Er det noen som kan gi meg noen gode råd i barseltiden? Sliter med barseltårer..

[Anonym bruker]

Jeg fødte vårt 2. barn for få dager siden. Jeg fødte på natta og sov ingenting, de neste dagene har jeg kun sovet max 3 t per dag og igår kom tårene for fullt..

 

Saken er at jeg får ikke roet meg ned. Hver gang jeg lukker øya, så tenker jeg på fødselen og jeg får lyst til å være flue på veggen.. Jeg angrer på at jeg ikke spurte om avlastning på sykehuset etterpå, da jeg var alene begge nettene. Saken er at jeg vil være sterk og klare selv. Jeg fikk høre hvor flink jeg var med amming osv, men jeg blir sliten av å være så flink og klarer ikke å be om hjelp i tide..

 

Hvordan kan jeg slutte å tenke og bare sove?

 

Anonymous poster hash: 70d87...689

[Madolyn]

Høres ut som om du har behov for å snakke om og bearbeide fødselen din. Ring barselavdelingen og hør om du kan få komme inn til en samtale med jordmoren som var der når du fødte. Da går dere gjennom fødselen din sammen og du kan få svar på det du lurer på, samtidig som jordmor kan fortelle om sine vurderinger og prioriteringer underveis. Stor klem til deg.

Endret 12. september 2013 av Madolyn

[LilleBjella]

Det høres veldig kjent ut. Med første mann fikk jeg en dårlig start, med flere døgn uten søvn før og i fødsel, og veldig veldig lite søvn i tiden etter også. Kroppen var i høyspenn og hver gang jeg skulle slappe av så bare dirret jeg. Var ikke nødvendigvis fødselen som surret i hodet mitt, men mange andre ting.

 

Når barselstårene satte inn her denne gangen, type dag 4, så visste jeg jo hva det var. ALT var skikkelig trist og leit. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor de to storebrødrene, ovenfor babyen, ovenfor mannen og ovenfor megselv. Ingenting virket riktig. Og det er så kjipt å føle seg nedstemt når man liksom skal være lykkelig.

 

Dersom du følte fødselen var traumatisk eller at du trenger å bearbeide den, så er nok samtale med jordmor en fin ting. Jeg trodde det var noe man automatisk fikk ved utskrivning fra barsel, men kanskje ikke.

[Tiin]

Bare vit at du ikke er alene. Hadde det helt likt som deg. Utmattende og frustrerende. Bare ønsk velkommen de følelsene du har. Ikke prøv å gjem de bort. Tror de fleste opplever det sånn som du gjør. Uansett om man har en fra før så er det mye hodet og kroppen skal gå igjennom på nytt. Jeg var også alene på sykehuset i 3 dager med min andre jente. Aldri grått så mye før. Følte meg såå ensom. Følte meg alene. Men du er ikke det. Bare tenk hva du har skapt. Tenk hvordan hodet og kropp må igjennom for å komme tilbake til normalen. Etterhvert når du er inni i rutinene igjen så forsvinner de følelsene mer og mer. Tro meg. Jeg hadde god støtte i foreldrene mine. Orket ingen andre på den tiden. Finn noen du kan snakke med. Ikke engang det orket jeg, men til slutt sprakk alt og jeg gråt til hver person jeg så. Bare vit at det ordner seg. Ikke stress med de følelsene du har. Bare la de komme. Se på engelen i armene dine. En dag er denne tunge tiden glemt<3 Man er sterk fordi om man gråter og man sterk fordi om man ber om hjelp<3 Når barna blir store så er det deg de må stelle med. Hehe da får du igjen for alt strevet;)

[Anonym bruker]

Takk for gode svar! ♥

 

Jeg hadde en samtale med en jordmor, men det er først når jeg kommer hjem at alle spørsmålene kommer.. Jeg var slik sist og, og føler jeg først fikk bearbeidet og har fått svar på en del ting fra den første fødselen ved fødsel nr 2 nå. Jeg var overhodet ikke forberedt på å oppleve dette følelseskaoset igjen, fordi jeg har tenkt mye på det i forkant.

 

Tårene presset seg på da jeg gikk ut av avdelingen og ut i "hverdagen".. Har virkelig hatt den følelsen du ovenfor beskriver om å være alene.. Det er det ønske om å være "sterk og flink" som sliter meg ut.. Er redd for å be om hjelp fordi jeg ikke vil sitte å tute og gråte foran fremmede, men det er kanskje det jeg trenger å gjøre nå..

 

Anonymous poster hash: 70d87...689

[to små prinsesser]

Jeg fødte vårt 2. barn for få dager siden. Jeg fødte på natta og sov ingenting, de neste dagene har jeg kun sovet max 3 t per dag og igår kom tårene for fullt..

 

Saken er at jeg får ikke roet meg ned. Hver gang jeg lukker øya, så tenker jeg på fødselen og jeg får lyst til å være flue på veggen.. Jeg angrer på at jeg ikke spurte om avlastning på sykehuset etterpå, da jeg var alene begge nettene. Saken er at jeg vil være sterk og klare selv. Jeg fikk høre hvor flink jeg var med amming osv, men jeg blir sliten av å være så flink og klarer ikke å be om hjelp i tide..

 

Hvordan kan jeg slutte å tenke og bare sove?

 

Anonymous poster hash: 70d87...689

Å, kjære deg. Jeg kjenner meg så igjen! Det er tungt og være flink pike. Men det lønner seg ikke alltid. Hvis du klarer å legge til side stoltheten din og be om hjelp, så vil dagene bli bedre. Jeg lover! Jeg har slitt med angst og depresjon etter begge mine fødsler. Det er en daglig kamp, men nå går det mye bedre. Yngste jenta mi er 8mnd. Ikke kast bort barseltiden din med gråt og stolthet. Be om hjelp. Be far ta babyen. Evt. pumpe deg og gi flaske eller enda bedre: be far gi erstatning i noen døgn slik at du får sove. Søvn er alfa og omega hvis du ikke skal gå rett i kjelleren. Ta det fra en som har vært der 2 gang. 

Hvis du føler trøst i å høre mer om hvordan jeg kom meg opp så bare send meg meldig her.

Du er langt i fra alene om å ha det slik! 

Stå på, du har gjort en topp jobb så langt. 

[Anonym bruker]

Takk! ♥ I natt har jeg klart å sove mer. Vi fikk barnevakt til eldstemann. Forsøker å tenke at "livet går videre - nyt hver dag".. Følelsene må jeg bare slippe frem, men mannen min minner meg også på at vi kom faktisk hjem med et friskt og flott barn. Det er ikke alle som gjør det..

 

Anonymous poster hash: 70d87...689

[lilletrillekruspersille]

Vi er flere i samme båt!

Det er viktig som du sier, å slippe følelsene frem. Jeg fikk selv en tung start på det som skulle være "den lykkeligste tiden i livet mitt", men sa ifra til HS, og fikk time til psykologen på helsestasjonen ganske så kjapt. Jeg er litt som deg og liker ikke å grine foran gudogenhvermann, men herregud så godt det var å sette ord på det jeg kjente på og gråte mine modige tårer, selv om det var foran ei vilt fremmed dame

 

Hvis barseltårene vedvarer(slik mine gjorde..) vil jeg absolutt anbefale å ta kontakt med HS og få time til psykolog - eller snakke med jordmora på barsel, som nevnt tidligere. Gi fullstendig blaffen i hva andre måtte syne og mene om at du trenger å snakke med noen!! 

 

Dette kommer til å gå bra

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre dere hvor lang tid det tok før tårene slapp?

 

Vi hadde hjemmebesøk av helsesøster idag. Jeg klarte heldigvis å få frem at ting er litt vanskelig. Takket være mannen min fikk vi avtalt en ny time til samtale. Det har jo fortsatt ikke gått lang tid fra fødsel, men fordi mannen min fikk formidlet at jeg ikke er flink til å be om hjelp, så ville hun ha en oppfølgende samtale uansett. Hun skulle også prøve å få tid med jordmoren på helsestasjonen.

 

Anonymous poster hash: 9900a...fd6

[to små prinsesser]

Kan jeg spørre dere hvor lang tid det tok før tårene slapp?

 

Vi hadde hjemmebesøk av helsesøster idag. Jeg klarte heldigvis å få frem at ting er litt vanskelig. Takket være mannen min fikk vi avtalt en ny time til samtale. Det har jo fortsatt ikke gått lang tid fra fødsel, men fordi mannen min fikk formidlet at jeg ikke er flink til å be om hjelp, så ville hun ha en oppfølgende samtale uansett. Hun skulle også prøve å få tid med jordmoren på helsestasjonen.

 

Anonymous poster hash: 9900a...fd6

Tårene kommer til å slippe MYE fortere hvis du ber om hjelp. 

Jeg hadde det tøft etter begge mine fødsler. 

Første gang ville liksom ikke barseltårene gi seg. Det var jo ikke barseltårer. Jeg gråt sammenhengende hver dag i 6 uker. Da søkte jeg hjelp og kom inn til distriktpsykiatrisk til samtaler. Det hjalp en del. Fikk satt ting i perspektiv og satt ord på ting. Fant ut at ting ikke nødvendigvis var slik jeg trodde.

Denne gang var jeg forberedt. Trodde jeg...

I de 4 første mnd hadde min datter ALT. (mageknipe, spiste ikke ol) Jeg brukte alle unnskyldninger i boken, men sanheten er at hun hadde ingenting. Jeg derimot, var tilbake der jeg var første gang. Men denne gang søkte jeg hjelp med en gang, etter at jeg hadde innrømmet at jeg hadde det slik. Det gikk over mye raskere denne gang. Hun er nå 8mnd. Jeg kan fremdeles kjenne angsten/depresjonen og det kan trenge meg inn i et hjørne og tårene presser i mot, men forskjellen er at jeg kan presse tilbake. Jeg er sterkere, jeg vet bedre, jeg er tryggere. 

Tross det at det er tøft når det står på, så blir man sterkere av det. Snakk om det. Det er det beste rådet jeg kan gi. Velg en plass det er ok å snakke om det; barselgruppe, mammaen din, hs, legen din, her på forumet, venner. Finn din arena, men sett ord på det som er vanskelig, både for deg og andre som sliter. 

 

Masse lykke til! Det kommer til å gå bedre. 

[lilletrillekruspersille]

Kan jeg spørre dere hvor lang tid det tok før tårene slapp?

 

Vi hadde hjemmebesøk av helsesøster idag. Jeg klarte heldigvis å få frem at ting er litt vanskelig. Takket være mannen min fikk vi avtalt en ny time til samtale. Det har jo fortsatt ikke gått lang tid fra fødsel, men fordi mannen min fikk formidlet at jeg ikke er flink til å be om hjelp, så ville hun ha en oppfølgende samtale uansett. Hun skulle også prøve å få tid med jordmoren på helsestasjonen.

 

Anonymous poster hash: 9900a...fd6

Kjempe bra at du fikk formidlet at du trenger en ny time samtale! Det er første steg i riktig retning  

Ting stabiliserte seg vel her i hjemmet først når vesla rundet 3-4 måneder, men enda(hun er nå rundt 7 måneder) kan jeg kjenne på at ting er tøft og vanskelig. MEN, det har trolig sammenheng med hverdagene mine også(er mye alene uten et særlig (baby)nettverk og familie her jeg bor), og det betyr ikke at DU må gå så lenge og kjenne på vanskelige følelser! Vær åpen med mannen din og andre du stoler på samt de samtalene du får på helsestasjonen. 

 

Jeg ønsker deg masse lykke til  

[linnemor91]

Jeg vil bare si en ting og det er at du er super tøff! Ikke la vonde tanker og slitenhet ødelegge det fantastiske båndet du skaper til det herlig nye menneske du har gitt liv til! Tenk du kan skape liv Det er helt utrolig, ikke tenk på oppvask eller klesvask og alle andre ting som skulle vært gjort! skru telefoner av, sett deg godt ned i sofaen med godte skåla og småtassen, sett på en herlig familie film, eller en morsom tegne film og bare nyt tilværelsen av at du er din egen gud som kan skape liv. å fy så perfekte som dem blir! Snakk høyt til selv og gråt med deg selv, siden du synes det er vanskelig å snakke med andre. Da får man de svarene man vill også Skriv alt ned i en dagbok når du føler det er helt blått, så kan du også vise den til jordmor senere uten å måtte si så mye  Ønsker deg og dine masse lykke til og gratulerer så mye med vidunderet

 

Dette kommer du deg igjen, du er sterk  

[LilleBjella]

I forhold til når det slipper: 

 

Med førstemann var jeg ganske deppa i en to måneders periode. Det var veldig lite nattesøvn over lang tid som tok knekken på meg da. Da han begynte å sove litt på natta, så gikk det veldig mye bedre. Da handlet det om at jeg grudde meg til kvelden og natta, og følte jeg aldri skulle få sove igjen noensinne. Kroppen var i høyspenn og jeg var alltid stressa med høy puls og hjerte som slo. Vugget kropp og handlevogn uansett hvor jeg var. I ettertid vil jeg si jeg kanskje hadde en mild fødselsdepresjon, men det gikk over av seg selv om i løpet av et par, tre måneder. 

 

Med de to andre har jeg bare hatt det som jeg kaller barselstårer, det vil si tårer og nedstemthet som kommer på ca dag tre, fire. Men dette har sluppet i løpet av et par dager igjen. Dette tror jeg er tårer som kommer "uten grunn", altså pga hormoner. 

 

Siden dette ser ut til å vedvare litt for deg, er det nok viktigst av alt at du får noen å snakke med. Det kan hjelpe enormt. Jeg fikk ei veldig god venninne som var i nøyaktig samme situasjon som meg, da jeg var litt deppa. Vi hang ofte sammen, hele dagen, og snakket om alt som var dritt og alt som var kos med å være babymamma. Jeg var alltid lysere til sinns etter en dag med henne