Dere med partnere som sliter psykisk

[Anonym bruker]

Tenker dere ofte på å forlate forholdet?

 

Jeg bor sammen med en herlig mann. Det har blitt noen år og noen barn. Jeg tar meg i å føle meg litt lurt. De første årene var fine, god stemning og ingen krangler, jeg trodde jeg var verdens heldigste. Plutselig smalt det, psyken hans fikk seg en knekk, spøkelser fra fortiden. Og siden har det blitt flere sorte dager, der han er "sliten" og har "mye å tenke på". Legen skriver ut resept på valium og sykemeldinger.

Det har vært mange psykologer og han sier selv at han føler det hjelper. Jeg ser ikke det han ser. Jeg ser en mann som blir mer "sliten", er sur, hissig, og som ifølge legen har mer behov for sykemeldinger (-som gjør han ennå surere og slitnere).

Jeg ser ikke lenger for meg fremtiden med han, han er ikke lenger den snille, gode mannen som tok meg med storm. Fra å aldri vurdere noen annen fremtid, til nå hvor jeg hver dag vurderer livet som alenemamma, det har gått så fort. Jeg og barna vil klare oss, men vil han?

Det er blitt vondt å ha det slik, og en dag om ikke altfor lenge så vet jeg at jeg må gå videre for min og barnas skyld.

 

Hadde jeg visst at livet tok denne veien, så hadde jeg takket nei til daten den gangen,..kanskje jeg da hadde hatt en som løftet meg opp istedet for en som sliter meg ut.

 

Er det noen andre som kjenner seg igjen? Jeg vil gjerne høre fra dere andre som lever/levde med psykisk syke.

 

 

Anonymous poster hash: e6192...bc6

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en mann i 2 år med posttraumatiske lidelser. Det var beinhardt, ikke bare fordi han slet med fortida, men også alt det som kommer med det. Kunne bli aggressiv, og klarte aldri å se at han selv også hadde "skyld" i ting. Feks i en krangel så var det liksom aldri hans feil. Da var det ikke fordi han var slem, men fordi han hadde bare ikke den evnen. Det er ca 1 år siden han og jeg gikk fra hverandre, men jeg tenker på han hver dag. Hvordan det går med han, og jeg håper av hele mitt hjerte at han skal klare å skape et bra liv for seg selv, men jeg tror ikke det. Jeg klarer ikke ordlegge meg så bra ser jeg :/

 

Anonymous poster hash: e1c67...e7c

[Anonym bruker]

Jeg lever også med en psykisk syk mann. Det er utrolig slitsomt og jeg kjenner også på følelsen av at jeg ble lurt. Utfordringene var kjent for han og familien hans lenge før jeg kom inn i bilde. Jeg opplever liten "anerkjennelse" for at jeg også synes det er slitsomt og vanskelig, fra han/familien hans. Jeg tror tvert i mot at de synes jeg må gjøre mer, gjerne slutte å jobbe slik at han skal jobbe..

 

Vi har et barn sammen og han en fra før. Han har i utgangspunktet mer enn nok med seg selv, og i perioder tar han ikke vare på seg selv en gang. Så blir det mitt ansvar at hans barn fra før også kan komme.

 

Jeg opplever lite omsorg og kjærlighet. Det som er viktig for meg betyr visst lite/ingenting for meg. Vi skal til parterapi til uken og han skal finne seg en ny behandler.. han har gått til samme psykolog i mange år uten bedring.

Jeg har lovet meg selv å forsøke en siste gang, for å se om jeg kan bidra til at barnet vårt ikke må vokse opp med skilte foreldre. Jeg har dessverre liten tro på dette da han ikke virker motivert for å bli bedre. Han må i så fall stå i så mye ubehag og har alltid valgt enkleste utvei. Bryte mønster er krevende. .

Det hadde vært ok med kontakt med andre som også lever med psykisk sykdom.

 

Anonymous poster hash: 942a6...85a