hvordan komme videre med sorgen?

[Anonym bruker]

Beste venninna mi døde 14november i fjor.
Hun tapte kampen mot kreften, nå sliter jeg så vanvittig med og komme over sorgen.
Vandt til og kunne ringe henne ofte, og spesielt hver gang barnet mitt gjorde noe nytt.
Hun er fadder til barnet mitt (dermed ble vi tante til hverandres barn).
Hver gang barnet mitt ser bilder av henne utbryter han; tante og smiler.
Det er godt men samtidig veldig vondt for det er så utrolig mye jeg skulle delt sammen med henne, store svik, store tap, store gleder, ALT skulle jeg delt med henne.
Men nå sitter jeg igjen med det store spørsmålet om hvorfor?
Hvorfor akkurat henne, hvorfor ble ikke ting som vi hadde planlagt?

Og ja jeg vet at det finnes de som sliter mere enn meg, dette er noe jeg tenker på.
Hvorfor skal jeg tillate meg selv og ha det vondt når andre har det værre enn meg?

Nei dette ble bare litt rot.
Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men tar gjerne i mot tips til hvordan jeg kan gå videre med sorgen.
Noen som har tips til måter og bearbeidre det på?

Anonymous poster hash: c9b7d...2fb

[Solfaktor]

Synes du skal ta kontakt med ungdomsgruppa til kreftforeningen. Dei gjer veldig mykje bra i høve til unge pårørande ved kreftsjukdom. Www.ug.no

[Anonym bruker]

Synes du skal ta kontakt med ungdomsgruppa til kreftforeningen. Dei gjer veldig mykje bra i høve til unge pårørande ved kreftsjukdom. Www.ug.no

Tusen takk for tipset.

Skal sjekke ut dette nå

 

 

Anonymous poster hash: c9b7d...2fb

[Gjest Anybody]

Det er lov å ha vondt! Det er alltid folk som har det Værre og folk som har det bedre, din sorg er da like reell for deg fordet!

 

Jeg ble lei meg av innlegget ditt nå siden jeg nå selv har kreft, jeg merker hvor fantastiske venninner jeg har! Men kjenner også det er grusomt om jeg skal være skyld i alle som er glad i meg sin sorg. Og det ønsker jeg ikke for noen av de! Unner de å leve videre og bevare gode minner! Feire livet ikke bli bitter av døden...

 

Det tenkte nok venninnen din også! Det er værst for de som blir igjen og det er fælt!

 

Stor klem til deg

[Anonym bruker]

jeg bor dessverre ikke i nærheten av disse gruppene, så har dermed ikke  mulighet for og møte opp på kurs og slikt, noe som også blir vanskelig med en liten unge.

Men om noen andre har noen tips til hvordan jeg selv kan jobbe med sorgen så tar jeg gladelig i mot de.

Anonymous poster hash: c9b7d...2fb

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har et lite barn så da tenkte jeg at du kanskje kunne spørre helsesøster om de har noen tilbud igjennom kommunen/ helsestasjonen? Her har de psykolog knyttet til helsestasjonen. Og det trenger ikke være knyttet til barna for å få komme til der.

Evt kirken kan ha sorg terapi/ sorg grupper.

 

Også vil jeg si at jeg forstår deg så inderlig godt!

Min beste venninne ble alvorlig syk i fjor og da jeg var med henne på sykehuset sa legene at de var nesten sikker på at hun hadde en dødelig sykdom som kom til å utvikle seg videre fort og at de som hadde denne sykdommen var utrolig heldig hvis de lever til de er 40. Den følelsen jeg gikk med til endelig prøve reultat kom unner jeg ingen!! Heldigvis var det ikke den sykdommen men en annen som hun kan leve med... Hadde det vært den de trodde vet jeg ikke hva jeg skulle gjort! Hun er klippen min, vi deler alt. Sorger og gleder, humor, tanker, ja, absolutt alt!

 

Jeg vet forresten om en som har mistet søsteren sin, hun kjøpte seg en bok som hun bruker å skrive det hun vil fortelle til henne i brevform. Det føler hun hjelperblitt for da føler hun seg nærmere søsteren og hun få iallefall ut det hun bare kan tenke seg å fortelle søsteren sin.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 367f3...7ec

[Anonym bruker]

Endel kirker har sorggrupper her er det ikke snakk om tro, men å dele erfaringer og lette hjerte i sorgen, sykehus.....

 

Anonymous poster hash: 42a7a...b21

[Anonym bruker]

Det er lov å ha vondt! Det er alltid folk som har det Værre og folk som har det bedre, din sorg er da like reell for deg fordet!

 

Jeg ble lei meg av innlegget ditt nå siden jeg nå selv har kreft, jeg merker hvor fantastiske venninner jeg har! Men kjenner også det er grusomt om jeg skal være skyld i alle som er glad i meg sin sorg. Og det ønsker jeg ikke for noen av de! Unner de å leve videre og bevare gode minner! Feire livet ikke bli bitter av døden...

 

Det tenkte nok venninnen din også! Det er værst for de som blir igjen og det er fælt!

 

Stor klem til deg

Sender deg en utrolig stor klem tilbake.

Jeg må si jeg beundrer styrken til dere som sitter med denne uretferdige sykdommen.

Men slik jeg sa til min bestevenninne når hun sa at det river i hjerte hennes, at vi har vært heldig som har hatt henne i livet vårt.

Hun lærte meg utrolig mye på den tiden jeg kjente henne.

Og det er jeg helt sikker på at du har gjort med dine venner også.

Jeg håper virkelig det går bra for deg, og ønsker deg masse lykke til.

Tusen takk for noen flotte ord.

Sender som sagt masse klemmer tilbake til deg <3

 

Anonymous poster hash: c9b7d...2fb

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har et lite barn så da tenkte jeg at du kanskje kunne spørre helsesøster om de har noen tilbud igjennom kommunen/ helsestasjonen? Her har de psykolog knyttet til helsestasjonen. Og det trenger ikke være knyttet til barna for å få komme til der.

Evt kirken kan ha sorg terapi/ sorg grupper.

 

Også vil jeg si at jeg forstår deg så inderlig godt!

Min beste venninne ble alvorlig syk i fjor og da jeg var med henne på sykehuset sa legene at de var nesten sikker på at hun hadde en dødelig sykdom som kom til å utvikle seg videre fort og at de som hadde denne sykdommen var utrolig heldig hvis de lever til de er 40. Den følelsen jeg gikk med til endelig prøve reultat kom unner jeg ingen!! Heldigvis var det ikke den sykdommen men en annen som hun kan leve med... Hadde det vært den de trodde vet jeg ikke hva jeg skulle gjort! Hun er klippen min, vi deler alt. Sorger og gleder, humor, tanker, ja, absolutt alt!

 

Jeg vet forresten om en som har mistet søsteren sin, hun kjøpte seg en bok som hun bruker å skrive det hun vil fortelle til henne i brevform. Det føler hun hjelperblitt for da føler hun seg nærmere søsteren og hun få iallefall ut det hun bare kan tenke seg å fortelle søsteren sin.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 367f3...7ec

ja jeg skriver en del på bloggen min når jeg tenker på henne.

får ut det meste der.

Skal høre etter på helsestasjonen om det er noe tilbud, evt ta kontakt med kirka.

Fra den dagen hun kom hjem fra sykehuset med beskjeden til den dagen vi fikk "dommen" var noe av det aller værste i mitt liv.

Sitte og være vitne til at det beste i livet ditt forsvinner sakte men sikkert, på slutten var hun ikke seg selv i det hele tatt.

vi delte absolutt alt sammen, hun er til og med en av de største grunnene til at jeg er i livet den dag i dag.

jeg kommer nok alltid til og savne henne, men skulle så gjerne gått videre med sorgen for jeg føler jeg står fast og det er pyton

 

Anonymous poster hash: c9b7d...2fb