Abort og parforholdet

[Anonym bruker]

Tok abort for en tid tilbake, i en ganske håpløs situasjon der jeg følte min samboer ikke støttet meg i det hele tatt og det var han som pushet mest på for aborten. Jeg såg ingen annen utvei uten hans støtte og gjennomførte aborten selv om jeg var veldig frem og tilbake på om det var riktig for meg. Kanskje var det det der og da, jeg vet ikke men jeg har likevel angret som bare det og skulle ønske det var ugjort.

Vi har snakket om det en gang etter at det skjedde, når jeg tok det opp, han sier han syntes det var vanskelig og unngår å snakke mer om det.

Nå har det gått snart 1 år, vi har hatt sjelden sex etter dette, jeg vil men han er mye sliten. Jeg bruker ikke prevensjon(noe han er enig i siden jeg reagere på hormoner) og  har sagt han skal sterilisere seg men blir bare med snakket. Skulle jeg bli gravid igjen så har jeg sagt at jeg kommer til å beholde uansett. Sikkert derfor han ikke er så gira på sex også.. Føler vi er milevis fra hverandre, ingen nærhet, minimalt med intimitet, en sjelden gang vi har sex så kysser vi ikke engang. Hva er det igjen da, lurer jeg på. Vil det noen gang bli bedre og hvorfor virker det som om det er bare meg som svaner nærhet..

Joda, vi snakker sammen og er sammen mye hver dag, men vi er mest som kollegaer, snakker jobb og praktiske ting. Og jeg som ikke trodde jeg ville ha flere barn tar meg selv i å håpe på å bli gravid, enda jeg er ganske sikker på at han ikke kommer til å være mer positivt innstilt..

tenker at hadde jeg spurt han rett ut og fått til svar at han absolutt ikke vil ha flere barn(han tenkte på det tidligere, men da jeg ble gravid var tidspunktet ganske håpløst) så hadde jeg iallfall fått det avklart, men av en eller annen teit grunn så verger jeg meg for å spørre..

Måtte bare lufte noen tanker

Anonymous poster hash: 2b4ca...343

[Anonym bruker]

Så trist da. Dere har andre barn sammen hvis jeg forstår det riktig? Er nok ikke bare, bare å komme over den kneiken nei... Her i huset er vi veldig klar på at vi begge er helt ferdige med barn, men mannen vet at hvis "uhellet" skulle skje så hadde jeg aldri hatt hjerte til å ta abort.. Håper dere klarer å komme igjennom dette. Det er viktig å kunne prate sammen om slike ting. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 94d03...ada

[Anonym bruker]

Det er absolutt ingenting du kan få gjort med den aborten så bare kom deg over det

 

Anonymous poster hash: dfdb4...ce3

[Anonym bruker]

Det er absolutt ingenting du kan få gjort med den aborten så bare kom deg over det

 

Anonymous poster hash: dfdb4...ce3

 

 

Det samme sa min fastlege (eller hans vikar) da jeg slet med depresjon etter tung skilsmisse med trusler, politiutrykning +++ - "det er bare å slutte å tenke på det så blir alt bra". Like dustete svar begge to. Hadde man "bare" kunne komme over traumatiske opplevelser så hadde det ikke eksistert verken angst, depresjoner, PTSD og lignende her i verden. Voks opp og få deg litt empati.

 

Til HI: i denne situasjonen hadde jeg vurdert brudd. Men forsøkt familieterapi først, har du foreslått det for ham?

 

Anonymous poster hash: cc3d6...250

[Anonym bruker]

 

Det er absolutt ingenting du kan få gjort med den aborten så bare kom deg over det

 

Anonymous poster hash: dfdb4...ce3

 

 

Det samme sa min fastlege (eller hans vikar) da jeg slet med depresjon etter tung skilsmisse med trusler, politiutrykning +++ - "det er bare å slutte å tenke på det så blir alt bra". Like dustete svar begge to. Hadde man "bare" kunne komme over traumatiske opplevelser så hadde det ikke eksistert verken angst, depresjoner, PTSD og lignende her i verden. Voks opp og få deg litt empati.

 

Til HI: i denne situasjonen hadde jeg vurdert brudd. Men forsøkt familieterapi først, har du foreslått det for ham?

 

Anonymous poster hash: cc3d6...250

 

Nei, har ikke foreslått det. Vi har ikke barn sammen forresten. Er ikke bare bare å komme over det nei, og selv om jeg kan leve med meg selv etter aborten så er jeg så inmarri skuffet over samboeren så spørsmålet er vel heller om jeg kan leve med han..

 

Anonymous poster hash: 2b4ca...343

[Anonym bruker]

Det er absolutt ingenting du kan få gjort med den aborten så bare kom deg over det

 

Anonymous poster hash: dfdb4...ce3

Selvfølgelig kan jeg ikke gjøre noe med det, det skjønner jeg veldig godt. Men her går det mer på mitt og hans forhold i etterkant, min skuffelse overfor hans reaksjon og holdning til det hele.

 

Anonymous poster hash: 2b4ca...343

[Anonym bruker]

 

 

Det er absolutt ingenting du kan få gjort med den aborten så bare kom deg over det

 

Anonymous poster hash: dfdb4...ce3

 

 

Det samme sa min fastlege (eller hans vikar) da jeg slet med depresjon etter tung skilsmisse med trusler, politiutrykning +++ - "det er bare å slutte å tenke på det så blir alt bra". Like dustete svar begge to. Hadde man "bare" kunne komme over traumatiske opplevelser så hadde det ikke eksistert verken angst, depresjoner, PTSD og lignende her i verden. Voks opp og få deg litt empati.

 

Til HI: i denne situasjonen hadde jeg vurdert brudd. Men forsøkt familieterapi først, har du foreslått det for ham?

 

Anonymous poster hash: cc3d6...250

 

Nei, har ikke foreslått det. Vi har ikke barn sammen forresten. Er ikke bare bare å komme over det nei, og selv om jeg kan leve med meg selv etter aborten så er jeg så inmarri skuffet over samboeren så spørsmålet er vel heller om jeg kan leve med han..

 

Anonymous poster hash: 2b4ca...343

 

 

 

Man trenger ikke å ha felles barn for å gå i familieterapi, snakk med samboeren din og si at du ikke kan leve slik lenger, forteller hva du sliter med og krev at han lytter til deg. Så lytter du til det han har å si. Håper dere finner ut av det

 

Anonymous poster hash: cc3d6...250

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er absolutt ingenting du kan få gjort med den aborten så bare kom deg over det

 

Anonymous poster hash: dfdb4...ce3

 

 

Det samme sa min fastlege (eller hans vikar) da jeg slet med depresjon etter tung skilsmisse med trusler, politiutrykning +++ - "det er bare å slutte å tenke på det så blir alt bra". Like dustete svar begge to. Hadde man "bare" kunne komme over traumatiske opplevelser så hadde det ikke eksistert verken angst, depresjoner, PTSD og lignende her i verden. Voks opp og få deg litt empati.

 

Til HI: i denne situasjonen hadde jeg vurdert brudd. Men forsøkt familieterapi først, har du foreslått det for ham?

 

Anonymous poster hash: cc3d6...250

 

Nei, har ikke foreslått det. Vi har ikke barn sammen forresten. Er ikke bare bare å komme over det nei, og selv om jeg kan leve med meg selv etter aborten så er jeg så inmarri skuffet over samboeren så spørsmålet er vel heller om jeg kan leve med han..

 

Anonymous poster hash: 2b4ca...343

 

 

 

Man trenger ikke å ha felles barn for å gå i familieterapi, snakk med samboeren din og si at du ikke kan leve slik lenger, forteller hva du sliter med og krev at han lytter til deg. Så lytter du til det han har å si. Håper dere finner ut av det

 

Anonymous poster hash: cc3d6...250

 

Takk for svar

 

Anonymous poster hash: 2b4ca...343