bulimi - hvordan bli frisk

[Anonym bruker]

Har hatt problemer med mat i ca 14 år. Sliten og lei. Ønsker hjelp til å komme ut av den vonde sirkelen. Har time hos legen om en uke.

Hva kan jeg forvente meg der?

Synes det er veldig vanskelig å sette ord på hva jeg føler og hvorfor det er som det er.

Ønsker noen ord fra de av dere som har vært gjennom en lignende prossess og blitt friske!

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

[Anonym bruker]

Jeg sliter med anorexi, og dro til legen for å få henvisning.. Hun sendte til voksenprykiatri og nå har jeg begynt på avdelign for gruppeterapi. Har ikke begynt å gruppe ennå, kun individuelle samtaler. samt timer hos ernæringsfysiolog. Det er godt og litt skummelt. Men det er jo det som må til for å bli kvitt dette svineriet.. motvasjonen min er først og fremst barnet mitt. Jeg vil ikke overføre disse matvanene.

Et tips, vær ærlig hos legen sånn at henvisningen blir best mulig utfyllende. Evnt kan du jo skrive ned litt, og ha med, blir det vanskelig å si det høyt, kan du gi lappen til legen. Lykke til! og så bra at du tar tak i det!

Anonymous poster hash: 3d5ee...14c

[Anonym bruker]

Sliter med det samme, gjort i 5 år nå.. Har blitt litt bedre.. Dvs gått fra å kaste opp 6-7-8 ganger om dagen til 1-2. 
Vil bli helt frisk, men er ikke helt klar for å ta steget å dra til lege enda

Anonymous poster hash: 4d16b...22d

[Gjest meg&mini]

Ta det opp med legen, så blir du henvist videre.

Masse lykke til, kjære deg:)

[Anonym bruker]

Jeg sliter med anorexi, og dro til legen for å få henvisning.. Hun sendte til voksenprykiatri og nå har jeg begynt på avdelign for gruppeterapi. Har ikke begynt å gruppe ennå, kun individuelle samtaler. samt timer hos ernæringsfysiolog. Det er godt og litt skummelt. Men det er jo det som må til for å bli kvitt dette svineriet.. motvasjonen min er først og fremst barnet mitt. Jeg vil ikke overføre disse matvanene.Et tips, vær ærlig hos legen sånn at henvisningen blir best mulig utfyllende. Evnt kan du jo skrive ned litt, og ha med, blir det vanskelig å si det høyt, kan du gi lappen til legen. Lykke til! og så bra at du tar tak i det! Anonymous poster hash: 3d5ee...14c

Takk for fine ord!

Er nok mye redsel inne i bildet. Føler avsky ovenfor meg selv. Jeg er da et oppegående menneske som vet bedre enn dette. (Er selv utdannet innenfor helse). Alikevel så kommer jeg meg ikke ut av denne evige runddansen...

Har informert i forkant av legetimen at jeg trenger en henvisning videre til behandling av bulimi.

 

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

[Anonym bruker]

www.spiseforstyrrelsesklinikken.no

 

Koster flesk og det er privat, så du får det ikke dekket, men for meg var det verdt hver krone. Det er folk som vet hva de faktisk snakker om. Har gått til flere psykologer som ikke er spesialister innen feltet og det hjalp nada og niks. De visste rett og slett ikke hva de snakket om.

Anonymous poster hash: 65b75...408

[Anonym bruker]

Ta det opp med legen, så blir du henvist videre.

Masse lykke til, kjære deg:)

Takk takk

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

[Anonym bruker]

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

 

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

 

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

 

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

 

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

 

Håper for all del anonymknappen virker nå...

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

[Anonym bruker]

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

 

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

 

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

 

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

 

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

 

Håper for all del anonymknappen virker nå...

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Det er det samme jeg tenker... Uansett hvor "frisk" jeg skulle blitt, vil man aldri bli helt frisk.

Tankene rundt mat og vekt tror jeg alltid vil være der.. Hjelpen man får gjelder vel mest å få råd og veiledning til å ha et sunt og balansert kosthold.

 

Selv om det er 5 år siden man slet med f.eks bulimi, kan man ikke sitte på en fest og spise så mye kake man vil f.eks. Man må leve strengt, og det psykiske blir aldri helt borte

 

Anonymous poster hash: 4d16b...22d

[Anonym bruker]

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

Håper for all del anonymknappen virker nå...Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Setter utrolig stor pris på at du delte dette. Det hjelper litt å se at man ikke er alene om dette.

For meg betyr frisk og gjennvinne kontrollen. Jeg er så sliten og lei av at tankene stadig kretser rundt mat. Spise enorme mengder i skjul for deretter kvitte seg med alt igjen.

Jeg vil gjennvinne kontrollen over meg selv, livet mitt og følelsene mine!

Jeg misbruker mat for å kontrollere følelser ikke for å gå ned i vekt. Jeg er normalt slank og har ikke behov for å slanke meg.

Jeg er en voksen kvinn, 31 år og tre barn. Høyt utdannet og god jobb med lederansvar. Utad blir jeg nok sett på som vellykket. Men innvendig er det helt kaos!

I gode perioder tenker jeg at dette er da ikke noe problem, jeg har kontroll. Men når livet som oftest dreier seg om de dårlige periodene er det på tide å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg veksler ofte mellom overspising etterfulgt av oppkast 3 - 4 ganger daglig. Ofte etterfulgt av perioder med lekstremt lite mat.

Ble mye surr det her, men godt å få det ned....

HI

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

[Anonym bruker]

 

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

 

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

 

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

 

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

 

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

 

Håper for all del anonymknappen virker nå...

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Det er det samme jeg tenker... Uansett hvor "frisk" jeg skulle blitt, vil man aldri bli helt frisk.

Tankene rundt mat og vekt tror jeg alltid vil være der.. Hjelpen man får gjelder vel mest å få råd og veiledning til å ha et sunt og balansert kosthold.

 

Selv om det er 5 år siden man slet med f.eks bulimi, kan man ikke sitte på en fest og spise så mye kake man vil f.eks. Man må leve strengt, og det psykiske blir aldri helt borte

 

Anonymous poster hash: 4d16b...22d

Der har du nok rett. Jeg har prøvd å tenke på hvorfor jeg fortsatt gjør dette, er det et rop om oppmerksomhet? Jeg ble mobbet i barndommen, og jeg husker på et tidspunkt at jeg tenkte at jeg kan ikke gjøre noe med ansiktet mitt (som de kalte stygt) men jeg kan ta kontroll over kroppen min. Og det gjorde jeg så til de grader. Jeg elsket å høre at jeg var for tynn og det ga meg motivasjon til å fortsette. Jeg elsket å være hun som ble kommentert pga vekten fordi da slapp jeg å høre på hvor stygg jeg var.

 

I dag får jeg relativt ofte høre at jeg er flott og sexy, men jeg tror ikke på dem. Jeg tror de lyver til meg. Hvorfor? Aner ikke, kanskje fordi jeg tenker at de kun sier det for å prøve å få meg til å føle meg bedre siden jeg har fullstendig mangel på selvfølelse.

 

Men i mitt hode "vet" jeg at jeg er stygg, og ingens ord kan endre det synet. For jeg ER jo stygg. De sa det jo i ni år.

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

[Anonym bruker]

En av grunnene til at jeg vil kutte ut denne overspisingen... DET ER FORBANNA DYRT!! handler på butikken for 500 kr dagen nesten

Anonymous poster hash: 4d16b...22d

[Anonym bruker]

 

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

 

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

 

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

 

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

 

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

 

Håper for all del anonymknappen virker nå...

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Det er det samme jeg tenker... Uansett hvor "frisk" jeg skulle blitt, vil man aldri bli helt frisk.

Tankene rundt mat og vekt tror jeg alltid vil være der.. Hjelpen man får gjelder vel mest å få råd og veiledning til å ha et sunt og balansert kosthold.

 

Selv om det er 5 år siden man slet med f.eks bulimi, kan man ikke sitte på en fest og spise så mye kake man vil f.eks. Man må leve strengt, og det psykiske blir aldri helt borte

 

Anonymous poster hash: 4d16b...22d

Der har du nok rett. Jeg har prøvd å tenke på hvorfor jeg fortsatt gjør dette, er det et rop om oppmerksomhet? Jeg ble mobbet i barndommen, og jeg husker på et tidspunkt at jeg tenkte at jeg kan ikke gjøre noe med ansiktet mitt (som de kalte stygt) men jeg kan ta kontroll over kroppen min. Og det gjorde jeg så til de grader. Jeg elsket å høre at jeg var for tynn og det ga meg motivasjon til å fortsette. Jeg elsket å være hun som ble kommentert pga vekten fordi da slapp jeg å høre på hvor stygg jeg var.

 

I dag får jeg relativt ofte høre at jeg er flott og sexy, men jeg tror ikke på dem. Jeg tror de lyver til meg. Hvorfor? Aner ikke, kanskje fordi jeg tenker at de kun sier det for å prøve å få meg til å føle meg bedre siden jeg har fullstendig mangel på selvfølelse.

 

Men i mitt hode "vet" jeg at jeg er stygg, og ingens ord kan endre det synet. For jeg ER jo stygg. De sa det jo i ni år.

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

 

Uff leit å lese =(

Jeg har aldri blitt direkte mobbet, men har vært tykk gjennom barndommen, og det setter sine spor å være den feite jenta i klassen, selv om man ikke blir mobbet direkte. 

Jeg var tykk til jeg var 18 ca, gikk opp og ned. Bulimien utviklet seg sakte pga slanking.. Det var liksom så greit å kaste opp de få gangene jeg spiste noe usunt. Jobbet på bensinstasjon, så dette ble etterhvert relativt ofte.. 

Det sunne jeg spiste, kastet jeg ikke opp. Men til slutt gikk det så langt, at all mat "måtte" opp igjen. 

Følelsen av å ha noe i magen er den verste følelsen for meg. Metthetsfølelsen er min største fiende. 

 

Jeg er fortsatt ikke tynn. Jeg har noen kg for mye, og kunne fint gått ned 10 kg til og sett naturlig ut. Jeg VIL ned 10 kg til. Men forbrenningen min er jo helt ødelagt, så alt har stoppet opp.

 

Jeg er livredd for å legge på meg, noe jeg vet jeg vil gjøre hvis jeg plutselig skal begynne å spise normalt.

 

Anonymous poster hash: 4d16b...22d

[Anonym bruker]

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

Håper for all del anonymknappen virker nå...Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Setter utrolig stor pris på at du delte dette. Det hjelper litt å se at man ikke er alene om dette.

For meg betyr frisk og gjennvinne kontrollen. Jeg er så sliten og lei av at tankene stadig kretser rundt mat. Spise enorme mengder i skjul for deretter kvitte seg med alt igjen.

Jeg vil gjennvinne kontrollen over meg selv, livet mitt og følelsene mine!

Jeg misbruker mat for å kontrollere følelser ikke for å gå ned i vekt. Jeg er normalt slank og har ikke behov for å slanke meg.

Jeg er en voksen kvinn, 31 år og tre barn. Høyt utdannet og god jobb med lederansvar. Utad blir jeg nok sett på som vellykket. Men innvendig er det helt kaos!

I gode perioder tenker jeg at dette er da ikke noe problem, jeg har kontroll. Men når livet som oftest dreier seg om de dårlige periodene er det på tide å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg veksler ofte mellom overspising etterfulgt av oppkast 3 - 4 ganger daglig. Ofte etterfulgt av perioder med lekstremt lite mat.

Ble mye surr det her, men godt å få det ned....

HI

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

Så bra at du satte pris på det. Vi høres ganske lik ut du og jeg, jeg blir nok også sett på som vellykket, med god jobb, mann og tre barn. Jeg er veldig snill og en god venninne, jeg kommer ofte med komplimenter til alle rundt meg og er generelt positiv. Men ingen vet at innsiden er helt ødelagt, ingen vet alt som foregår inni meg.

 

Jeg ser meg selv i speilet og hater meg selv for å være så mislykket. Jeg vet at det ikke stemmer men igjen, jeg tror ikke på det likevel.

 

Kjenner meg igjen i det med kontroll. Jeg er ikke overvektig selv men mener likevel at jeg har noen kilo for mye. I følge vekten hadde det nok holdt med en vektnedgang på 2-3 kg, men i mitt hode har jeg minst 10 kg for mye.

 

Det er tøft og vanskelig. Jeg er lei meg for at jeg havnet her i utgangspunktet. Men det er også noe jeg føler at jeg trenger. Men jeg klarer ikke å vite om jeg gjør det når andre ting er kaos i livet mitt, eller om livet blir kaos pga at jeg gjør det.

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

[Anonym bruker]

En av grunnene til at jeg vil kutte ut denne overspisingen... DET ER FORBANNA DYRT!! handler på butikken for 500 kr dagen nesten Anonymous poster hash: 4d16b...22d

Ja, det er desverre en del av problemet det også. Går med utrolig mye penger på å skade egen kropp. Skulle tro at det var grunn nok i seg selv til å slutte. Men det er desverre ikke så enkelt...

HI

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

[Anonym bruker]

 

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

Håper for all del anonymknappen virker nå...Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Setter utrolig stor pris på at du delte dette. Det hjelper litt å se at man ikke er alene om dette.

For meg betyr frisk og gjennvinne kontrollen. Jeg er så sliten og lei av at tankene stadig kretser rundt mat. Spise enorme mengder i skjul for deretter kvitte seg med alt igjen.

Jeg vil gjennvinne kontrollen over meg selv, livet mitt og følelsene mine!

Jeg misbruker mat for å kontrollere følelser ikke for å gå ned i vekt. Jeg er normalt slank og har ikke behov for å slanke meg.

Jeg er en voksen kvinn, 31 år og tre barn. Høyt utdannet og god jobb med lederansvar. Utad blir jeg nok sett på som vellykket. Men innvendig er det helt kaos!

I gode perioder tenker jeg at dette er da ikke noe problem, jeg har kontroll. Men når livet som oftest dreier seg om de dårlige periodene er det på tide å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg veksler ofte mellom overspising etterfulgt av oppkast 3 - 4 ganger daglig. Ofte etterfulgt av perioder med lekstremt lite mat.

Ble mye surr det her, men godt å få det ned....

HIAnonymous poster hash: ab3fa...719

Så bra at du satte pris på det. Vi høres ganske lik ut du og jeg, jeg blir nok også sett på som vellykket, med god jobb, mann og tre barn. Jeg er veldig snill og en god venninne, jeg kommer ofte med komplimenter til alle rundt meg og er generelt positiv. Men ingen vet at innsiden er helt ødelagt, ingen vet alt som foregår inni meg.

Jeg ser meg selv i speilet og hater meg selv for å være så mislykket. Jeg vet at det ikke stemmer men igjen, jeg tror ikke på det likevel.

Kjenner meg igjen i det med kontroll. Jeg er ikke overvektig selv men mener likevel at jeg har noen kilo for mye. I følge vekten hadde det nok holdt med en vektnedgang på 2-3 kg, men i mitt hode har jeg minst 10 kg for mye.

Det er tøft og vanskelig. Jeg er lei meg for at jeg havnet her i utgangspunktet. Men det er også noe jeg føler at jeg trenger. Men jeg klarer ikke å vite om jeg gjør det når andre ting er kaos i livet mitt, eller om livet blir kaos pga at jeg gjør det.Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Jeg er også av den pliktopffyllende typen. Sier aldri nei og har alltid noen velmenende og oppmuntrende ord til de som trenger det. Alltid positiv og det er aldri noe som er et problem. Men det er utvendig. Skulle ønske jeg klarte å snu dette til og også gjelde meg selv!

Det er utrolig skummelt å ha strekt ut en hånd. Situasjonen jeg befinner meg er trygg og god på sin måte. Her føler jeg at jeg til en viss grad har kontroll. Nå skal jeg faktisk gi avkall på dennne kontrollen og jeg er livredd! Mange vonde tanker og er veldig nedstemt om dagen. Selvbilde er helt på bunn!

HI

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

Håper for all del anonymknappen virker nå...Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Setter utrolig stor pris på at du delte dette. Det hjelper litt å se at man ikke er alene om dette.

For meg betyr frisk og gjennvinne kontrollen. Jeg er så sliten og lei av at tankene stadig kretser rundt mat. Spise enorme mengder i skjul for deretter kvitte seg med alt igjen.

Jeg vil gjennvinne kontrollen over meg selv, livet mitt og følelsene mine!

Jeg misbruker mat for å kontrollere følelser ikke for å gå ned i vekt. Jeg er normalt slank og har ikke behov for å slanke meg.

Jeg er en voksen kvinn, 31 år og tre barn. Høyt utdannet og god jobb med lederansvar. Utad blir jeg nok sett på som vellykket. Men innvendig er det helt kaos!

I gode perioder tenker jeg at dette er da ikke noe problem, jeg har kontroll. Men når livet som oftest dreier seg om de dårlige periodene er det på tide å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg veksler ofte mellom overspising etterfulgt av oppkast 3 - 4 ganger daglig. Ofte etterfulgt av perioder med lekstremt lite mat.

Ble mye surr det her, men godt å få det ned....

HIAnonymous poster hash: ab3fa...719

Så bra at du satte pris på det. Vi høres ganske lik ut du og jeg, jeg blir nok også sett på som vellykket, med god jobb, mann og tre barn. Jeg er veldig snill og en god venninne, jeg kommer ofte med komplimenter til alle rundt meg og er generelt positiv. Men ingen vet at innsiden er helt ødelagt, ingen vet alt som foregår inni meg.

Jeg ser meg selv i speilet og hater meg selv for å være så mislykket. Jeg vet at det ikke stemmer men igjen, jeg tror ikke på det likevel.

Kjenner meg igjen i det med kontroll. Jeg er ikke overvektig selv men mener likevel at jeg har noen kilo for mye. I følge vekten hadde det nok holdt med en vektnedgang på 2-3 kg, men i mitt hode har jeg minst 10 kg for mye.

Det er tøft og vanskelig. Jeg er lei meg for at jeg havnet her i utgangspunktet. Men det er også noe jeg føler at jeg trenger. Men jeg klarer ikke å vite om jeg gjør det når andre ting er kaos i livet mitt, eller om livet blir kaos pga at jeg gjør det.Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Jeg er også av den pliktopffyllende typen. Sier aldri nei og har alltid noen velmenende og oppmuntrende ord til de som trenger det. Alltid positiv og det er aldri noe som er et problem. Men det er utvendig. Skulle ønske jeg klarte å snu dette til og også gjelde meg selv!

Det er utrolig skummelt å ha strekt ut en hånd. Situasjonen jeg befinner meg er trygg og god på sin måte. Her føler jeg at jeg til en viss grad har kontroll. Nå skal jeg faktisk gi avkall på dennne kontrollen og jeg er livredd! Mange vonde tanker og er veldig nedstemt om dagen. Selvbilde er helt på bunn!

HI

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719

Jeg forstår kjempegodt at du er livredd. Tanken på å miste det eneste jeg virkelig har kontroll over gjør at jeg føler en sorg inni meg, så jeg skjønner at det er vanskelig for deg.

 

Jeg syns du er utrolig sterk, og det er beundringsverdig. Jeg er ikke der nå, vet ikke om jeg noen gang kommer der for lysten er ikke der. Jeg skulle ønske jeg aldri kom opp i dette dritet, men når jeg først er der så klarer jeg ikke å slippe taket, vil ikke det. Så jeg kjenner at jeg er stolt over deg selv om du er en fremmed. Jeg håper du klarer å bryte sirkelen.

 

Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 8081b...0aa

[trollmor & trollungene]

 

 

 

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

Håper for all del anonymknappen virker nå...Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Setter utrolig stor pris på at du delte dette. Det hjelper litt å se at man ikke er alene om dette.

For meg betyr frisk og gjennvinne kontrollen. Jeg er så sliten og lei av at tankene stadig kretser rundt mat. Spise enorme mengder i skjul for deretter kvitte seg med alt igjen.

Jeg vil gjennvinne kontrollen over meg selv, livet mitt og følelsene mine!

Jeg misbruker mat for å kontrollere følelser ikke for å gå ned i vekt. Jeg er normalt slank og har ikke behov for å slanke meg.

Jeg er en voksen kvinn, 31 år og tre barn. Høyt utdannet og god jobb med lederansvar. Utad blir jeg nok sett på som vellykket. Men innvendig er det helt kaos!

I gode perioder tenker jeg at dette er da ikke noe problem, jeg har kontroll. Men når livet som oftest dreier seg om de dårlige periodene er det på tide å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg veksler ofte mellom overspising etterfulgt av oppkast 3 - 4 ganger daglig. Ofte etterfulgt av perioder med lekstremt lite mat.

Ble mye surr det her, men godt å få det ned....

HIAnonymous poster hash: ab3fa...719

Så bra at du satte pris på det. Vi høres ganske lik ut du og jeg, jeg blir nok også sett på som vellykket, med god jobb, mann og tre barn. Jeg er veldig snill og en god venninne, jeg kommer ofte med komplimenter til alle rundt meg og er generelt positiv. Men ingen vet at innsiden er helt ødelagt, ingen vet alt som foregår inni meg.

Jeg ser meg selv i speilet og hater meg selv for å være så mislykket. Jeg vet at det ikke stemmer men igjen, jeg tror ikke på det likevel.

Kjenner meg igjen i det med kontroll. Jeg er ikke overvektig selv men mener likevel at jeg har noen kilo for mye. I følge vekten hadde det nok holdt med en vektnedgang på 2-3 kg, men i mitt hode har jeg minst 10 kg for mye.

Det er tøft og vanskelig. Jeg er lei meg for at jeg havnet her i utgangspunktet. Men det er også noe jeg føler at jeg trenger. Men jeg klarer ikke å vite om jeg gjør det når andre ting er kaos i livet mitt, eller om livet blir kaos pga at jeg gjør det.Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Jeg er også av den pliktopffyllende typen. Sier aldri nei og har alltid noen velmenende og oppmuntrende ord til de som trenger det. Alltid positiv og det er aldri noe som er et problem. Men det er utvendig. Skulle ønske jeg klarte å snu dette til og også gjelde meg selv!

Det er utrolig skummelt å ha strekt ut en hånd. Situasjonen jeg befinner meg er trygg og god på sin måte. Her føler jeg at jeg til en viss grad har kontroll. Nå skal jeg faktisk gi avkall på dennne kontrollen og jeg er livredd! Mange vonde tanker og er veldig nedstemt om dagen. Selvbilde er helt på bunn!

HIAnonymous poster hash: ab3fa...719

Jeg forstår kjempegodt at du er livredd. Tanken på å miste det eneste jeg virkelig har kontroll over gjør at jeg føler en sorg inni meg, så jeg skjønner at det er vanskelig for deg.

Jeg syns du er utrolig sterk, og det er beundringsverdig. Jeg er ikke der nå, vet ikke om jeg noen gang kommer der for lysten er ikke der. Jeg skulle ønske jeg aldri kom opp i dette dritet, men når jeg først er der så klarer jeg ikke å slippe taket, vil ikke det. Så jeg kjenner at jeg er stolt over deg selv om du er en fremmed. Jeg håper du klarer å bryte sirkelen.

Klem til deg.Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Takk for utrolige sterke ord. Blir veldig rørt av det du skriver, fryktelig emosjonell om dagen - tårene triller. Men det er vel også en del ev den prosessen jeg har satt igang tenker jeg....

Det du skriver om sorg kjenner jeg meg godt igjen i. Har ikke tenkt på det på den måten før. Men det handler jo om å utsette seg selv for å miste noe som står en veldig nær. Føler at den muren jeg har bygd opp rundt meg selv rives ned. Mye raskere enn jeg er klar for. Føler meg blottlagt og forsvarsløs. Jeg ønsker å bryte sirkelen, men jeg er samtidig redd for at jeg ikke er strek nok!

Send meg gjerne en pm hvis du har lyst til å få et innblikk i kampen min videre. Er utrolig godt å dele tanker med noen i samme sitasjon. For meg er det også lettere ettersom jeg ikke har noen relasjon til deg eller vet hvem du er...

HI

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hva er egentlig frisk? Jeg har selv slitt med bulimi i mange år. Det begynte med at jeg veide 49 kg og hadde panikk for å nå 50. Det resulterte i at jeg gikk ned til 42 kg på én uke og da var jeg i gang.

Dette er nå 13 år siden og jeg sliter enda. Jeg spyr ikke alltid men jeg har blitt bedre. Jeg har holdt meg unna i svangerskapene og det er jeg stolt over! Men min forbrenning er ødelagt for alltid og det samme er mitt forhold til mat.

Jeg har gode og dårlige perioder. Jeg er feks ikke så veldig glad i spyingen lenger fordi det er så avslørende, så jeg lar heller være å spise i perioder. Men noen ganger må det til.

Jeg er inne i en dårlig periode nå og det resulterer i at jeg desperat prøver å gå ned i vekt. Jeg får litt sykelige tendenser og kjenner meg nesten ikke igjen. Det er vondt, sårt og vanskelig, spesielt når jeg nærmer meg 30 og det er meningen at jeg skal være voksen og ansvarsfull.

Dette ble jo ikke egentlig svar på ditt spørsmål, men jeg følte for å dele det med deg. Jeg har aldri vært hos lege med problemet fordi jeg har alltid vært flau over det og føler det er teit. Samtidig føler jeg at jeg har kontroll og kan slutte hvis det går for langt, men sannheten er jo at det ikke stemmer. Selv som 42 kg så jeg meg selv i speilet og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg hadde vært så uheldig at jeg var så feit.

Håper for all del anonymknappen virker nå...Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Setter utrolig stor pris på at du delte dette. Det hjelper litt å se at man ikke er alene om dette.

For meg betyr frisk og gjennvinne kontrollen. Jeg er så sliten og lei av at tankene stadig kretser rundt mat. Spise enorme mengder i skjul for deretter kvitte seg med alt igjen.

Jeg vil gjennvinne kontrollen over meg selv, livet mitt og følelsene mine!

Jeg misbruker mat for å kontrollere følelser ikke for å gå ned i vekt. Jeg er normalt slank og har ikke behov for å slanke meg.

Jeg er en voksen kvinn, 31 år og tre barn. Høyt utdannet og god jobb med lederansvar. Utad blir jeg nok sett på som vellykket. Men innvendig er det helt kaos!

I gode perioder tenker jeg at dette er da ikke noe problem, jeg har kontroll. Men når livet som oftest dreier seg om de dårlige periodene er det på tide å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg veksler ofte mellom overspising etterfulgt av oppkast 3 - 4 ganger daglig. Ofte etterfulgt av perioder med lekstremt lite mat.

Ble mye surr det her, men godt å få det ned....

HIAnonymous poster hash: ab3fa...719

Så bra at du satte pris på det. Vi høres ganske lik ut du og jeg, jeg blir nok også sett på som vellykket, med god jobb, mann og tre barn. Jeg er veldig snill og en god venninne, jeg kommer ofte med komplimenter til alle rundt meg og er generelt positiv. Men ingen vet at innsiden er helt ødelagt, ingen vet alt som foregår inni meg.

Jeg ser meg selv i speilet og hater meg selv for å være så mislykket. Jeg vet at det ikke stemmer men igjen, jeg tror ikke på det likevel.

Kjenner meg igjen i det med kontroll. Jeg er ikke overvektig selv men mener likevel at jeg har noen kilo for mye. I følge vekten hadde det nok holdt med en vektnedgang på 2-3 kg, men i mitt hode har jeg minst 10 kg for mye.

Det er tøft og vanskelig. Jeg er lei meg for at jeg havnet her i utgangspunktet. Men det er også noe jeg føler at jeg trenger. Men jeg klarer ikke å vite om jeg gjør det når andre ting er kaos i livet mitt, eller om livet blir kaos pga at jeg gjør det.Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Jeg er også av den pliktopffyllende typen. Sier aldri nei og har alltid noen velmenende og oppmuntrende ord til de som trenger det. Alltid positiv og det er aldri noe som er et problem. Men det er utvendig. Skulle ønske jeg klarte å snu dette til og også gjelde meg selv!

Det er utrolig skummelt å ha strekt ut en hånd. Situasjonen jeg befinner meg er trygg og god på sin måte. Her føler jeg at jeg til en viss grad har kontroll. Nå skal jeg faktisk gi avkall på dennne kontrollen og jeg er livredd! Mange vonde tanker og er veldig nedstemt om dagen. Selvbilde er helt på bunn!

HIAnonymous poster hash: ab3fa...719

Jeg forstår kjempegodt at du er livredd. Tanken på å miste det eneste jeg virkelig har kontroll over gjør at jeg føler en sorg inni meg, så jeg skjønner at det er vanskelig for deg.

Jeg syns du er utrolig sterk, og det er beundringsverdig. Jeg er ikke der nå, vet ikke om jeg noen gang kommer der for lysten er ikke der. Jeg skulle ønske jeg aldri kom opp i dette dritet, men når jeg først er der så klarer jeg ikke å slippe taket, vil ikke det. Så jeg kjenner at jeg er stolt over deg selv om du er en fremmed. Jeg håper du klarer å bryte sirkelen.

Klem til deg.Anonymous poster hash: 8081b...0aa

Takk for utrolige sterke ord. Blir veldig rørt av det du skriver, fryktelig emosjonell om dagen - tårene triller. Men det er vel også en del ev den prosessen jeg har satt igang tenker jeg....

Det du skriver om sorg kjenner jeg meg godt igjen i. Har ikke tenkt på det på den måten før. Men det handler jo om å utsette seg selv for å miste noe som står en veldig nær. Føler at den muren jeg har bygd opp rundt meg selv rives ned. Mye raskere enn jeg er klar for. Føler meg blottlagt og forsvarsløs. Jeg ønsker å bryte sirkelen, men jeg er samtidig redd for at jeg ikke er strek nok!

Send meg gjerne en pm hvis du har lyst til å få et innblikk i kampen min videre. Er utrolig godt å dele tanker med noen i samme sitasjon. For meg er det også lettere ettersom jeg ikke har noen relasjon til deg eller vet hvem du er...

HI

 

 

dytter

 

Anonymous poster hash: ab3fa...719