Har du en livsløgn?

[Anonym bruker]

Alle som er rundt meg og kjenner meg tror jeg kommer fra en god familie med god økonomi som har hjulpet meg dit jeg er i dag (har utdannelse, mann, barn, eid bolig i et dyrt området osv..)

 

Sannheten er at jeg vokste opp i et narkoreir (i mangel på bedre ord). Mamma var borte i lange perioder på flere år av gangen, og pappa rusa seg på tunge stoffer. Han sonet også 11 fengselsdommer i løpet av min oppvekst og da bodde jeg hos ymse venner av han så lenge (som forøvrig rusa seg like mye). Jeg hadde nesten ingen venner og var den jenta som alltid hadde for små og kjipe klær. Da jeg ble 15 år orket jeg ikke mer og flyttet for meg selv. Gjorde det også fordi jeg selv begynte  å teste ut rusmidler og skjønte plutselig hvilken vei det gikk.... Kom meg gjennom vgs med gode karakterer og har tatt høyere utdanning sammen med heltidsjobb hele veien for å tjene meg opp såpass at jeg har hatt råd til å kjøpe hus og leve et relativt "velstående" liv. Kuttet all kontakt med min far da sønnen min ble født. 

 

Litt sårt og vanskelig å bære på denne hemmeligheten, for jeg føler på en måte at jeg lyver om hvem jeg er. På den andre siden er det jo den de kjenner som ER meg. Av og til kan jeg også føle at jeg blir litt undervurdert, at folk mener jeg ikke kan vite enkelte ting fordi jeg er en "middelklasse jente" som har hatt alt tilrettelagt hele livet. Det er litt vanskelig.

Anonymous poster hash: 0ab54...d08

[Anonym bruker]

 

 

 

Mannen min er ikke far til "våre" barn Anonymous poster hash: 545a7...3e3

Vet han at han ikke er far til barna?

 

Anonymous poster hash: 749e0...465

Selvfølgelig vet han ikke det. Da hadde det neppe vært en løgn.

 

Anonymous poster hash: 545a7...3e3

er samme mann far til alle? Hvor mange har du? Hvordan vet du han ikke er faren? Skhønner ikke...

 

Anonymous poster hash: 8192a...4b5

[Anonym bruker]

 

 

 

Mannen min er ikke far til "våre" barn Anonymous poster hash: 545a7...3e3

Vet han at han ikke er far til barna?

 

Anonymous poster hash: 749e0...465

Selvfølgelig vet han ikke det. Da hadde det neppe vært en løgn.

 

Anonymous poster hash: 545a7...3e3

er samme mann far til alle? Hvor mange har du? Hvordan vet du han ikke er faren? Skhønner ikke...

 

Anonymous poster hash: 8192a...4b5

 

Jeg har tvillinger med en annen mann. Ble gravid 1 måned før han trodde med et ONS

 

Anonymous poster hash: 545a7...3e3

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Mannen min er ikke far til "våre" barn Anonymous poster hash: 545a7...3e3

Vet han at han ikke er far til barna?

 

Anonymous poster hash: 749e0...465

Selvfølgelig vet han ikke det. Da hadde det neppe vært en løgn.

 

Anonymous poster hash: 545a7...3e3

er samme mann far til alle? Hvor mange har du? Hvordan vet du han ikke er faren? Skhønner ikke...

 

Anonymous poster hash: 8192a...4b5

Jeg har tvillinger med en annen mann. Ble gravid 1 måned før han trodde med et ONS

 

Anonymous poster hash: 545a7...3e3

Da skjønte jeg:-) Men er du hundre prosent sikker på at ikke mannen din er faren? Håper for alle sin del at noen aldri finner det ut!

 

Anonymous poster hash: 8192a...4b5

[Anonym bruker]

 

 

Mannen min er ikke far til "våre" barn Anonymous poster hash: 545a7...3e3

Vet han at han ikke er far til barna?Anonymous poster hash: 749e0...465

Selvfølgelig vet han ikke det. Da hadde det neppe vært en løgn. Anonymous poster hash: 545a7...3e3

Kunne jo vært en løgn oven for de utenfor familien deres. Er det ikke fælt å leve med det hver dag?

 

Anonymous poster hash: 749e0...465

[Anonym bruker]

Klarer ikke forhold, likevel innleder jeg nye hele tiden fordi jeg ikke klarer å være alene.

Anonymous poster hash: c1783...63a

[Anonym bruker]

Det har vi alle. Iallefall de små hvite.

 

Sannheten kommer alltid frem sies det...det håper jeg faen ikke   

Anonymous poster hash: 1c790...4fe

[Anne Victoria]

Tusen takk, dere! Holder på med en sak på temaet og ble så veldig nysgjerrig på hva folk egentlig tenker om begrepet livsløgn eller om de har noen. Noen som har noen meninger eller tanker på temaet? 

 

Trenger vi våre små eller store selvbedrag?

[Anonym bruker]

 

Alle som er rundt meg og kjenner meg tror jeg kommer fra en god familie med god økonomi som har hjulpet meg dit jeg er i dag (har utdannelse, mann, barn, eid bolig i et dyrt området osv..)

 

Sannheten er at jeg vokste opp i et narkoreir (i mangel på bedre ord). Mamma var borte i lange perioder på flere år av gangen, og pappa rusa seg på tunge stoffer. Han sonet også 11 fengselsdommer i løpet av min oppvekst og da bodde jeg hos ymse venner av han så lenge (som forøvrig rusa seg like mye). Jeg hadde nesten ingen venner og var den jenta som alltid hadde for små og kjipe klær. Da jeg ble 15 år orket jeg ikke mer og flyttet for meg selv. Gjorde det også fordi jeg selv begynte  å teste ut rusmidler og skjønte plutselig hvilken vei det gikk.... Kom meg gjennom vgs med gode karakterer og har tatt høyere utdanning sammen med heltidsjobb hele veien for å tjene meg opp såpass at jeg har hatt råd til å kjøpe hus og leve et relativt "velstående" liv. Kuttet all kontakt med min far da sønnen min ble født. 

 

Litt sårt og vanskelig å bære på denne hemmeligheten, for jeg føler på en måte at jeg lyver om hvem jeg er. På den andre siden er det jo den de kjenner som ER meg. Av og til kan jeg også føle at jeg blir litt undervurdert, at folk mener jeg ikke kan vite enkelte ting fordi jeg er en "middelklasse jente" som har hatt alt tilrettelagt hele livet. Det er litt vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 0ab54...d08

 

Men hvorfor er dette hemmelig da? Det er da desto større cred til deg om folk får høre hvor du kommer fra... Eller orker du ikke prate om det? 

 

Anonymous poster hash: 64425...0bf

[Anonym bruker]

Jeg var en lystløgner i min ungdomstid. Kunne lyve på meg graviditeter, naboer med abortpiller, mishandling og bare små enkle hverdagsløgner uten mening.

 

Løy så mye at jeg mistet kontrollen, og nå snakker jeg sjelden om ungdomstiden min, da det er så mye løgn som jeg er redd for å avsløre nå 15 år senere, da jeg ikke aner hva jeg løy om til hvem.

 

Skal sies at jeg hadde det tøft på hjemnebane, og slet med å finne min plass blant venner på skolen. Var veldig ensom og fikk vel ett ekstremt behov for å være populær og at kule og rare ting skjedde meg, så jeg ble lagt merke til.

 

Er veldig lei meg nå for hvordan jeg var. Ødela mye for meg selv. Når andre mimrer om ungdomstiden blir jeg bare helt taus. Er lei meg for at jeg ikke bare kunne godta å være med selv, og det er vondt å ikkr ha en ungdomstid å snakke om. Føler jeg kaster bort år som kunne vært bra, på å være en jeg ikke var.

 

Har aldri fortalt noen dette, og dette innlegget er først gang jeg i det hele tatt har snakket om det!

 

Anonymous poster hash: 94892...9d1

Dette er vel ikke "en livsløgn"...?  

 

Anonymous poster hash: 64425...0bf

[Musemorbr /]

Livsløgn, av typen "her lurer jeg meg selv til å tro at ting er på en annen måte enn de er", kan jo ingen fortelle at de har. Da ville de vel ikke visst om det selv?

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid med eksen så prøvde han alt for å overtale meg til å beholde. Vi var veldig unge (16 og 17 år) og jeg absolutt ikke klar for å bli noe mor. Sa til ham at jeg mista barnet begrunn av mye stress og press fra alle kanter med tanke på skole og utdannelse, men sannheten er at jeg dro alene til aborten. Han ringer en gang i blant og spør om hvordan livene våre ville blitt om jeg ikke hadde "mista"... 

Anonymous poster hash: 45dc5...79f

[Anne Victoria]

Livsløgn, av typen "her lurer jeg meg selv til å tro at ting er på en annen måte enn de er", kan jo ingen fortelle at de har. Da ville de vel ikke visst om det selv?

Jo, det vil jeg tro at du kan. Om du kjenner deg selv godt. Men alle gjør jo ikke det og tviholder på livet slik det er

[Anonym bruker]

 

 

Jeg var en lystløgner i min ungdomstid. Kunne lyve på meg graviditeter, naboer med abortpiller, mishandling og bare små enkle hverdagsløgner uten mening.

 

Løy så mye at jeg mistet kontrollen, og nå snakker jeg sjelden om ungdomstiden min, da det er så mye løgn som jeg er redd for å avsløre nå 15 år senere, da jeg ikke aner hva jeg løy om til hvem.

 

Skal sies at jeg hadde det tøft på hjemnebane, og slet med å finne min plass blant venner på skolen. Var veldig ensom og fikk vel ett ekstremt behov for å være populær og at kule og rare ting skjedde meg, så jeg ble lagt merke til.

 

Er veldig lei meg nå for hvordan jeg var. Ødela mye for meg selv. Når andre mimrer om ungdomstiden blir jeg bare helt taus. Er lei meg for at jeg ikke bare kunne godta å være med selv, og det er vondt å ikkr ha en ungdomstid å snakke om. Føler jeg kaster bort år som kunne vært bra, på å være en jeg ikke var.

 

Har aldri fortalt noen dette, og dette innlegget er først gang jeg i det hele tatt har snakket om det!

 

Anonymous poster hash: 94892...9d1

Dette er vel ikke "en livsløgn"...?

 

Anonymous poster hash: 64425...0bf

For meg var jo dette en livsløgn, siden hele livet mitt på den tiden var basert på løgner. Men jeg er ikke sikker på definisjonen av livsløgn, så da kan det godt hende jeg misforsto;)

 

Anonymous poster hash: 94892...9d1

[Anonym bruker]

 

 

 

Alle som er rundt meg og kjenner meg tror jeg kommer fra en god familie med god økonomi som har hjulpet meg dit jeg er i dag (har utdannelse, mann, barn, eid bolig i et dyrt området osv..)

 

Sannheten er at jeg vokste opp i et narkoreir (i mangel på bedre ord). Mamma var borte i lange perioder på flere år av gangen, og pappa rusa seg på tunge stoffer. Han sonet også 11 fengselsdommer i løpet av min oppvekst og da bodde jeg hos ymse venner av han så lenge (som forøvrig rusa seg like mye). Jeg hadde nesten ingen venner og var den jenta som alltid hadde for små og kjipe klær. Da jeg ble 15 år orket jeg ikke mer og flyttet for meg selv. Gjorde det også fordi jeg selv begynte å teste ut rusmidler og skjønte plutselig hvilken vei det gikk.... Kom meg gjennom vgs med gode karakterer og har tatt høyere utdanning sammen med heltidsjobb hele veien for å tjene meg opp såpass at jeg har hatt råd til å kjøpe hus og leve et relativt "velstående" liv. Kuttet all kontakt med min far da sønnen min ble født.

 

Litt sårt og vanskelig å bære på denne hemmeligheten, for jeg føler på en måte at jeg lyver om hvem jeg er. På den andre siden er det jo den de kjenner som ER meg. Av og til kan jeg også føle at jeg blir litt undervurdert, at folk mener jeg ikke kan vite enkelte ting fordi jeg er en "middelklasse jente" som har hatt alt tilrettelagt hele livet. Det er litt vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 0ab54...d08

 

Men hvorfor er dette hemmelig da? Det er da desto større cred til deg om folk får høre hvor du kommer fra... Eller orker du ikke prate om det?

 

Anonymous poster hash: 64425...0bf

Tør ikke. Da må jeg dessuten si det høyt med ord, og det tror jeg ikke jeg klarer.

 

Har ikke lyvd mot den omgangskretsen jeg har nå, og er kanskje litt redd de skal begynne å se på meg på en annen måte. Det er veldig deilig å kunne være seg selv, og bli godtatt for den jeg er idag, og er redd jeg spolerer det.

 

Hadde jeg hatt bedre selvfølelse og selvtillit hadde jeg mest sannsynlig ikke begynt den lyvingen, og jeg er glad jeg skjønte bedre når jeg fikk nye venner. Er åpen om at jeg ikke var populær, og at jeg ble mye mobbet, men resten forblir en hemmelighet.

 

Anonymous poster hash: 94892...9d1

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Alle som er rundt meg og kjenner meg tror jeg kommer fra en god familie med god økonomi som har hjulpet meg dit jeg er i dag (har utdannelse, mann, barn, eid bolig i et dyrt området osv..)

 

Sannheten er at jeg vokste opp i et narkoreir (i mangel på bedre ord). Mamma var borte i lange perioder på flere år av gangen, og pappa rusa seg på tunge stoffer. Han sonet også 11 fengselsdommer i løpet av min oppvekst og da bodde jeg hos ymse venner av han så lenge (som forøvrig rusa seg like mye). Jeg hadde nesten ingen venner og var den jenta som alltid hadde for små og kjipe klær. Da jeg ble 15 år orket jeg ikke mer og flyttet for meg selv. Gjorde det også fordi jeg selv begynte å teste ut rusmidler og skjønte plutselig hvilken vei det gikk.... Kom meg gjennom vgs med gode karakterer og har tatt høyere utdanning sammen med heltidsjobb hele veien for å tjene meg opp såpass at jeg har hatt råd til å kjøpe hus og leve et relativt "velstående" liv. Kuttet all kontakt med min far da sønnen min ble født.

 

Litt sårt og vanskelig å bære på denne hemmeligheten, for jeg føler på en måte at jeg lyver om hvem jeg er. På den andre siden er det jo den de kjenner som ER meg. Av og til kan jeg også føle at jeg blir litt undervurdert, at folk mener jeg ikke kan vite enkelte ting fordi jeg er en "middelklasse jente" som har hatt alt tilrettelagt hele livet. Det er litt vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 0ab54...d08

 

Men hvorfor er dette hemmelig da? Det er da desto større cred til deg om folk får høre hvor du kommer fra... Eller orker du ikke prate om det?

 

Anonymous poster hash: 64425...0bf

Tør ikke. Da må jeg dessuten si det høyt med ord, og det tror jeg ikke jeg klarer.

 

Har ikke lyvd mot den omgangskretsen jeg har nå, og er kanskje litt redd de skal begynne å se på meg på en annen måte. Det er veldig deilig å kunne være seg selv, og bli godtatt for den jeg er idag, og er redd jeg spolerer det.

 

Hadde jeg hatt bedre selvfølelse og selvtillit hadde jeg mest sannsynlig ikke begynt den lyvingen, og jeg er glad jeg skjønte bedre når jeg fikk nye venner. Er åpen om at jeg ikke var populær, og at jeg ble mye mobbet, men resten forblir en hemmelighet.

 

Anonymous poster hash: 94892...9d1

Svarte på feil jeg.. beklager!!

 

Anonymous poster hash: 94892...9d1

[Anonym bruker]

 

 

Alle som er rundt meg og kjenner meg tror jeg kommer fra en god familie med god økonomi som har hjulpet meg dit jeg er i dag (har utdannelse, mann, barn, eid bolig i et dyrt området osv..)

 

Sannheten er at jeg vokste opp i et narkoreir (i mangel på bedre ord). Mamma var borte i lange perioder på flere år av gangen, og pappa rusa seg på tunge stoffer. Han sonet også 11 fengselsdommer i løpet av min oppvekst og da bodde jeg hos ymse venner av han så lenge (som forøvrig rusa seg like mye). Jeg hadde nesten ingen venner og var den jenta som alltid hadde for små og kjipe klær. Da jeg ble 15 år orket jeg ikke mer og flyttet for meg selv. Gjorde det også fordi jeg selv begynte  å teste ut rusmidler og skjønte plutselig hvilken vei det gikk.... Kom meg gjennom vgs med gode karakterer og har tatt høyere utdanning sammen med heltidsjobb hele veien for å tjene meg opp såpass at jeg har hatt råd til å kjøpe hus og leve et relativt "velstående" liv. Kuttet all kontakt med min far da sønnen min ble født. 

 

Litt sårt og vanskelig å bære på denne hemmeligheten, for jeg føler på en måte at jeg lyver om hvem jeg er. På den andre siden er det jo den de kjenner som ER meg. Av og til kan jeg også føle at jeg blir litt undervurdert, at folk mener jeg ikke kan vite enkelte ting fordi jeg er en "middelklasse jente" som har hatt alt tilrettelagt hele livet. Det er litt vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 0ab54...d08

 

Men hvorfor er dette hemmelig da? Det er da desto større cred til deg om folk får høre hvor du kommer fra... Eller orker du ikke prate om det? 

 

Anonymous poster hash: 64425...0bf

 

Er vel det at jeg tenker folk kanskje vil tenke "dårligere" om meg da. At jeg ikke er like bra som dem på en måte... vet det sikkert høres dumt ut men er litt redd for det. I tillegg er jeg redd for at folk kanskje gir meg et slags "stakkars" stempel hvor de er hyggelige og sånn bare pga det, eller ikke forventer de samme tingene av meg som av andre...

 

Anonymous poster hash: 0ab54...d08

[Gjest UndrendeUllteppe]

Tusen takk, dere! Holder på med en sak på temaet og ble så veldig nysgjerrig på hva folk egentlig tenker om begrepet livsløgn eller om de har noen. Noen som har noen meninger eller tanker på temaet?

 

Trenger vi våre små eller store selvbedrag?

Jeg tror mange har en livsløgn. Spesielt de som lever i et dårlig forhold eller på andre måter har det veldig vanskelig, men ikke evner å gjøre noe med situasjonen (av mange årsaker). Og da mener jeg virkelig destruktive forhold. Jeg tror man da ofte griper fatt i de få gode stundene, eller dyrker interesser (feks) som får en til å glemme den vonde realiteten en stakket stund. Det være seg sjokoladespising, jogging eller shopping. Blant annet. Og så fokuserer man alt man kan på dette som får en til å føle seg litt bedre, og slik prøver man å overbevise seg selv om at ting faktisk ikke er så ille, fordi hvis man innrømmer hvordan det egentlig er kan man like gjerne pakke sammen...

 

Tror jeg. Det gjelder selvsagt ikke alle, livet er ingen fasit.

Endret 11. september 2013 av UndrendeUllteppe

[Anonym bruker]

Min livløyn er at jeg egentlig ikke vil leve mer, men jeg gjør det for samvittigheten min over den ene lille som er avhennig av meg. mitt barn. men jeg skulle ønske jeg ikke var mamma og kunne bare endt det hele med en gang.

 

Anonymous poster hash: e6547...305

[Anonym bruker]

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Livsl%C3%B8gnhttp://no.m.wikipedia.org/wiki/Livsl%C3%B8gn

 

Jeg tror ikke dere vet hva en livsløgn er basert på svarene dere gir... les feks et dukkehjem, den er et perfekt eksempel på livsløgn.

 

Anonymous poster hash: 77da8...7ff

[Anonym bruker]

Ja, jeg har en

Anonymous poster hash: 91256...820

[Anonym bruker]

De fleste rundt meg tror jeg er et skikkelig friluftsmenneske og trener mye.. jeg sier jeg er mye ute i skogen og trener mye, men sannheten er stikk motsatt. Eller, jeg er veldig glad i friluftslivet, men er alt for lat til å praktisere det. Det er det ingen som vet...

 

Anonymous poster hash: 05aa0...73e

[Anonym bruker]

Jeg er så redd for å ikke lykkes at jeg ikke prøver. Lever et liv med kjempestore planer om hva jeg skal gjøre, men det blir aldri noe av. Er nok en blanding av latskap og redselen for å mislykkes. Tror jeg er en perfeksjonist innerst inne, som faktisk aldri får til noe perfekt. Slitsomt.

Anonymous poster hash: 81203...0be

[Anonym bruker]

Jeg har en: jeg er for redd for hvordan folk kommer til å reagere og si, at jeg velger å ikke følge de drømmene jeg har og som jeg enkelt kan gjøre om jeg ikke hadde vært for pysete.. Velger heller å late som om ting er bra og at jeg har funnet meg til rette i livet mitt og tilværelsen.

 

 

Anonymous poster hash: e50dc...250

[Anonym bruker]

 

Jeg er så redd for å ikke lykkes at jeg ikke prøver. Lever et liv med kjempestore planer om hva jeg skal gjøre, men det blir aldri noe av. Er nok en blanding av latskap og redselen for å mislykkes. Tror jeg er en perfeksjonist innerst inne, som faktisk aldri får til noe perfekt. Slitsomt.

 

Anonymous poster hash: 81203...0be

Åh, kan relatere til denne... Er så livredd for å drite meg ut at jeg aldri tør å prøve, og det gjelder til og med helt hverdagslige ting, som å prate engelsk foran andre mennesker, eller prøve bowling.. Sosialangst, prestasjonsangst og enorm frykt for å drite meg ut. Herlig kombinasjon.

 

Anonymous poster hash: bfad2...381