Barnet som vokste i magen min var min sønn eller datter og jeg ønsket det når det først var der. For meg ble abort for tøft, og endte opp med å gi han et ultimatum. Jeg kom til å beholde uansett, men han kunne velge å være inkludert eller ikke. Ville ikke stille noe krav fra ham hvis han ikke ville ta del i dette. For han var det en voldsom prosess, å gledet seg ikke over graviditet eller barn før det kom. Han har i ettertid takket meg for at jeg holdt ut og valgte å beholde, for på hans side var det et sjokk og vanskelig å takle. Nå er han en stolt pappa til snart 4. Vi har hatt tøffe tider, men valgt å bygge videre på familien vår. Angrer ikke på dette noen av oss.

 

For min del ønsket jeg ikke et liv hvor jeg kom til å tenke hvis jeg hadde beholdt ville han vært så å så stor nå osv. Et savn etter et barn som jeg tok vekk pga umodenhet og skyldfølelse over fars ønske.

Jeg er ikke imot abort, jeg skriver kunn iforhold til min egen situasjon! For noen er det riktig og andre ikke. Men kjenner jeg blir så trist på vegne av de som ønsker barnet men som blir revet med pga fars umodne reaksjon.

 

Selvfølgelig er det ikke til å bagatellisere rollen som far. Men det er lett å komme fra den siden og dikterer hva den ønsker med livet sitt. Da han slipper å fysisk kjenne på kroppen å bære på et barn og Evt ta det bort.

 

Etter det jeg har erfart med til å med 4.mann jeg sitter med i magen nå så er far fraværende under svangerskapene. Det kobler lissom ikke før ungen kommer ut, er først da det går opp et lys! Å skulle jo ønske at han kanskje kunne gledet seg mer over det mens jeg er gravid, men det viktigste er når ungen kommer ut. Tror det er en mannegreie det her. Men prøver vel å formulere at for en mor er følelsene kanskje mer tilstede da vi kjenner dette på kroppen, det er reelt, mens en far kanskje føler en mer fremmed og skremmende tanke, da han ikke får noe følelsemessige forhold fysisk med en gang?

 

Uansett så håper jeg at dere gjør det som er riktig for dere og ikke alle andre. Det er deres kropp og ditt liv. Det er du som skal leve med valget. Så ønsker dere lykke til og gratulerer så masse med den lille i magen.