Personlig ansvar.

[Anonym bruker]

Det er ofte div tråder her om å ha dårlig råd, og at msn ikke vet hva man skal gjøre. At NAV er idioter og fullstendig firkantet, og ikke gir ut den stønaden man burde få.

 

Eller så kan man ikke jobbe fordi arbeidstidene er feil, og ikke passer med å ha barn osv osv....

 

Jeg lurer litt på hvor det personlige ansvaret er oppe i dette? Og nå tråkker jeg sikkert mange på tærene.

 

Hvorfor velger man å få barn når man har en så ustabil personlig økonomi at man sånn sett sliter med å ta vare på kun seg selv?

Hvorfor har man en forventning om at det offentlige skal ordne opp, når dette strengt tatt er noe man bør ta ansvar for selv.

 

Jeg vet også at verden kan endre seg etter f.eks et brudd, men burde man ikke tenkt seg om og vurdert om dette er noe jeg har mulighet til å klare alene hvis det blir nødvendig?

 

Nå snakker jeg ikke om de som blir syke, enten i svangerskapet eller etterpå.

 

Men resten, hvor er det personlige ansvaret, og tanken om å greie seg selv før man velger å sette barn til verden?

 

Anonymous poster hash: 6bbdf...657

[Anonym bruker]

Nå kan da vel folk bli arbeidsledige etter de har fått barn også, eller slite med å få seg jobb etter endte studier?

Anonymous poster hash: 402fc...66f

[Anonym bruker]

 

Nå kan da vel folk bli arbeidsledige etter de har fått barn også, eller slite med å få seg jobb etter endte studier?

 

Anonymous poster hash: 402fc...66f

Joda, det kan skje. Men bør man ikke ha tenkt gjennom muligheten for dette før man får barn?

Og leser man mange av innleggene her, så er det vel ikke plutselig arbeidsløshet som virker som det største problemet?

 

Anonymous poster hash: 6bbdf...657

[Anonym bruker]

Jeg tenker også ofte det samme som deg. Er ofte litt overrasket over forventningsnivået en del har til at det offentlige skal ordne opp til enhver tid.

 

En ting er hvis man har behov for hjelp i en kortere periode i livet etter at noe uforventet har skjedd, men det virker som om det er enkelte som er i denne situasjonen mer eller mindre permanent og bruker mye tid og energi på å klage på oppfølgingen man får fra omverdenen.  Istedet burde man kanskje dra seg og familien sin ut av den vanskelige situasjonen de er i. Mulig jeg er fordomsfull, så motforestillinger taes i mot med takk :-)

Anonymous poster hash: ae6ba...164

[Anonym bruker]

Det er ofte div tråder her om å ha dårlig råd, og at msn ikke vet hva man skal gjøre. At NAV er idioter og fullstendig firkantet, og ikke gir ut den stønaden man burde få.

 

Eller så kan man ikke jobbe fordi arbeidstidene er feil, og ikke passer med å ha barn osv osv....

 

Jeg lurer litt på hvor det personlige ansvaret er oppe i dette? Og nå tråkker jeg sikkert mange på tærene.

 

Hvorfor velger man å få barn når man har en så ustabil personlig økonomi at man sånn sett sliter med å ta vare på kun seg selv?

Hvorfor har man en forventning om at det offentlige skal ordne opp, når dette strengt tatt er noe man bør ta ansvar for selv.

 

Jeg vet også at verden kan endre seg etter f.eks et brudd, men burde man ikke tenkt seg om og vurdert om dette er noe jeg har mulighet til å klare alene hvis det blir nødvendig?

 

Nå snakker jeg ikke om de som blir syke, enten i svangerskapet eller etterpå.

 

Men resten, hvor er det personlige ansvaret, og tanken om å greie seg selv før man velger å sette barn til verden?

 

Anonymous poster hash: 6bbdf...657

 

Forsåvidt litt enig med deg. Og jeg har vært alene med barn og arbeidsledig! Flyttet ut av en av norges dyreste byer, inn i bygda, tok meg jobb på sykehjem på dagtid som tilkallingsvikar. Nå har jeg samboer, er gravid på nytt og har ikke fast jobb enda, men er på jobb nesten hver dag uansett. Jeg har søkt utallige faste jobber og ikke fått napp, men jobber nå på sykehjem i helger og kombinerer med vikarbyrå. Alt går om man vil, selv om livet kan virke tungt når man sliter økonomisk. Det er til å bli gal av.. Men så kan man faktisk ikke legge seg ned å gi opp når man har barn å forsørge! 

 

Anonymous poster hash: df82c...fc3