føler at jeg stanger hodet i veggen og ikke blir tatt alvorlig..

[Anonym bruker]

Jeg er skikkelig frustrert for tiden, merker at kroppen er i ferd med å forandre seg og har en historie med sf. En kamp jeg har kjempet med lenge og trodde jeg var "frisk" til jeg ble gravid..

 

Jeg er utrolig redd for å legge på meg mye, og har fortalt det til jm, mamma (som også har slitt med sf) og ei venninne, men føler at ingen tar meg seriøst

For meg er dette veldig tungt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet så inmari godt at når vekta går opp til det tallet jeg har som "grense", er det en knapp inni meg som skrur seg på, og jeg går inn i min egen verden der ALT handler om mat..

 

Er det noen som har tips??

 

Anonymous poster hash: 71843...a0d

[Anonym bruker]

Er det første gang du er gravid.. I forhold til det du skriver om at alt handler om mat.. Har du slitt med underspising eller overspising?

 

Anonymous poster hash: 0bb73...ec9

[Tresøtesmå141517]

Jeg ville tatt det opp med legen. Godt mulig hat hun/han tar det mer seriøst enn jm, og kanskje du kan få henvisning til psykolog. Lykke til

[Anonym bruker]

Er det første gang du er gravid.. I forhold til det du skriver om at alt handler om mat.. Har du slitt med underspising eller overspising? Anonymous poster hash: 0bb73...ec9

Er første gang jeg er gravid, og har hatt problem med anoreksi..

 

Anonymous poster hash: 71843...a0d

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt det opp med legen. Godt mulig hat hun/han tar det mer seriøst enn jm, og kanskje du kan få henvisning til psykolog. Lykke til

Har gått til psykolog en stund nå, men svaret jeg fikk fra henne var "du er så sterk, så du trenger ikke frykte at det skjer"..

 

Anonymous poster hash: 71843...a0d

[Mamsen&lillepip]

Kan ikke svare deg på PM så jeg får heller bare trø til her.. jeg er sikker på at hu psykologen din har rett! Det virker jo som om du har ting på riktig sted i hodet, men at du nå tar litt sorger på forskudd og prøver å helgradere deg mot noe som kanskje kommer! Siden du allerede nå er redd for dine egne tanker hvis vekta når et punkt og du kun kommer til å tenke på mat.. Synes jeg det høres ut som om du tenker som en mor allerede du er bekymret for barnet ditt, og hva som vil skje dersom du begynner å slite! Men jeg tenker at du kommer til å sette barnet ditt først denne gangen men nå kjenner ikke jeg deg.. Og jeg syns du burde ta en prat med jordmor evnt ernæringsfysiolog hvis du tenker at dette blir for mye for deg. Så bør du sette opp en matplan over ting du er nødt til å få i deg til babyen.. For du er faktisk ansvarlig for å sette livet inni magen din til verden og gi den det beste du kan tilby! Men tror at du er såpass oppegående at det ikke blir noe problem for deg... Det er både bra og viktig at du tenker disse tankene nå, det viser at du er bevist og tenker over din egen sykdom.

[des-barn]

På noen sykehus har de psykisk-helse team som følger opp gravide med ekstra risiko ift psykisk lidelse under/etter svangerskap. Kanskje er det det der du skal føde? Da kan du i så fall få henvisning dit fra din jormor eller fastlege.... Om ikke kan du kanskje få oppfølging poliklinisk på føde poliklinikk av spesialutdannet jordmor/lege, på samme måte som de med fødselsangst eller risiko for fødselsdepresjon får. Om du mener du trenger ekstra oppfølging, så bør du jo få nettopp det:) Du hadde jo ikke bedt om det hvis du ikke hadde behov for det. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei, jeg har det litt slik som deg, men noen ting er forskjellig. Har slitt med bulimi og perioder med spisevegring, og har vært ganske frisk i mange år nå. Men selv om det er ti år siden sist jeg kastet opp frivillig, har det ikke helt gått over, og merker det nå som jeg er gravid. Har vært gravid en gang før, men synes faktisk det gikk bedre da. Nå er det slik at de ukene jeg legger på meg mye blir jeg veldig fortvilet og går rett inn i den tilstanden du beskriver, at alt handler om mat. Jeg er livredd for å komme over den maxgrensen jeg har satt meg, og tenker veldig mye på vekten, hele tiden. Leser masse om det på nett og blir liksom aldri ferdig med det. Når jeg blir stresset, overspiser jeg noen ganger, andre ganger spiser jeg for lite. 

Det som virker ganske bra, er å begrense veiingen, at jeg veier meg bare en eller to ganger hver uke. Da slipper jeg den panikken hver eneste dag. Det hjelper også å fokusere på å prøve å spise sunt og regelmessig, huske sånn omtrent hvor mye jeg spiste før jeg ble gravid (hadde normalt kosthold da) og holde meg til det. 

Men som du sikkert vet handler jo dette om veldig mange andre ting enn akkurat kropp, vekt og mat, så jeg har planer om å kontakte psykolog for å få luftet ut alle de andre tingene som traver rundt i hodet mitt akkurat nå, erfaringen min tilsier at da går det bedre med spisingen også. 

Anonymous poster hash: be420...b9e

[Anonym bruker]

Takk for støtte og forslag, skal til psykologen igjen på mandag, og kontroll hos legen på tirsdag så får ta opp ting igjen da.

 

Jeg har ikke helt hjemme, for å slippe å se hvor mye jeg evt legger på meg.. Jeg veide meg hos foreldrene mine for noen dager siden, og hadde ikke gått opp, så det roer meg litt.. Selvom jeg ikke føler meg bra..

 

Anonymous poster hash: 71843...a0d

[Anonym bruker]

Vekt hjemme..

 

Anonymous poster hash: 71843...a0d