Jeg er bekymret for vår datter

[Anonym bruker]

Min datter på ti år har hatt det veldig vannskeligt i det siste. Lærerne har ringt fra skolen og fortalt at hun er svært ufin i talen og at hun av og til nekter og følge med i timen. Læreren har og fortalt at hun har vært involvert i slåsskamp på skolen. Det beygnner og bli svært slitsomt for oss foreldre og. I dag sa hun til meg og far at hun hatet oss og at hun håpet på at vi omkom i en ulykke.

 

Jeg er skikkelig engstelig for datteren vår nå. Hun er blir sint for det minste ting og dette meg og mannen min ut.

 

Hva ville dere gjort?

 

Anonymous poster hash: da064...133

[Anonym bruker]

Har hun småsøsken som tar mye tid og fokus? Eller har dere jobber og andre ting som tar mye tid?

Kanskje hun trenger at dere tar dere tid til å fokusere på henne i en periode?! 

 

Hun er også i den alderen der hormonene begynner å koke, spesielt hos jentene. Min eldste sønn går i 4.klasse og vi ser at flere av jentene i klassen bare over sommeren er blitt hormonelle og uforutsigbare. 

 

 

Uansett ville jeg tatt meg tid til å prate med henne. Skjer det noe i vennegjengen, på skolen eller ute på ettermiddagene som dere ikke vet noe om? Snakk med andre foreldre i klassen og hør om det er flere som har forandret seg mye den siste tiden. Bakgrunnen for reaksjonene hennes kan være så utrolig mye forskjellig og det dere uansett på starte med er å skape en dialog med henne, både dere og lærerene. Dette er vanskelig for dere alle og spesielt for jenta di!

 

 

Anonymous poster hash: d3b49...bef

[Anonym bruker]

Har hun småsøsken som tar mye tid og fokus? Eller har dere jobber og andre ting som tar mye tid?Kanskje hun trenger at dere tar dere tid til å fokusere på henne i en periode?!  Hun er også i den alderen der hormonene begynner å koke, spesielt hos jentene. Min eldste sønn går i 4.klasse og vi ser at flere av jentene i klassen bare over sommeren er blitt hormonelle og uforutsigbare.   Uansett ville jeg tatt meg tid til å prate med henne. Skjer det noe i vennegjengen, på skolen eller ute på ettermiddagene som dere ikke vet noe om? Snakk med andre foreldre i klassen og hør om det er flere som har forandret seg mye den siste tiden. Bakgrunnen for reaksjonene hennes kan være så utrolig mye forskjellig og det dere uansett på starte med er å skape en dialog med henne, både dere og lærerene. Dette er vanskelig for dere alle og spesielt for jenta di!   Anonymous poster hash: d3b49...bef

 

Hun er enebarn. Og vi gjør så godt vi kan. Hun sier at hun blir mobbet av to jenter på skolen. Og det sa jeg til læreren men han sa bare at han ikke hadde lagt merke til noe. Jeg og mannen min har prøvd flere ganger og snakke med henne men da blir hun bare mye værre.

 

Anonymous poster hash: da064...133

[Anonym bruker]

Har dere vurdert foreldreveiledning fra barnevernet? Det kan høres ut som dere trenger solid hjelp med eget barn.

 

Anonymous poster hash: 4ce20...e95

[Anonym bruker]

Har du sjekket om hun blir mobbet på skolen?

Når jeg var mobbeoffer lot jeg sinnet mitt mot mobberne gå utover foreldrene mine og de fikk virkelig høre stygge ting som at jeg ønsket de dø osv.

 

Anonymous poster hash: c776f...516

[Anonym bruker]

 

Har hun småsøsken som tar mye tid og fokus? Eller har dere jobber og andre ting som tar mye tid?Kanskje hun trenger at dere tar dere tid til å fokusere på henne i en periode?!  Hun er også i den alderen der hormonene begynner å koke, spesielt hos jentene. Min eldste sønn går i 4.klasse og vi ser at flere av jentene i klassen bare over sommeren er blitt hormonelle og uforutsigbare.   Uansett ville jeg tatt meg tid til å prate med henne. Skjer det noe i vennegjengen, på skolen eller ute på ettermiddagene som dere ikke vet noe om? Snakk med andre foreldre i klassen og hør om det er flere som har forandret seg mye den siste tiden. Bakgrunnen for reaksjonene hennes kan være så utrolig mye forskjellig og det dere uansett på starte med er å skape en dialog med henne, både dere og lærerene. Dette er vanskelig for dere alle og spesielt for jenta di!   Anonymous poster hash: d3b49...bef

 

Hun er enebarn. Og vi gjør så godt vi kan. Hun sier at hun blir mobbet av to jenter på skolen. Og det sa jeg til læreren men han sa bare at han ikke hadde lagt merke til noe. Jeg og mannen min har prøvd flere ganger og snakke med henne men da blir hun bare mye værre.

 

Anonymous poster hash: da064...133 [/acron

 

Jeg tror at du har hele svaret der jeg. Selv om læreren ikke har lagt merke til noe så har han plikt til å gjøre noe med det. Om læreren ikke gjør noe etter at du/dere tar opp dette igjen så går dere til rektor. Funker ikke det, klag til kommunen! Alle barn har rett til å oppleve trygghet og sosial tilhørighet på skolen og dette SKAL tas alvorlig av lærer og skole!

 

Fra opplæringsloven:

§ 9a-3. Det psykososiale miljøet

       Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør.

       Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn.

       Dersom ein elev eller forelder ber om tiltak som vedkjem det psykososiale miljøet, deriblant tiltak mot krenkjande åtferd som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal skolen snarast mogleg behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova. Om skolen ikkje innan rimeleg tid har teke stilling til saka, vil det likevel kunne klagast etter føresegnene i forvaltningslova som om det var gjort enkeltvedtak.

Føyd til med lov 20 des 2002 nr. 112 (ikr. 1 apr 2003, etter res. 20 des 2002 nr. 1735).

 

Anonymous poster hash: d3b49...bef

[Anonym bruker]

Har dere vurdert foreldreveiledning fra barnevernet? Det kan høres ut som dere trenger solid hjelp med eget barn. Anonymous poster hash: 4ce20...e95

 

Vi har tenkt på og gå til en barnepsykolog. Slik som situasjonen er nå så kan dette umuligt gå. Hun kaster ting i golvet og ødelegger ting. Hun nekter å spise opp maten sin. Hun er sint på alle som er rundt henne og hun gråter ganske mye.

 

Anonymous poster hash: da064...133

[Anonym bruker]

 

Har dere vurdert foreldreveiledning fra barnevernet? Det kan høres ut som dere trenger solid hjelp med eget barn. Anonymous poster hash: 4ce20...e95

Vi har tenkt på og gå til en barnepsykolog. Slik som situasjonen er nå så kan dette umuligt gå. Hun kaster ting i golvet og ødelegger ting. Hun nekter å spise opp maten sin. Hun er sint på alle som er rundt henne og hun gråter ganske mye.

 

Anonymous poster hash: da064...133

Da kontakter dere barnevernet for hjelp. Hvis dere sliter allerede nå, hvordan skal dere hanskes med en 16 åring?

 

Anonymous poster hash: 4ce20...e95

[magica fra tryll]

Barnevernet, hvorfor i all verden skulle de kontaktet barnevernet?? Siden dette også er et problem på skolen, kan dere gå via ppt og til bupp, evt via fastlege. Barnevernet har da nok med å ordne med barn som lider av omsorgsvikt...

[scarecrow2011]

Kan det være skjult mobbing? Tenker nett, mobil etc?

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

Det er leit å høre om datteren din. Jeg var sånn selv da jeg var i den alderen, eller litt eldre. Jeg ble plaget på skolen. Ikke synlig, så lærerene så det, men jeg ble utfrosset, utestengt, ertet og ledd av. Alltid valgt sist i lagidretter, alltid den som ble til overs og som ingen ville være med. Dette bunnet i at jeg hadde vært den som "tok meg av" dem som ingen ville være venn i klassen. Jeg var venn med denne personen i et års tid, før h*n flyttet. Da ble jeg stående alene, og ingen ville være venn med meg fordi jeg hadde vært venn med vedkommende.

 

Men nok om det. Jeg ble mobbet i det stille, ertet på skoleveien osv. Og jeg tok frustrasjonen min ut hjemme. Var sint, nektet å gjøre lekser, ville ikke legge meg, ville ikke stå opp, ville ikke spise frokost. Du vet sikkert hva jeg mener. Foreldrene mine fortvilte og snakket med læreren min, som ikke hadde sett noenting til at jeg ble plaget. Jeg ble sendt til en barnepsykolog, men vi hadde null kjemi, og etter et par møter nektet jeg å dra dit mer. 

 

Det hele stabiliserte seg til slutt, men det var en vanskelig tid. Og jeg skulle ønske foreldrene mine hadde vært litt mer på meg for å få meg til å snakke. Det virket nesten som om de respekterte for mye at jeg ba om å få være i fred. Av egen erfaring er det ofte når de hyler som verst, og forteller deg at de ønsker at du skal dø, at de trenger deg mest. Ikke la deg skyve bort! Ikke la deg skremmes vekk av at hun er sint. Vær der for henne, snakk med henne, fortell henne at du er glad i henne og vil gjøre alt du kan for å støtte henne. Plutselig løsner det, og da kan dere komme nærmere hverandre enn noen gang før. Jeg har opplevd det i ettertid, og det er utrolig godt. 

 

Så, selv om læreren sier at det ikke har vært åpenbare tegn på mobbing, så vil det ikke si at det ikke er det. Hør på jenta deres! Og selv om hun er vanskelig, så er hun helt sikkert like glad i dere. Vær der for henne, mas heller litt for mye enn litt for lite, og vis at dere bryr dere og bare vil hennes beste. Håper det ordner seg for dere. 

 

Og du, kontakt gjerne en barnepsykolog, men vis at du deltar og drar dit med henne, og at du hører på det hun sier. Og ønsker hun ikke å gå mer, så ikke tving henne. Tillit kan ikke tvinges fram, den må gis frivillig fra alle parter. Lykke til  

Anonymous poster hash: 7a91c...4ee

[Anonym bruker]

Kan det være skjult mobbing? Tenker nett, mobil etc?

Nei hun har ikke tilgang på nett og mobil. Hun er alt for ung til det.

 

Anonymous poster hash: da064...133

[Anonym bruker]

Kjære HI, Det er leit å høre om datteren din. Jeg var sånn selv da jeg var i den alderen, eller litt eldre. Jeg ble plaget på skolen. Ikke synlig, så lærerene så det, men jeg ble utfrosset, utestengt, ertet og ledd av. Alltid valgt sist i lagidretter, alltid den som ble til overs og som ingen ville være med. Dette bunnet i at jeg hadde vært den som "tok meg av" dem som ingen ville være venn i klassen. Jeg var venn med denne personen i et års tid, før h*n flyttet. Da ble jeg stående alene, og ingen ville være venn med meg fordi jeg hadde vært venn med vedkommende. Men nok om det. Jeg ble mobbet i det stille, ertet på skoleveien osv. Og jeg tok frustrasjonen min ut hjemme. Var sint, nektet å gjøre lekser, ville ikke legge meg, ville ikke stå opp, ville ikke spise frokost. Du vet sikkert hva jeg mener. Foreldrene mine fortvilte og snakket med læreren min, som ikke hadde sett noenting til at jeg ble plaget. Jeg ble sendt til en barnepsykolog, men vi hadde null kjemi, og etter et par møter nektet jeg å dra dit mer.  Det hele stabiliserte seg til slutt, men det var en vanskelig tid. Og jeg skulle ønske foreldrene mine hadde vært litt mer på meg for å få meg til å snakke. Det virket nesten som om de respekterte for mye at jeg ba om å få være i fred. Av egen erfaring er det ofte når de hyler som verst, og forteller deg at de ønsker at du skal dø, at de trenger deg mest. Ikke la deg skyve bort! Ikke la deg skremmes vekk av at hun er sint. Vær der for henne, snakk med henne, fortell henne at du er glad i henne og vil gjøre alt du kan for å støtte henne. Plutselig løsner det, og da kan dere komme nærmere hverandre enn noen gang før. Jeg har opplevd det i ettertid, og det er utrolig godt.  Så, selv om læreren sier at det ikke har vært åpenbare tegn på mobbing, så vil det ikke si at det ikke er det. Hør på jenta deres! Og selv om hun er vanskelig, så er hun helt sikkert like glad i dere. Vær der for henne, mas heller litt for mye enn litt for lite, og vis at dere bryr dere og bare vil hennes beste. Håper det ordner seg for dere.  Og du, kontakt gjerne en barnepsykolog, men vis at du deltar og drar dit med henne, og at du hører på det hun sier. Og ønsker hun ikke å gå mer, så ikke tving henne. Tillit kan ikke tvinges fram, den må gis frivillig fra alle parter. Lykke til   Anonymous poster hash: 7a91c...4ee

 

Takk for gode råd .

 

Anonymous poster hash: da064...133

[Anonym bruker]

Barnevernet kan faktisk være gode samarbeidspartnere i en slik situasjon. De har ofte familie-/miljøterapeuter som kan veilede i hjemmet (både med barn og foreldre) blant annet. Ellers er jeg enig i at BUP kan være riktig å bli henvist til.

 

Anonymous poster hash: bfbec...fa6