Flere her som er enebarn?

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og jeg synes at det er godt for da slipper jeg å krangle med søsken. Men så savner jeg jo det med å ha søsken og. Det ble ensomt å ikke ha noen søsken å snakke med.

 

 

Hva har dere andre som er enebarn erfart?

 

Anonymous poster hash: 92e23...be5

[valkyrien]

Det er virkelig kjipt å være enebarn når foreldrene blir syke/dør. Man står alene med alt som må ordnes, sorgen og alt på en gang.

[Musemorbr /]

Mannen min er enebarn. Det er en belastning når foreldrene begynner å bli gamle og skrøpelige. Det hjelper ikke akkurat på å bo i et annet land enn dem.

[Fruen i huset]

Krangle med søsken?

I voksen alder?

 

Sikkert noen som gjør det også, men for de aller fleste av oss er søskna av våre beste venner <3

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er enebarn. 

Som barn var det helt greit, forsåvidt, hadde gode venner og fikk masse oppmerksomhet av foreldrene mine. 

 

Men nå som foreldrene mine begynner å bli gamle, og begge har vært alvorlig syke flere ganger, da er det tungt og ensomt. For ingen føler for mine foreldre slik jeg gjør, ingen husker dem slik jeg gjør, og ingen kan hjelpe dem slik jeg må. Jeg er alene i redselen for å miste dem, jeg er alene i å hjelpe dem (har jo mannen min, men det er nå ikke helt det samme), jeg er alene om å være glad i dem slik bare jeg er, jeg er alene i å huske barndommen min.

Det er vanskelig å forholde seg til, og derfor er det viktig for meg at mine barn har søsken.

[Anonym bruker]

Det var fint i oppveksten. Eller iallefall greit. Men skikkelig dritt nå når mamma er blitt syk og jeg ikke vet hvor lenge jeg har henne. Da pappa døde, hadde jeg iallefall mamma, men uten henne kommer jeg til å føle meg veldig alene. Har jo mannen min og svigers, og har det veldig fint med alle hans søsken (han har 5 + deres ektefeller og barn), men det er jo ikke helt det samme når vi ikke har noen felles erfaringer fra barndommen. Jeg har liksom ingen å dele oppveksten med. Kanskje det hadde vært greiere om jeg hadde beholdt noen gamle venner, men har jo ikke det heller.

Anonymous poster hash: 37625...bcb

[Rediken]

Jeg er enebarn og søsken har jeg savnet hele livet. Spesielt nå når jeg er eldre. Mannen min har så godt forhold til søsteren og broren sin, snakker med de hver eneste dag. Skulle virkelig ønske jeg hadde et søsken som stod meg så nærme!

[Anonym bruker]

Det er virkelig kjipt å være enebarn når foreldrene blir syke/dør. Man står alene med alt som må ordnes, sorgen og alt på en gang.

 

Man kan alltids gjøre som min pappa. Han er enebarn og har nå flyttet til Australia og overlatt ansvaret for farmor til meg og broren min.

 

Anonymous poster hash: c71a8...f41

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn.

Som barn var det helt greit, forsåvidt, hadde gode venner og fikk masse oppmerksomhet av foreldrene mine.

 

Men nå som foreldrene mine begynner å bli gamle, og begge har vært alvorlig syke flere ganger, da er det tungt og ensomt. For ingen føler for mine foreldre slik jeg gjør, ingen husker dem slik jeg gjør, og ingen kan hjelpe dem slik jeg må. Jeg er alene i redselen for å miste dem, jeg er alene i å hjelpe dem (har jo mannen min, men det er nå ikke helt det samme), jeg er alene om å være glad i dem slik bare jeg er, jeg er alene i å huske barndommen min.

Det er vanskelig å forholde seg til, og derfor er det viktig for meg at mine barn har søsken.

Anonymous poster hash: c92ac...dcf

[Anonym bruker]

 

Jeg er enebarn.

Som barn var det helt greit, forsåvidt, hadde gode venner og fikk masse oppmerksomhet av foreldrene mine.

 

Men nå som foreldrene mine begynner å bli gamle, og begge har vært alvorlig syke flere ganger, da er det tungt og ensomt. For ingen føler for mine foreldre slik jeg gjør, ingen husker dem slik jeg gjør, og ingen kan hjelpe dem slik jeg må. Jeg er alene i redselen for å miste dem, jeg er alene i å hjelpe dem (har jo mannen min, men det er nå ikke helt det samme), jeg er alene om å være glad i dem slik bare jeg er, jeg er alene i å huske barndommen min.

Det er vanskelig å forholde seg til, og derfor er det viktig for meg at mine barn har søsken.

Anonymous poster hash: c92ac...dcf

Jeg er så enig med du som skriver her. Ikke noe problem å være enebarn som liten. Det er i voksen alder jeg så veldig gjerne skulle ha hatt søsken! Har to barn nå, selv om første var alene lenge og jeg trivdes med det. Nå er jeg litt som om jeg/vi skal gå for nummer tre nettopp fordi jeg vil de skal ha hverandre i framtiden. Men samtidig har man jo ingen garantier for hvordan ting vil bli...

 

Anonymous poster hash: c92ac...dcf

[Honningmelon]

Jeg er enebarn og syns det er pyton nå som foreldrene mine begynner å bli eldre. Gruer meg til den dagen det skjer noe med de eller den dagen de begge er gamle og trenger mer hjelp. Da står jeg alene med alt.

 

Kunne virkelig ønske jeg hadde søsken.

[Anonym bruker]

Jeg har en bror vi har ingen kontakt.jeg føler meg som et enebarn.

 

Anonymous poster hash: cfeb8...b69

[valkyrien]

 

Det er virkelig kjipt å være enebarn når foreldrene blir syke/dør. Man står alene med alt som må ordnes, sorgen og alt på en gang.

 

Man kan alltids gjøre som min pappa. Han er enebarn og har nå flyttet til Australia og overlatt ansvaret for farmor til meg og broren min.

 

Anonymous poster hash: c71a8...f41

 

 

Jo takk, har allerede sittet med ansvar for mine besteforeldre pga at pappa ikke tok ansvar, så det ville jeg aldri gjort mot mitt eget barn.

[Anonym bruker]

Barnet mitt er enebarnog kommer ikke til å få søsken. Mannen vil ikke ha flere Han er enebarn selv, jeg har fire søsken..

 

Anonymous poster hash: 882ff...ed8

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enebarn, men jeg og mannen hadde en diskusjon om dette med enebarn, han mente hun vi har fikk mere hjelp osv vist vi ikke fikk fler, men jeg mener man trenger søsken, akkurat på det grunnlaget dere enebarn nå forteller. Men nå er nr 2 på vei

 

Anonymous poster hash: 8daf2...6c8

[Første_Gang]

Jeg er enebarn og har altid syntes det har vært ensomt. Det kan også ha noe med at jeg kunne hatt en bror. Han døde før jeg ble født og jeg har vel altid fått kjenne på det siden mine foreldre har pratet mye om han.

[Urwa]

Jeg er enebarn.

Som barn var det helt greit, forsåvidt, hadde gode venner og fikk masse oppmerksomhet av foreldrene mine.

 

Men nå som foreldrene mine begynner å bli gamle, og begge har vært alvorlig syke flere ganger, da er det tungt og ensomt. For ingen føler for mine foreldre slik jeg gjør, ingen husker dem slik jeg gjør, og ingen kan hjelpe dem slik jeg må. Jeg er alene i redselen for å miste dem, jeg er alene i å hjelpe dem (har jo mannen min, men det er nå ikke helt det samme), jeg er alene om å være glad i dem slik bare jeg er, jeg er alene i å huske barndommen min.

Det er vanskelig å forholde seg til, og derfor er det viktig for meg at mine barn har søsken.

Er enebarn og føler det samme selv Men heldivis har jeg selv fått 4 barn

[hit og dit]

Jeg var enebarn til jeg ble tolv. Det var ensomt. Jeg savnet virkelig å ha søsken. Da jeg ble større og havnet i vanlige skolekonflikter, banale jentegreier, så tålte jeg det svært dårlig. Jeg tror selv jeg manglet erfaringen med å kunne krangle og bli venner, slik som en gør med søsken. Jeg ble svært engstelig og redd for å ikke bli likt eller at det ikke kunne ordnes opp i. Jeg fikk to yngre søsken da jeg var 12 og 15. Disse to har beriket livet mitt veldig. Jeg er så glad for at jeg har de nå. Vi har aldri kranglet som søsken, og jeg fungerte lenge som en tredje forelder eller en tante. Nå som de er voksne (tatt meg litt igjen i alder) har vi et nært og godt vennskap. Jeg er så glad for at jeg har de, og uten de hadde det vert ensomt. Vi er en ukomplisert gjeng som aldri krangler. Kan ikke huske at jeg har vert irritert på de en gang. De er fine folk =)

[Anonym bruker]

Som nr 12. Jeg er har en bror men vi har så å si ikke kontakt.

 

Mannen min har 4 søsken. En bor utenlands, 2 i nærheten av foreldre og en halve landet og en noen timer unna. Det er kun den som med ektefelle og vi som stiller opp.

 

Så søsken har ikke alltid så mye å si. For min del vet jeg ikke hvorfor vi ikke har så god kontakt. Det er ikke krangling og uvennskap.

 

Anonymous poster hash: 9579b...c33

[Anonym bruker]

 

 

Det er virkelig kjipt å være enebarn når foreldrene blir syke/dør. Man står alene med alt som må ordnes, sorgen og alt på en gang.

Man kan alltids gjøre som min pappa. Han er enebarn og har nå flyttet til Australia og overlatt ansvaret for farmor til meg og broren min.

 

Anonymous poster hash: c71a8...f41

Da bør han vel ikke forvente så mye hjelp og støtte i sin egen alderdom.

 

Anonymous poster hash: 2131d...b9f

[Anonym bruker]

 

 

Det er virkelig kjipt å være enebarn når foreldrene blir syke/dør. Man står alene med alt som må ordnes, sorgen og alt på en gang.

Man kan alltids gjøre som min pappa. Han er enebarn og har nå flyttet til Australia og overlatt ansvaret for farmor til meg og broren min.

 

Anonymous poster hash: c71a8...f41

Da bør han vel ikke forvente så mye hjelp og støtte i sin egen alderdom.

 

Anonymous poster hash: 2131d...b9f

 

 

Reiser neppe til Australia for å hjelpe ham, men kommer han tilbake til Norge så har jeg ikke hjerte til å avslå å hjelpe til

 

Anonymous poster hash: c71a8...f41