Verpesyk

[Eirinrt]

Hei

Jeg er ny her og har lyst å høre om deres tanker og mulige erfaringer med dette å være skikkelig babysyk. Er ikke gravid selv og har ikke planer om å bli det riktig enda pga utdanning. Saken er den at jeg er akkurat blitt 20 og jeg har en fantastisk samboer gjennom 3 år. Han er ferdigutdanna i år og har fått jobb, mens jeg har 2 år igjen. I det siste har jeg blitt så verpesyk at jeg tenker ofte på det å få barn, og hvor flott det skal bli. Jeg håper årene går fort, så jeg kan skaffe meg en skikkelig jobb og inntekt. Om kveldene besøker jeg sider som denne og leser om alt som har med graviditet o.l. og får bare mer og mer lyst på baby. Jeg føler at jeg ikke kan snakke om dette med så mange, men dette med å få baby ligger i bakhodet hele tiden For bare noen måneder siden var jeg på tanken om at unger, det skulle jeg ikke ha med det første nei. Hadde store planer om å reise både hit og dit før den tid. Men dette har nå som sagt totalt forandret seg. Er det noen som har hatt det på samme måte? Eller er jeg bare veldig spesiell?

[SnartBabyLykke]

Føler med deg. Jeg har hatt det slik i noen år. Følte at alle rundt meg fikk barn, selv om jeg bare er 22 år. Jeg var veldig bestemt på å bli ferdig utdannet så jeg ventet:) Er veeeldig glad for det, ser venniner som sliter med å få komme seg gjennom utdannelsen i etterkant, selv om de selfølgelig kommer til å klare det

 

Du må bare tenke på alle de positive tingene ved å vente, et barn får du uansett tilslutt:)

[Eirinrt]

Godt å høre :-) Har egentlig ikke så mange venner rundt meg som har fått barn enda (heldigvis), for da har det vel vært værre :-D Prøver som du sier å tenke positivt. Får nyte de siste årene alene med kjæresten og gjøre mange spontane ting mens jeg ennå kan :-)

[SnartBabyLykke]

Ikke minst reising, vi var på 9 utenlandsturer på et år i fjor. Livet uten barn må utnyttes:) Festing, spontanitet, reising, sene kvelder med kos og alkohol!! Kos deg masse!

[Fillibobba]

Kjenner meg sånn igjen! Er 23, og ingen venner med barn. Likevel har jeg vært verpesyk i mange år, og endelig er det min tur til å prøve da vi fant ut at det ikke var så verst å studere mens man fikk barn likevel. Likevel er det viktig som fler skriver å ta vare på tiden man har nå sammen med kjæresten bare dere to:-) Selv føler jeg meg ferdig med festing, og veldig klar for å starte en ny fase! Selvom det er litt skummelt:D

[Småen100]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier. Da jeg var 19 fikk jeg et ekstremt instinkt som bare sa at jeg måtte ha baby med en gang. Samboeren min på denne tiden ville vente og jeg hadde akkurat begynt på masterutdanningen. Jeg skrev faktisk et veldig likt innlegg som ditt på et babyforum fordi jeg syntes det var så vanskelig. Innimellom tok babyønsket helt overhånd og jeg klarte ikke konsentrere meg. Det jeg gjorde for å bøte litt på verpesyken var å jobbe deltid og somre i barnehage ved siden sv studiet. Det hjalp litt, men ønsket var der naturligvis hele veien.

 

Da jeg ble 22 ble det slutt med samboeren min. Da gikk naturlig nok babytankene over for en stund. Jeg hadde noen herlige år som singel, fokuserte på studier og dro på utveksling. Jeg er veldig glad for at jeg slapp å ha et barn i den perioden.

 

Nå er jeg 26 år, har ny samboer, studiet er i boks og jobb er på plass. Vi var begge klare for barn tidlig i forholdet og begynte å prøve. Jeg var selvfølgelig kjempe gira! Jeg følte igjen på at dette har jeg ventet på i 7 år. Det falt meg ikke inn at jeg ikke skulle bli gravid på første forsøk, eller andre eller tredje. Nå er vi i 8pp og det har fortsatt ikke skjedd noe.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil frem til eller råde til. Jeg har vært glad for at jeg ikke har hatt et barn med på veien de siste årene. Men hvis det skulle vise seg at noe er galt, som har utviklet seg over denne tiden, vil jeg jo kanskje alltid angre på det valget. Jeg sitter med en følelse av at ting er skikkelig urettferdig når jeg har hatt lyst på barn så lenge og virkelig tatt meg sammen for å vente og det tar så lang tid. Jeg har i hvert fall lært at det ikke alltid bare er opp til en selv på hvilket tidspunkt et barn skal komme.

 

Det viktigste tror jeg er at du føler deg sikker på samboeren din og at dere er klare for det begge to. Så lenge man er to om det vil man nok alltid klare det uavhengig av studier og alder.

 

Lykke til!

[Eirinrt]

Tusen takk for alle svar og erfaringer :-) Godt å høre at det er flere som har det på samme måte. Håper det ordner seg for alle :-)