Redd for døden- hva om?

[Galskapens overhode]

Var det siste jeg sa til ham hyggelig? Hadde jeg det for travelt når jeg leverte ham? Husket jeg å kysse ham farvel på kinnet og gi en klem?

 

Ligger her med 2,5 åringen i senga og har så friskt i minne den dagen han holdt på å dø ved 3 ukers alder. Den perfekte, omsorgsfulle, snille, blide, søte gutten min. Og jeg har siden da vært så redd for at en av oss skal dø en dag.

Jeg MÅ gi ungene kos og nuss og si at jeg er glad i dem før jeg forlater dem.

 

Hva om jeg er sur og grinete, og skulle det skjedd noe så ville DET vært de siste ordene vi sa til hverandre..

Endret 16. september 2013 av Stopp toget!!

[Anonym bruker]

Etter min veninne døde ifra din nyfødte baby i en ulykke for ett par uker siden, har den tanken stått brent i hodet på meg. Jeg er så redd for å gjøre noe "galt", og at det plutselig er noe negativt man sier til hverandre før man drar
Unger er det beste som fins, men fy faen alle bekymringene som følger med når man føder. Jeg kan ligge å se på barna, og plutselig begynne å gråte. Ikke fordi jeg er trist, sliten eller noe i den duren, de er bare så vakre, fredfulle og jeg elsker dem så utrolig mye. Ord kan bare ikke beskrive en mors kjærlighet, og bare tanken på at noe kan skje dagen etter er uutholdelig. For min del håper jeg at det går over, men du som har vært så nære skjønner jeg godt bekymringen. Men uansett håper jeg du nyter dagene til det fulle, og at dette ikke sitter alt for mye brent i hodet, slik at det "hemmer" deg i tingene du gjør.

Anonymous poster hash: 57860...353