Å nei, hva har jeg gjort...

[Anonym bruker]

Nå ligger jeg her i senga. Vet ikke hva jeg føler. Vi har gjort det slutt etter 8 år. Jeg er helt tom. Skjønner ikke at jeg sa de ordene. Nå er det nok. Jeg er lei av å være alenemor i forholdet. Du må gir mer! Hvis ikke går det ikke for min del.

 

Han kan ikke gi mer. Kan ikke ofre mer jobb fremfor å bygge familie. Kan ikke mer. Og her sitter jeg igjen, helt målløs og tom.

 

På mange måter vet jeg at jeg får det bedre alene. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Nå vet jeg at jeg bare har meg og sønnen min. Hva har jeg gjort.

 

På en annen side tenker jeg at gresset ikke er grønnere på andre siden. Jeg kommer aldri til å finne meg en mann igjen. Og finnes det egentlig en mann der ute som vil være sammen med meg, som har en ettåring alene. Fordelingen blir nok 100% på meg. Han har ikke tid til barn. Kan ikke ta seg fri. Han må jobbe, jobbe, jobbe. Jobben hans tok liv av kjærligheten vår. Sånn har det blitt.

 

Huff. Kan noen fortelle meg at det kan bli bedre? Trenger håp jeg nå: håp om at sønnen min og jeg kan få det fint alene. Vi to! Helt ALENE. Fy faen! Hva har jeg gjort??? Har en ut av meg selv opplevelse. Han ligger i sengen alene jeg ligger på rommet til sønnen vår. Hjelp! Jeg dør!!!!

 

Anonymous poster hash: 21505...336

[Anonym bruker]

Dør gjør du nok ikke, men du vil helt sikkert ha det vondt en stund....

Vet ikke hva jeg ville gjort i en slik situasjon, men sender deg en lykke til klem

 

Anonymous poster hash: e9e3e...b47

[Popelko]

Huff, sånn er trist. Jeg har aldri vært i en sånn situasjon, men jeg vet likevel at det blir bedre. Tenk så mange alenemødre det finnes, og hvor bra de klarer seg. Som du sier, nå vet du hva du har å forholde deg til, etterhvert vil det føles som en stor lettelse. Jeg skjønner godt at du ikke orker å være "alenemor" i samlivet deres. Det går vel nesten ikke for noen, i lengden.

 

Tenk på at du har gjort det riktige. Du kommer til å finne deg en som har tid til deg, og som også vil bli glad i sønnen din. Kjærlighetslivet stopper ikke selv om man får barn.

 

Ønsker deg maSSE lykke til og sender deg en god klem

[Anonym bruker]

Dere fortjener bedre. Du fortjener å være lykkelig. Sønnen fortjener en tilstedeværende pappa. Det du har gjort nå, er at du har gitt deg selv en stor mulighet til å starte et godt liv!! For deg og barnet. Nå er du fri. Nå har du endelig sjansen til å møte et menneske som VIL elske deg, som har TID, EVNE og massevis av KJÆRLIGHET å gi. Dere begge.

 

Den dagen kommer!! og da vil du endelig se alt så mye tydeligere enn hva du nå gjør; gresset ER nemlig grønnere på den andre siden. Ettersom du er ulykkelig nå, er gresset dødt i din hage!

 

Lykke til! Du er tøff, modig og du kommer til å klare deg utmerket.

 

Anonymous poster hash: 7c2c9...d07

[Anonym bruker]

Ut i fra hva du beskriver så tror jeg helt sikkert at du tok et godt valg, selvom det er veldig vanskelig. Hvilket liv ville det ha vært å fortsette i et forhold der mannen ikke ønsker å ofre noe for deg og barnet, men kun er ute etter egen velferd? Vil nok skape mer bittehetg enn lykke i lengden... Nå har du muligheten til å skape deg et bedre liv, og en mann er jeg sikker på at du vil finne deg Når man er over en viss alder så er det nesten mer uvanlig at en ny partner ikke har barn enn at man har det. 

Anonymous poster hash: 7a326...02f

[dorri]

Tusen takk for gode svar.

Føles ut som om jeg har tatt et helt feil valg. Føles ut som jeg har for store forventninger. Jeg ser så mange rundt meg som prioriterer familien sin. Som gir av seg selv og klarer begge deler. Han gjør ikke det. Og nå har jeg fått nok av å sitte alene og kjede meg.

 

I tillegg ha alt ansvaret for sønnen vår alene. Rent bort i fra den dårlige planleggingen hans, har vi det egentlig veldig fint. Vi har hatt våre ting, men det har blitt bedre. Det bare sårer så indelig at han ikke vil sette av tid til oss. Barnet vårt er det kjæreste vi har. Hvertfall i mine øyne.

 

Føles ut som om jeg revner på innsiden. Går rett i kjelleren. Har bare lyst til å hyle!

 

Anonymous poster hash: 21505...336

 

Anonymous poster hash: 21505...336

[Anonym bruker]

Det går såå bra! Du og ungen din kommer til å få et fint liv uten masse iritasjoner. Og du kommer til å finne drømme-mannen!

Anonymous poster hash: 0c75f...1af

[Anne-B.]

Nå ligger jeg her i senga. Vet ikke hva jeg føler. Vi har gjort det slutt etter 8 år. Jeg er helt tom. Skjønner ikke at jeg sa de ordene. Nå er det nok. Jeg er lei av å være alenemor i forholdet. Du må gir mer! Hvis ikke går det ikke for min del.

 

Han kan ikke gi mer. Kan ikke ofre mer jobb fremfor å bygge familie. Kan ikke mer. Og her sitter jeg igjen, helt målløs og tom.

 

På mange måter vet jeg at jeg får det bedre alene. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Nå vet jeg at jeg bare har meg og sønnen min. Hva har jeg gjort.

 

På en annen side tenker jeg at gresset ikke er grønnere på andre siden. Jeg kommer aldri til å finne meg en mann igjen. Og finnes det egentlig en mann der ute som vil være sammen med meg, som har en ettåring alene. Fordelingen blir nok 100% på meg. Han har ikke tid til barn. Kan ikke ta seg fri. Han må jobbe, jobbe, jobbe. Jobben hans tok liv av kjærligheten vår. Sånn har det blitt.

 

Huff. Kan noen fortelle meg at det kan bli bedre? Trenger håp jeg nå: håp om at sønnen min og jeg kan få det fint alene. Vi to! Helt ALENE. Fy faen! Hva har jeg gjort??? Har en ut av meg selv opplevelse. Han ligger i sengen alene jeg ligger på rommet til sønnen vår. Hjelp! Jeg dør!!!!

 

Anonymous poster hash: 21505...336

Akkurat det samme tenkte jeg. Jeg kom aldri til å finne noen igjen, det fantes ikke noen som kunne bli glad i meg, men det gjorde nå det da.

[Amelita^]

Når du finner drømmemannen som vil være der for deg vil du angre på at du ikke gikk før..

[Anonym bruker]

Ja, så blir du alenemor. Hva er forskjellen mellom å være alenemor og å være i ditt nåværende forhold? Det er slett ikke verdens undergang å bli alene, enkelte ganger er det det som skal til for å tilføre livet kvalitet. Jeg hadde det som deg i mitt tidligere forhold, og jeg er veldig fornøyd med valget om å bli alenemor. Jeg har 100% omsorg for barna, jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg vet at jeg er fullstendig alene. Jeg forventer ikke at andre stiller opp, og det er behagelig å slippe frustrasjonen, fortvilelsen og sårheten over å være alenemor innpakket i et såkalt forhold. Jeg legger opp dagene slik det passer meg og barna mine, og livet er en fryd nå i forhold til tidligere. Jeg jobber 100%, henter og bringer barna, og hver dag mens jeg lager middag tar jeg meg i å smile, jeg kjenner virkelig på gleden over å ha en familiesituasjon som fungerer, og jeg ser at barna har det bedre nå enn før. Javisst er det hektisk, men for meg er den travle hverdagen en sann glede, livet har fått et mye bedre innhold sammenlignet med tidligere.

Anonymous poster hash: e506c...52f

[Anonym bruker]

Å tusen takk for så mange fine svar! Jenter dere gir meg styrke jeg aldeles ikke har akkurat nå. Det er nok sant, her er gresset helt dødt og da er det jo grønnere på andre siden:-) flott sakt.

 

Håper bare jeg ikke kommer til å angre på dette valget. Håper jeg klarer å se klart igjen snart, og at jeg kan se fremover.

 

Imorgen ringer jeg megler. Da legger vi drømmehuset ut for salg. Det er nok riktig å bli ferdig her og komme seg videre. Huff, hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg er. Virkelig!

 

Anonymous poster hash: 21505...336

[smiia]

Du skriver at han sier han ikke KAN prioritere annerledes, sannheten er at han ikke VIL. Så hard og brutal er antakeligvis sannheten, og innerst inne tror jeg du vet det - og vet at du har tatt den rette avgjørelsen.

 

Prøv å se på følelsene du går gjennom nå som å bli slengt ut på det dype i bassenget. Du vet at du kan og vil svømme, men det å ikke kjenne fast grunn under føttene er skremmende. Det betyr ikke at du har tatt feil valg. Hold fokus på den framtiden du ønsker der framme, når du bare har jobbet deg gjennom denne første vanskelige tiden.

Hvis du gir opp og går tilbake, er du tilbake i samme smørja igjen.

Lykke til, prøv å bruke fornuften mer enn følelsene akkurat nå i en overgangsperiode

[Anonym bruker]

Flott at du tør!

Å være lei seg og sørge over alt som ikke ble som det skulle betyr ikke at det er feil valg!

Jeg har vært der, bare etter nesten 20 år og ikke 8. Mitt første og eneste forhold og tre barn. Han prioriterte som din mann, og til slutt føltes det som om vi ikke kjente hverandre lenger. Jeg gjorde alt med barna og han gjorde sitt med jobb og fritidsaktiviteter uten oss.

Valget om å gå var ikke enkelt, og jeg brukte lang tid på å bestemme meg. Nederlagsfølelsen og den dårlige samvittigheten overfor barna holdt på å ta knekken på meg. Men da jeg først hadde bestemt meg var det ingen vei tilbake! Om jeg angrer på noen nå, er det på at jeg ikke gikk før! Fatter ikke at jeg fant meg i det så lenge som jeg gjorde!

Nå har jeg vært alene i to år, og det har vært de to beste på veldig lenge!

Arbeidet er det samme, og det gjør jeg med glede. Jeg elsker jo barna mine over alt på jord! Men jeg puster så mye friere, sover bedre og er ikke sint og frustrert hele tida! Det er også bedre for barna! De er noe hos sin far, og da må han jo prioritere dem. Men de merker jo at han ikke er så interessert... Det er det verste, men slik var det jo før også, uavhengig av mitt valg!

Det er mye bedre å stå på egne bein enn å være ensom i et forhold!

Har ikke truffet noen ny mann enda, og for å være ærlig så er det ikke så nøye heller. Dukker han opp, så er det i orden, men det er det også om han ikke gjør det!

Skal jeg inn i noe nytt nå, skal det være fordi det tilfører meg noe positivt og ikke for å "ha en mann"! Da skal han være interessert i å bruke tid og energi på MEG, og på forholdet vårt, og han skal gå godt overens med barna!

Lykke til videre og flott at du står opp for deg selv !!

 

Anonymous poster hash: c0357...c0e

[Anonym bruker]

Hadde nok aldri klart og si det til mannen min jeg nei, han jobber som langtransport sjåfør.
Jeg visste hva jeg gikk til når jeg ble sammen med han, og kan ikke forvente at han skal jobbe mindre.
Det er jo der store deler av inntekta vår kommer fra
Hadde jeg sagt det samme til min så hadde jeg nok freaka ut og gått og lagt meg ved siden av han og klemt og sagt unnskyld for alt vondt jeg sa, men at jeg trenger litt avlastning når han er hjemme

Men all kreds til deg for at du har gjort dette, om det er virkelig dette du vil er det bare du som kan svare på.

Lykke til videre

Anonymous poster hash: 52fd8...6b6

[Anonym bruker]

Nå skal jeg bare sjekke om jeg blir anonym eller om nicket mitt synes slik det gjør for hovedinnlegger i et svar lenger ned i tråden.

 

Anonymous poster hash: 7599a...729