Ditt beste tips for å bli kvitt kroppshysteriet!!

[Anonym bruker]

Blir helt svett av meg selv.

Sitter hele dagen og finner ut hva jeg kan spise/hva jeg ikke kan spise, og hvor mye.

Stresser konstant med at jeg må bevege meg så og så mye hver dag, og blir skuffa om jeg ikke får det til.

 

Er hjemme i permisjone med baby på 3 mnd, 2 kg unna der jeg var før graviditet og dette plager meg. Får ikke gått tur med vogn for det liker ikke baby. Så da må jeg trene på kvelden og da er jeg utslitt av alt som skal gjøres og med 3 barn i hus.

 

Jeg vil gjerne være stram og se ut som en supermodell, men det er ikke realistisk med det livet vi lever. Det går rett og slett ikke. 

Men hvordan skal jeg klare å godta at jge er som jeg er? At rumpa alltid kommer til å være litt slapp, at magen aldri blir helt flat og at cellulittene alltid vil være der??

 

Alt dette fokuset gjør meg bare gretten og lei, og dender med at jeg bare gir opp alt. Skjønner ikke hvorfor jeg kan se at mine "uperfekte" venninner er bra nok, men ikke meg selv....

Anonymous poster hash: 0657a...06f

[Anonym bruker]

Kom deg i jobb og engasjer deg i ting som faktisk er viktig.

Anonymous poster hash: f435f...449

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i 12 år og kroppen har jo forandret seg. Når jeg spørr han rett ut hvordan ser jeg ut sier han alltid fantastisk. Ja, men det sa du da og da svarer jeg. Da sier han at hver fase av livet har hver sin fantastiske kropp.

Han driter i hengepupper, strekkmerker, dissemage og celluliter, det er jo den som bærer det han elsker.

 

Kroppen din har gitt liv til et nytt liv og jeg tror ikke du kommer til å angre på at du ikke hadde sixpack da ungen var 3 måneder, jeg tror heller du kommer til å angre på at du stresset så jævelig med mat og kropp at du ikke fikk nytt tiden med babyen. Du eier den kroppen og den kommer du til å ha med deg resten av livet, lille babyen har du bare på lån og vips så har tiden gått og tiden er ute...

 

 

Anonymous poster hash: d714a...bf0

[Jallow B]

Se deg selv i speilet og gi deg selv komplimenter, høyt.

Fokuser på det du liker, ikke det du misliker.

Følg noen motebloggere med lik kropp som deg selv, som er stolte.

Smil og syng mens du sminker deg.

[Gjest Lykkeliggift_]

 

Kom deg i jobb og engasjer deg i ting som faktisk er viktig.

 

Anonymous poster hash: f435f...449

 

 

 

I jobb når baby er 3 måneder gammel? Leser folk i det hele tatt innlegg før de svarer på dem?

[Anonym bruker]

 

 

Kom deg i jobb og engasjer deg i ting som faktisk er viktig.

 

Anonymous poster hash: f435f...449

 

 

 

I jobb når baby er 3 måneder gammel? Leser folk i det hele tatt innlegg før de svarer på dem?

 

Hvis HI bare er "hysterisk" akkurat nå er jeg enig i at hun kansje bor vente litt med å begynne å jobbe fult, men med mindre du har et sykt barn bør ikke det å gå hjemme med en baby være så tidkrevende at du ikke kan engasjere deg i ting som virklig betyr noe og dermed få fouset bort fra deg selv. Hvis du ikke har noe viktigere i livet enn din egen kropp er det klart du fokuserer på den. Engasjerer du deg i andre ting får du gjerne et bedre perspektiv på hva som faktisk er viktig. Overdrevent fokus på seg selv er gjerne en følge av alt for mye tid og for få ekte utfordringer.

 

Anonymous poster hash: f435f...449

[Anonym bruker]

Det er vel ikke akkurat unormalt å bli litt "kroppsfiksert" etter en fødsel, men om du ikke får trent styrketrening, så er det ikke så rart kroppen din fortsatt bærer preg av graviditet. Men drit nå i det da, nå har du et spebarn å ta deg av. Min likte heller ikke å ligge i vogn, men jeg bar ho i bæresjal og dro på skogturer, fjellturer og byturer. Vogna brukte jeg til å ha stelleveske, blåbær eller handleposer i. Mye god trening i knebøy ned til bærbuskene med en sovende unge i sele på brystet.

 

Slanking og trening kan du bry deg om senere. Selv brukte jeg ett år på å gå naturlig ned tilbake til startvekta, ingen slanking eller trening, og rompa disser fremdeles. Men den kan jeg heller begynne å bekymre meg om nå som snuppa er i barnehagen...

Anonymous poster hash: a2c33...57b

[Anonym bruker]

Tenk sunn mat og trening og KJENN på hvordan du føler deg,- FYSISK.....Sett deg prestasjonsmål, som og løpe 10km på under 1time, eller være istand til og FULLføre (uten tidspress)halvmarathon..eller, selvsagt, er du mer styrkefan,- hva med ti pull-ups? Sa MÅ man trene målrettet og fokusere på prestasjoner, og utseende kommer ganske fort i bakleksa..Man KAN ikke spise lite og/eller feil, fordi da merker man det på prestasjonene

 

Noe annet er at man ofte vil se bra ut,- for at ANDRE sin del. Man er redd for og bli sett på som lat, udugelig, at man ikke bryr seg..Men tro meg, det er den mest egoistiske tankegang man kan ha, vi andre har nok med oss selv og vår usikkerhet. TEnk etter på hvor mye du studerer andre kvinner. Visst kan man stoppe opp og "nyte" en lekker kvinnekropp,kjenne litt misunnelse, eller motsatt når man ser en man er glad man ikke ser ut som. Men stort sett skal det være veldig EKSTREME eksemplarer av "artene" lekker/stygg før man gidder bry seg? Og selv da så vil man neppe huske og kjenne igjen denne personen om man treffer denne igjen neste uke? Man SER personen,men legger ikke merke til den, mao.... Og slik har resten av verden det ovenfor deg, ditt utseende og din vekt også!

 

Nei, lev sundt for og leve godt og lenge. Tren/beveg deg for og leve godt og lenge,- og nyt livet og vær takknemmelig for at du er frisk og rask og i stand til det du er i stand til og gjøre. En så frisk kropp som mulig ut fra naturen gav en er viktigere enn en "lekker "kropp...EN lekker kropp er subjektiv, en sunn kropp er det samme, samme hvordan man ser ut.. Og en bieffekt av og nyte livet, smile til verden og spise passe sundt og røre seg passe mye, er ei sunn vekt, akkurat passe med fett plassert her og der (noe litt feil men likevel helt riktig mengde...) og et vakkert utseende en fornøyd person bare kan vise..

 

Jeg har møtt "Bekjente" (altså ikke venner eller folk jeg omgåes regelmessig)og helt ukjente som har nevnt helt tilfeldig at jeg ser så blid ut når jeg trener (altså, de ser meg på joggetur). De sier de sjelden har sett noen som smiler som meg når de er på joggetur, og jeg ser så ut til og trives. Uansett vær  Altså, ser ikke ut som et glansbilde, det VET jeg,- men joda, jeg trives på joggetur, på jobb og stort sett hele tiden. Og da må man bare smile litt. Selv om  joggeturen nå og da kjennes ut som et lite h..... Og det er slikt som blir lagt merke til, og husket på.

 

Lykke til, LEV VEL

Anonymous poster hash: c02d5...4ec

[Gjest Lykkeliggift_]

 

 

 

Kom deg i jobb og engasjer deg i ting som faktisk er viktig.

 

Anonymous poster hash: f435f...449

 

 

 

I jobb når baby er 3 måneder gammel? Leser folk i det hele tatt innlegg før de svarer på dem?

 

Hvis HI bare er "hysterisk" akkurat nå er jeg enig i at hun kansje bor vente litt med å begynne å jobbe fult, men med mindre du har et sykt barn bør ikke det å gå hjemme med en baby være så tidkrevende at du ikke kan engasjere deg i ting som virklig betyr noe og dermed få fouset bort fra deg selv. Hvis du ikke har noe viktigere i livet enn din egen kropp er det klart du fokuserer på den. Engasjerer du deg i andre ting får du gjerne et bedre perspektiv på hva som faktisk er viktig. Overdrevent fokus på seg selv er gjerne en følge av alt for mye tid og for få ekte utfordringer.

 

Anonymous poster hash: f435f...449

 

 

 

Reagerte vel kun på "kom deg ut i jobb"- svaret jeg da, siden de færreste som ammer ungene sine er ute i jobb etter 3 mnd.

[Gjest yrild]

Personlig synes jeg at man skal beregne 9 mnd på å komme seg i form igjen :-) De første fire-seks månedene er ammingen i fokus, men jo mer babyen spiser av vanlig mat, jo mer får man kroppen sin tilbake :-)

 

Babyen får jo også mer klar rytme fremover og da vet du at du kan gå en lang trilletur hver dag i det tidspunktet H*n sover formiddagshvilen sin. Hvis du i tillegg kutter ut sukker vi du garantert være i god form, selv om man sjelden blir helt lik som før!

[Anonym bruker]

Etter jeg fikk nr 1 har jeg tenkt slik som deg. Det er snart 7år siden..Jeg har tenkt mat og vekt hver dag siden. 

 

Det hadde akkurat sluppe taket da jeg ble gravid med nr 3. Jeg fant tilbake til intr jeg hadde sluttet med (boksing) fordi jeg ble "stor" av det, og begynte å trene mye styrke. Da jeg innså at jeg enda kom inn i bukse str 25 med 4 ekstra "muskel" kg, sluttet jeg og tenke på det. Det var bare hodet mitt som ville veie 48 kg selv om kroppen trivdes best på 52. Når jeg kom opp til 52 la jeg ikke på meg mer.

 

Jeg tror kroppen har en egen trivselsvekt, så må man jo selv lære seg å trives med denne. Ellers blir hver dag en kamp. 

 

Ellers spiser jeg jo gjevnt sunn mat og unngår å spise mat etter kl 18-19

Anonymous poster hash: aabd4...c70

[Anonym bruker]

Støtter forslaget om bæresele, da kommer du deg ut og får trim. Gå i trapper og ta gjerne to steg om gangen, så spretter rumpa som før snart :-)

 

 

Anonymous poster hash: 1aecd...6e7