Noen med kronisk sykdom?

[Anonym bruker]

Vi ønsker oss veldig et barn til. Vi har 1 fra før. Jeg har en sykdom som dessverre ser ut til å ha blitt kronisk (har ikke mistet håpet - men er realistisk). Hvordan har dere opplevd å ha to barn når dere i utgangspunktet ikke er 100 % i fysisk form? Vi er veldig redde for å ta oss vann over hodet, men vil så gjerne være en familie på 4. I tillegg er det en risiko for at jeg kan bli varig verre i etterkant, selv om vi håper det ikke skal skje med god oppfølging underveis.

Jeg kan legge til at barnet vi har fra før starter skolen neste år og begynner å bli stor.

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[Anonym bruker]

Jeg er i noe av samme situasjon. Vi var veldig usikre på om vi skulle ha en til. Men jeg kan ikke svare deg så masse om åssen det har gått, for jeg har termin om 7 uker..

Anonymous poster hash: b54b2...139

[Anonym bruker]

Jeg har kronisk sykdom, ble veldig dårlig når vi fikk nr 1, så da skulle vi bare ha henne. Men nå skal vi ha en til, vil ikke at hun skal bli enebarn pga min sykdom, så her kommer det en til. Må også legge til at vi har god familie og venner som stiller opp. Hadde det ikke vært for det, hadde ikke vi villet.

 

Anonymous poster hash: 45479...e86

[Anonym bruker]

Så spennende! Jeg er så glad på deres vegne!

 

Er det noen risiko knyttet til deres svangerskap? For deres del?

 

HI

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[Anonym bruker]

Jeg har 2 kroniske sykdommer (leddgikt/bekhterew og lavt stoffskifte), og vi har 3 barn. Med nummer 1 og 2 gikk alt veldig greit. Ble ikke verre i sykdommene, men heller bedre under svangerskapene. Med nummer 3 ble det en helt annen situasjon..... Jeg var i super form da jeg ble gravid, men kun 1 mnd senere var det inn og ut av sykehuset, store doser medisiner både i sprøyteform, intravenøst etc. Har aldri sittet så mye i sofaen i hele mitt liv. Kroppen ble helt i ulage under svangerskapet og etterpå. Først nå, 2.5 mnd etter fødselen har legene (og jeg) klart å stabilisere situasjonen med medisinering etc.

Jeg snakket med fysioterapeuten min en dag her, og hadde en oppsummering av situasjonen de siste 3 årene - og da kan jeg ikke helt skjønne hvordan vi har fått alt til å gå rundt..... Baby/lite barn, stive og vonde ledd, søvnløshet på grunn av sykdom, mann som har vært masse borte gjennom arbeid, 2 eldre barn, masse sykehusbesøk (minst 1 gang per uke i nesten 2 år - og det er 2 timers reisevei til sykehuset).

Vi har tydeligvis greid oss gjennom det, og vi angrer selvfølgelig ikke på at vi fikk nummer 3. Ingen kunne forutse at formen skulle bli så elendig. Heldigvis er det bedring å spore nå. Hadde jeg visst at jeg kunne bli varig verre etter fødselen (slik som du tydeligvis kan) hadde jeg nok tenkt meg veldig godt om. Ungene skal ha en mor som fungerer i etterkant også.

Anonymous poster hash: 7db79...550

[Anonym bruker]

Jeg er i en lignende situasjon. Har vært syk i 2 år, men ingen vet hva som er galt. Jeg har hatt bedring, men vet ikke om det vil fortsette og hva som vil skje ved svangerskap. Har så lyst på en til at det gjør vondt. Men, samtidig er det skummelt å ikke vite. En dag tenker jeg at jeg bare skal hoppe i det og håpe på det beste, neste dag tenker jeg at jeg må være fornøyd med det vi har. 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

[Anonym bruker]

 

Har så lyst på en til at det gjør vondt. Men, samtidig er det skummelt å ikke vite. En dag tenker jeg at jeg bare skal hoppe i det og håpe på det beste, neste dag tenker jeg at jeg må være fornøyd med det vi har. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

 

Akkurat sånn har jeg det også! Veksler mellom å tenke at nå hopper vi bare i det og forsøker å bygge opp under den avgjørelsen. Neste dag ramler jeg i kjelleren igjen og tenker NEI! Dette er utrolig slitsomt og det er nesten så jeg blir gravid bare for å få en avgjørelse. For et nei kan alltid bli et ja. Så jeg klarer aldri å slå meg til ro med nei-et..

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[Anonym bruker]

 

 

Har så lyst på en til at det gjør vondt. Men, samtidig er det skummelt å ikke vite. En dag tenker jeg at jeg bare skal hoppe i det og håpe på det beste, neste dag tenker jeg at jeg må være fornøyd med det vi har. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

 

Akkurat sånn har jeg det også! Veksler mellom å tenke at nå hopper vi bare i det og forsøker å bygge opp under den avgjørelsen. Neste dag ramler jeg i kjelleren igjen og tenker NEI! Dette er utrolig slitsomt og det er nesten så jeg blir gravid bare for å få en avgjørelse. For et nei kan alltid bli et ja. Så jeg klarer aldri å slå meg til ro med nei-et..

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

Akkurat, jeg kommer vel aldri heller til å slå meg til ro med nei'et fordi alt inni meg vil så gjerne. Og det kan jo faktisk gå veldig bra. 'Godt' å høre at andre er i samme situasjon. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

[Anonym bruker]

 

 

 

Har så lyst på en til at det gjør vondt. Men, samtidig er det skummelt å ikke vite. En dag tenker jeg at jeg bare skal hoppe i det og håpe på det beste, neste dag tenker jeg at jeg må være fornøyd med det vi har. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

 

Akkurat sånn har jeg det også! Veksler mellom å tenke at nå hopper vi bare i det og forsøker å bygge opp under den avgjørelsen. Neste dag ramler jeg i kjelleren igjen og tenker NEI! Dette er utrolig slitsomt og det er nesten så jeg blir gravid bare for å få en avgjørelse. For et nei kan alltid bli et ja. Så jeg klarer aldri å slå meg til ro med nei-et..

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

Akkurat, jeg kommer vel aldri heller til å slå meg til ro med nei'et fordi alt inni meg vil så gjerne. Og det kan jo faktisk gå veldig bra. 'Godt' å høre at andre er i samme situasjon. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

 

 

Tror vi kjenner på mye av det samme, ja. Her kan det også gå veldig bra. Og jeg vet jeg vil få masse oppfølging og fødsel vil skje på Rikshospitalet. Åh! Jeg har så lyst!! Sukk.

 

De har ikke noe peil på hva det er som gjør at du er dårlig? Det høres veldig frustrerende ut. Jeg synes de siste årene har vært slitsomme, selv om jeg vet hva det er.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[Anonym bruker]

Jeg er anonym nr 2.. Ja, for meg er det en risiko for å bli verre etter fødsel og etter hormonene går ut av kroppen. Men prøver å ikk fokusere på det nå. Har endel familie som skal bidra endel etter fødselen slik at jeg kanskje unngår en forverring.

Anonymous poster hash: b54b2...139

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Har så lyst på en til at det gjør vondt. Men, samtidig er det skummelt å ikke vite. En dag tenker jeg at jeg bare skal hoppe i det og håpe på det beste, neste dag tenker jeg at jeg må være fornøyd med det vi har. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

 

Akkurat sånn har jeg det også! Veksler mellom å tenke at nå hopper vi bare i det og forsøker å bygge opp under den avgjørelsen. Neste dag ramler jeg i kjelleren igjen og tenker NEI! Dette er utrolig slitsomt og det er nesten så jeg blir gravid bare for å få en avgjørelse. For et nei kan alltid bli et ja. Så jeg klarer aldri å slå meg til ro med nei-et..

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

Akkurat, jeg kommer vel aldri heller til å slå meg til ro med nei'et fordi alt inni meg vil så gjerne. Og det kan jo faktisk gå veldig bra. 'Godt' å høre at andre er i samme situasjon. 

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

 

 

Tror vi kjenner på mye av det samme, ja. Her kan det også gå veldig bra. Og jeg vet jeg vil få masse oppfølging og fødsel vil skje på Rikshospitalet. Åh! Jeg har så lyst!! Sukk.

 

De har ikke noe peil på hva det er som gjør at du er dårlig? Det høres veldig frustrerende ut. Jeg synes de siste årene har vært slitsomme, selv om jeg vet hva det er.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

Nei, de har ikke peiling. Ikke finner jeg noe på nettet heller. Veldig frustrerende ja. Ble bare sendt hjem etter utredning med lykkeønskninger, uten noen oppfølging. Trøster meg med at jeg har blitt bedre.

 

Håper du får mange tilbakemeldinger her, forhåpentligvis kan det hjelpe oss begge å ta en beslutning.  

 

Anonymous poster hash: cfd61...5ac

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men begynte å bli syk når barna var 4 og 6 år. Det ble sakte, men sikkert verre. Etter 1 1/2 år fikk jeg halsbetennelse og har etter det aldri kommet meg. Jeg er nå bare glad at jeg ikke ble syk før. Barna er nå 6 og 8 år. Mannen er selvstendig næringsdrivende og jobber borte. Han er vekke mellom 5-14 dager i strekk. Det er tøffe dager og jeg bruker veldig masse tid på å hvile når barna er på skolen, sover eller er ute. Jeg er glad for begge barna, men med denne helsa hadde jeg nok tenkt meg godt om før jeg begikk meg ut på svangerskap og flere barn. Ønsket om 2 barn var sterkt, men jeg har dårlig samvittighet for å ikke klare å følge de så godt opp som jeg skulle ønske jeg klart.

 

Lykke til med valget

Endret 12. september 2013 av moota m storesøster&lillebror

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men begynte å bli syk når barna var 4 og 6 år. Det ble sakte, men sikkert verre. Etter 1 1/2 år fikk jeg halsbetennelse og har etter det aldri kommet meg. Jeg er nå bare glad at jeg ikke ble syk før. Barna er nå 6 og 8 år. Mannen er selvstendig næringsdrivende og jobber borte. Han er vekke mellom 5-14 dager i strekk. Det er tøffe dager og jeg bruker veldig masse tid på å hvile når barna er på skolen, sover eller er ute. Jeg er glad for begge barna, men med denne helsa hadde jeg nok tenkt meg godt om før jeg begikk meg ut på svangerskap og flere barn. Ønsket om 2 barn var sterkt, men jeg har dårlig samvittighet for å ikke klare å følge de så godt opp som jeg skulle ønske jeg klart.

 

Lykke til med valget

Takk! Tror jeg trenger det! Og takk for at du delte dine erfaringer. Det gjelder alle som har svart!

 

Vi har slitt med valget i flere år nå og nå begynner jeg å bli lei av det hele. I tillegg er alder en faktor. Jeg er snart 36 og vil ikke være veldig mye eldre dersom vi velger å få 1 barn til. Hver gang jeg tenker at jeg har bestemt meg, så ombestemmer jeg meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[moota m storebror&lillebror]

 

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men begynte å bli syk når barna var 4 og 6 år. Det ble sakte, men sikkert verre. Etter 1 1/2 år fikk jeg halsbetennelse og har etter det aldri kommet meg. Jeg er nå bare glad at jeg ikke ble syk før. Barna er nå 6 og 8 år. Mannen er selvstendig næringsdrivende og jobber borte. Han er vekke mellom 5-14 dager i strekk. Det er tøffe dager og jeg bruker veldig masse tid på å hvile når barna er på skolen, sover eller er ute. Jeg er glad for begge barna, men med denne helsa hadde jeg nok tenkt meg godt om før jeg begikk meg ut på svangerskap og flere barn. Ønsket om 2 barn var sterkt, men jeg har dårlig samvittighet for å ikke klare å følge de så godt opp som jeg skulle ønske jeg klart.

 

Lykke til med valget

Takk! Tror jeg trenger det! Og takk for at du delte dine erfaringer. Det gjelder alle som har svart!

 

Vi har slitt med valget i flere år nå og nå begynner jeg å bli lei av det hele. I tillegg er alder en faktor. Jeg er snart 36 og vil ikke være veldig mye eldre dersom vi velger å få 1 barn til. Hver gang jeg tenker at jeg har bestemt meg, så ombestemmer jeg meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

 

Hva gjør at du ombestemmer deg når du føler du har landet på avgjørelsen om en til?

Jeg vet ikke hva du sliter med, men tenker litt at sjansen er større for at du angrer om du ikke får et barn til. Du kan få hjelp til barn og hjem, du selv må tenke på hvor i hvor stor grad det er mulig, og hvilke muligheter dere har til å få hjelp av kommunen med tanke på egenandeler, familie, venner. Er det en forbigående forringelse av helsen din du kan forvente, eller kan du bli nokså fraværende i barnas oppvekst. Du tenger ikke å svare meg, men det er ting du kan tenke over i deg selv. Den andre siden er at hullet i hjertet som ønsker et barn, vil du ikke kunne få hjelp til å fylle, og savnet blir kanskje ikke mindre med tiden siden avgjørelsen om nei ikke blir fast, altså du klarer ikke å slå deg til ro med et nei.

[HvittHus]

Ikke helt det du spør etter, men minsten her var 2.5 år da jeg ble diagnostisert. På det tidspunkt hadde vi fem barn i huset og selv om jeg var veldig dårlig mye av tida de første to årene, gikk det rundt på et vis. Vi ble flinke til å legge lista lavt for ting som ikke trengte å gjøres og egen personlig utvikling kom i siste rekke.

 

Jeg hadde ikke vært i tvil om å få et barn til hvis det ikke er klare medisinske grunner mot, men det er min personlige mening etter å ha vokst opp i en søskenflokk, og i tillegg sett hvor stor glede mine egne barn har av hverandre. Her er fremdeles alle barna med på ferie hver sommer sammen med sine respektive og høytider og feiringer tar vi sammen.

[Anonym bruker]

Er risiko med svangerskapet, kan miste hele veien, at ungen kommer alt for tidlig, og død fødsel. Må ha planlagt ks denne gangen og, så blir tatt 2 uker før termin. Hilsen anonym 3.

 

Anonymous poster hash: 45479...e86

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men begynte å bli syk når barna var 4 og 6 år. Det ble sakte, men sikkert verre. Etter 1 1/2 år fikk jeg halsbetennelse og har etter det aldri kommet meg. Jeg er nå bare glad at jeg ikke ble syk før. Barna er nå 6 og 8 år. Mannen er selvstendig næringsdrivende og jobber borte. Han er vekke mellom 5-14 dager i strekk. Det er tøffe dager og jeg bruker veldig masse tid på å hvile når barna er på skolen, sover eller er ute. Jeg er glad for begge barna, men med denne helsa hadde jeg nok tenkt meg godt om før jeg begikk meg ut på svangerskap og flere barn. Ønsket om 2 barn var sterkt, men jeg har dårlig samvittighet for å ikke klare å følge de så godt opp som jeg skulle ønske jeg klart.

 

Lykke til med valget

Takk! Tror jeg trenger det! Og takk for at du delte dine erfaringer. Det gjelder alle som har svart!

 

Vi har slitt med valget i flere år nå og nå begynner jeg å bli lei av det hele. I tillegg er alder en faktor. Jeg er snart 36 og vil ikke være veldig mye eldre dersom vi velger å få 1 barn til. Hver gang jeg tenker at jeg har bestemt meg, så ombestemmer jeg meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

 

Hva gjør at du ombestemmer deg når du føler du har landet på avgjørelsen om en til?

Jeg vet ikke hva du sliter med, men tenker litt at sjansen er større for at du angrer om du ikke får et barn til. Du kan få hjelp til barn og hjem, du selv må tenke på hvor i hvor stor grad det er mulig, og hvilke muligheter dere har til å få hjelp av kommunen med tanke på egenandeler, familie, venner. Er det en forbigående forringelse av helsen din du kan forvente, eller kan du bli nokså fraværende i barnas oppvekst. Du tenger ikke å svare meg, men det er ting du kan tenke over i deg selv. Den andre siden er at hullet i hjertet som ønsker et barn, vil du ikke kunne få hjelp til å fylle, og savnet blir kanskje ikke mindre med tiden siden avgjørelsen om nei ikke blir fast, altså du klarer ikke å slå deg til ro med et nei.

 

Problemet mitt er at jeg har hatt svangerskapsrelatert hjertesvikt og ligger rett under normalfunksjon på hjertet. Det som til syvende og sist har stoppet meg er at det i ytterste konsekvens - dersom alt går galt - kan koste meg livet. Selv om Rikshospitalet har sagt at det kommer ikke til å skje uten at de kan gi meg noen garanti. Og det skjønner jeg jo. Jeg vil få masse oppfølging og denne gangen vet vi jo hva vi står overfor. Det gjorde vi ikke sist. Så jeg vet jo at vi skal ha massiv uflaks dersom det går så galt. Så jeg er redd jeg velger bort muligheten for et barn til på grunn av noe mest sannsynlig aldri ville skjedd uansett... Det er jo egentlig ikke noen grunn til at det skal skje. Da må det oppstå akutt situasjon hvor jeg plutselig ikke reagerer på medisinering.

 

Jeg tror ikke jeg vil bli fraværende i barnas oppvekst (så sant jeg ikke stryker med da... - blir nesten galgenhumor, vet du), men dersom jeg blir dårligere og det ikke retter seg igjen, så vil jeg jo kunne bli mer passiv da. Ikke orke å delta på så mye. F.eks. lange skogsturer og sånt. Og det er mye mulig at jeg ikke vil klare 100 % jobb. Det sliter jeg med nå også. Men jeg fungerer greit hjemme. Mye av slitenheten kommer av medisinene og jeg fungerer mye bedre uten de, rent energimessig. Og det er håp om at jeg kan slippe medisinene på et senere tidspunkt.

 

Men alt kan gå kjempebra også. Uten noe som helst problemer. Og det er mulig med medisinering underveis i svangerskapet, etter hva jeg har skjønt. Samt at det er mulig å starte opp med medisinering rett etter fødsel for å forsøke å unngå at problemer skal oppstå i etterkant.

 

Jeg har fastlege som vil følge meg hyppig, en god sykepleier som følger meg på lokalsykehus, vært i kontakt med privat jordmor som er dyktig og som vil følge meg så mye jeg trenger (og evt betaler for, men det kan jo være verdt det i slik sit) samt at det vil være oppfølging av Rikshospitalet og forløsning der. Sannsynligvis ks.

 

Til nå har frykt tatt valget for meg og jeg er redd for at jeg lar det styre mer enn det teknisk sett burde. Siden Riksen allerede har sagt ja til nytt svangerskap.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[Anonym bruker]

Er risiko med svangerskapet, kan miste hele veien, at ungen kommer alt for tidlig, og død fødsel. Må ha planlagt ks denne gangen og, så blir tatt 2 uker før termin. Hilsen anonym 3.

 

Anonymous poster hash: 45479...e86

Skal krysse fingre og tær for at alt går bra!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

Jeg er ikke i helt samme situasjon, men begynte å bli syk når barna var 4 og 6 år. Det ble sakte, men sikkert verre. Etter 1 1/2 år fikk jeg halsbetennelse og har etter det aldri kommet meg. Jeg er nå bare glad at jeg ikke ble syk før. Barna er nå 6 og 8 år. Mannen er selvstendig næringsdrivende og jobber borte. Han er vekke mellom 5-14 dager i strekk. Det er tøffe dager og jeg bruker veldig masse tid på å hvile når barna er på skolen, sover eller er ute. Jeg er glad for begge barna, men med denne helsa hadde jeg nok tenkt meg godt om før jeg begikk meg ut på svangerskap og flere barn. Ønsket om 2 barn var sterkt, men jeg har dårlig samvittighet for å ikke klare å følge de så godt opp som jeg skulle ønske jeg klart.

 

Lykke til med valget

Takk! Tror jeg trenger det! Og takk for at du delte dine erfaringer. Det gjelder alle som har svart!

 

Vi har slitt med valget i flere år nå og nå begynner jeg å bli lei av det hele. I tillegg er alder en faktor. Jeg er snart 36 og vil ikke være veldig mye eldre dersom vi velger å få 1 barn til. Hver gang jeg tenker at jeg har bestemt meg, så ombestemmer jeg meg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

 

Hva gjør at du ombestemmer deg når du føler du har landet på avgjørelsen om en til?

Jeg vet ikke hva du sliter med, men tenker litt at sjansen er større for at du angrer om du ikke får et barn til. Du kan få hjelp til barn og hjem, du selv må tenke på hvor i hvor stor grad det er mulig, og hvilke muligheter dere har til å få hjelp av kommunen med tanke på egenandeler, familie, venner. Er det en forbigående forringelse av helsen din du kan forvente, eller kan du bli nokså fraværende i barnas oppvekst. Du tenger ikke å svare meg, men det er ting du kan tenke over i deg selv. Den andre siden er at hullet i hjertet som ønsker et barn, vil du ikke kunne få hjelp til å fylle, og savnet blir kanskje ikke mindre med tiden siden avgjørelsen om nei ikke blir fast, altså du klarer ikke å slå deg til ro med et nei.

 

Problemet mitt er at jeg har hatt svangerskapsrelatert hjertesvikt og ligger rett under normalfunksjon på hjertet. Det som til syvende og sist har stoppet meg er at det i ytterste konsekvens - dersom alt går galt - kan koste meg livet. Selv om Rikshospitalet har sagt at det kommer ikke til å skje uten at de kan gi meg noen garanti. Og det skjønner jeg jo. Jeg vil få masse oppfølging og denne gangen vet vi jo hva vi står overfor. Det gjorde vi ikke sist. Så jeg vet jo at vi skal ha massiv uflaks dersom det går så galt. Så jeg er redd jeg velger bort muligheten for et barn til på grunn av noe mest sannsynlig aldri ville skjedd uansett... Det er jo egentlig ikke noen grunn til at det skal skje. Da må det oppstå akutt situasjon hvor jeg plutselig ikke reagerer på medisinering.

 

Jeg tror ikke jeg vil bli fraværende i barnas oppvekst (så sant jeg ikke stryker med da... - blir nesten galgenhumor, vet du), men dersom jeg blir dårligere og det ikke retter seg igjen, så vil jeg jo kunne bli mer passiv da. Ikke orke å delta på så mye. F.eks. lange skogsturer og sånt. Og det er mye mulig at jeg ikke vil klare 100 % jobb. Det sliter jeg med nå også. Men jeg fungerer greit hjemme. Mye av slitenheten kommer av medisinene og jeg fungerer mye bedre uten de, rent energimessig. Og det er håp om at jeg kan slippe medisinene på et senere tidspunkt.

 

Men alt kan gå kjempebra også. Uten noe som helst problemer. Og det er mulig med medisinering underveis i svangerskapet, etter hva jeg har skjønt. Samt at det er mulig å starte opp med medisinering rett etter fødsel for å forsøke å unngå at problemer skal oppstå i etterkant.

 

Jeg har fastlege som vil følge meg hyppig, en god sykepleier som følger meg på lokalsykehus, vært i kontakt med privat jordmor som er dyktig og som vil følge meg så mye jeg trenger (og evt betaler for, men det kan jo være verdt det i slik sit) samt at det vil være oppfølging av Rikshospitalet og forløsning der. Sannsynligvis ks.

 

Til nå har frykt tatt valget for meg og jeg er redd for at jeg lar det styre mer enn det teknisk sett burde. Siden Riksen allerede har sagt ja til nytt svangerskap.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7

 

Huff det høres ut som en avgjørelse som bør tenkes godt gjennom. Kanskje be om en time til en samtale med noen på sykehuset som skal oppfølge deg og som kjenner til utfordringene her. Og mannen har vel også noen tanker om alt dette.

Ønsker dere masse lykke til!  

[Anonym bruker]

 

Er risiko med svangerskapet, kan miste hele veien, at ungen kommer alt for tidlig, og død fødsel. Må ha planlagt ks denne gangen og, så blir tatt 2 uker før termin. Hilsen anonym 3.Anonymous poster hash: 45479...e86

Skal krysse fingre og tær for at alt går bra! HI Anonymous poster hash: 279c9...3d7

Takk håper dere får en til

 

Anonymous poster hash: 45479...e86

[Anonym bruker]

 

 

Er risiko med svangerskapet, kan miste hele veien, at ungen kommer alt for tidlig, og død fødsel. Må ha planlagt ks denne gangen og, så blir tatt 2 uker før termin. Hilsen anonym 3.Anonymous poster hash: 45479...e86

Skal krysse fingre og tær for at alt går bra! HI Anonymous poster hash: 279c9...3d7

Takk håper dere får en til

 

Anonymous poster hash: 45479...e86

 

Det håper jeg også!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 279c9...3d7