Dilemma dilemma...

[Anonym bruker]

Dette høres vel grusomt ut, men jeg HATER min farmor. Har vokst opp og bodd i samme hus som henne i 19 år, men nå har hatet blitt så stort at jeg klarer ikke å være i samme rom som henne en gang. 
I går var jeg i samme rom som henne i kanskje 2,5 minutt tilsammen. På denne tiden klarte hun å gjøre meg så sint, at jeg ville gnage av min egen arm. 

Farfar derimot, er verden snilleste, beste, godeste mann, han er den eneste i familien jeg faktisk liker, og den eneste jeg syntes det er koselig å snakke med. 

Farmor maser om at jeg må komme på besøk med oldebarnet hennes, men jeg takler ikke. Jeg har dratt innom av og til, og da lar jeg henne ha oldebarnet i 10 minutter mens jeg henter noe i 2. etg (hos mamma og pappa der jeg har vokst opp) eller finner på noe annet. Jeg klarer  ikke være i samme rom som henne. Hun ødelegger hele familien. 

Jeg vil så gjerne ha 1'årsdag for datteren min, men pga henne, får jeg holdt noe bursdagsselskap med familie tilstede, fordi jeg vet at hvis hun skal være til stede, vil hele dagen bli ødelagt, og det vil IKKE bli en koselig feiring. Jeg kan jo heller ikke invitere kun noen, og ikke henne. Måtte eventuelt gjort det i hemmelighet, men det blir for dumt. Jeg vil jo også ha farfar der, men det får jeg ikke gjort.. 

Det er så dumt at det skal være sånn!! Det har , og vil fortsette å ødelegge så utrolig mye. 

 

Bursdagen hennes nærmer seg, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre.. 
Farmor kommer til å bli SÅ fornærmet når jeg sier at jeg ikke skal ha noe selskap. 
Jeg vurderer å ha et selskap med venner da. Jeg har bare en liten leilighet og det er ikke plass til mye folk her alikevel, så bare noen venner hadde jo vært noe..

Vil ha bursdagshatt, kake og pakker. Første burdagen jo  

 

 

Og ikke si : "Bit tenna sammen og hold ut akkurat den dagen, det er for datteren din sin skyld". For det er det jo egentlig ikke. En 1'års dag skjønner ikke en baby stort av, hehe.

Og det skal være en fin dag, og et fint minne. Er farmor der, vil hele dagen bli ødelagt, jeg kommer ikke til å smile èn eneste gang. 

Hva ville dere gjort?

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae

[Anonym bruker]

 

Dette høres vel grusomt ut, men jeg HATER min farmor. Har vokst opp og bodd i samme hus som henne i 19 år, men nå har hatet blitt så stort at jeg klarer ikke å være i samme rom som henne en gang. 

I går var jeg i samme rom som henne i kanskje 2,5 minutt tilsammen. På denne tiden klarte hun å gjøre meg så sint, at jeg ville gnage av min egen arm. 

 

Farfar derimot, er verden snilleste, beste, godeste mann, han er den eneste i familien jeg faktisk liker, og den eneste jeg syntes det er koselig å snakke med. 

 

Farmor maser om at jeg må komme på besøk med oldebarnet hennes, men jeg takler ikke. Jeg har dratt innom av og til, og da lar jeg henne ha oldebarnet i 10 minutter mens jeg henter noe i 2. etg (hos mamma og pappa der jeg har vokst opp) eller finner på noe annet. Jeg klarer  ikke være i samme rom som henne. Hun ødelegger hele familien. 

 

Jeg vil så gjerne ha 1'årsdag for datteren min, men pga henne, får jeg holdt noe bursdagsselskap med familie tilstede, fordi jeg vet at hvis hun skal være til stede, vil hele dagen bli ødelagt, og det vil IKKE bli en koselig feiring. Jeg kan jo heller ikke invitere kun noen, og ikke henne. Måtte eventuelt gjort det i hemmelighet, men det blir for dumt. Jeg vil jo også ha farfar der, men det får jeg ikke gjort.. 

 

Det er så dumt at det skal være sånn!! Det har , og vil fortsette å ødelegge så utrolig mye. 

 

Bursdagen hennes nærmer seg, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre.. 

Farmor kommer til å bli SÅ fornærmet når jeg sier at jeg ikke skal ha noe selskap. 

Jeg vurderer å ha et selskap med venner da. Jeg har bare en liten leilighet og det er ikke plass til mye folk her alikevel, så bare noen venner hadde jo vært noe..

 

Vil ha bursdagshatt, kake og pakker. Første burdagen jo

 

 

Og ikke si : "Bit tenna sammen og hold ut akkurat den dagen, det er for datteren din sin skyld". For det er det jo egentlig ikke. En 1'års dag skjønner ikke en baby stort av, hehe.

 

Og det skal være en fin dag, og et fint minne. Er farmor der, vil hele dagen bli ødelagt, jeg kommer ikke til å smile èn eneste gang. 

 

Hva ville dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae

 

Får jeg IKKE holdt noe bursdagsselskap.. Skulle det stå..

 

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae

[Anonym bruker]

Hva er det med farmoren din som gjør at du er så sint ?

 

Anonymous poster hash: 04dd9...ffd

[Anonym bruker]

Kan du komme med noen eksempler på hva hun gjør eller sier da? Er det ingen andre som reagerer på henne hvis hun er så ille? Hvorfor er det ingen som tar det opp med henne?

 

Anonymous poster hash: 94830...841

[Anonym bruker]

Hva er det med farmoren din som gjør at du er så sint ?

 

Anonymous poster hash: 04dd9...ffd

Tror det hadde tatt ca 3-4 uker med daglige kaffedater og få frem alt , hehe.

 

Men prøve å forklare kort :

 

Hun har 2 sønner, pappa og onkel. (De ble uvenner og har ikke kontakt) 

Så fikk pappa en sønn da han var 16, enda en gutt. (Som ikke lengre er en del av familie da han bodde hos moren etter det ble slutt)

Så møtte pappa mamma, som hadde min bror på rett under 2 år, fra før. Enda en gutt... 

 

Så kom jeg.... Familiens første jente.. 

Siden da har farmor forgudet meg. 

Hun har forskjellsbehandlet til det ekstreme.

 

Type. Hun tok meg kun meg til syden flere ganger. Hytteturer, vinterferier fikk jeg ta med en venninne fremfor at bror fikk være med. 

 

Eksempler på ting hun har sagt til bror:

 

Vi skulle på nadderudhallen og bade, bror blir kjempeglad, så sier farmor "Nei, nå skal jeg og "meg" dra å bade og kose oss, vi kan jo ikke kose oss hvis du skal være med, det må du skjønne"

 

"Se på denne tegningen du lagde da du var 3 år, og se på denne "meg" har laget da hun var 3 år, se så mye finere "meg" sin er enn din" (da var han 6 år)

 

Bror er stygg, bror er spinkel, bror er handikappa fordi han hadde adhd, ++++++++++++.

Jeg fikk klær, gaver, leker til flere tusen i uka, men bror fikk EN bursdagsgave til 1000 kr i året. 

 

Slik har det alltid vært. Da jeg var liten skjønte jeg jo ikke stort av det.. Men hun er bare et grusomt menneske..

 

 

Da jeg var der i går, skulle jeg få høre på en kasett av meg der jeg synger og snakker da jeg var 2,5 år. Helt rent, noe farmor mener er HELT utrolig at jeg klarte. Jeg prøver å si til henne at det er ikke SÅ uvanlig å snakke rent når man er 2,5, og da sier hun. "ja, du kan jo prøve å spørre ******* hva han heter" med spydig tone. Dette var da sønnen til broren min på 3 år, som er litt senere ute med språket, men snakker seg fint forstått!

 

En annen gang her i sommer da jeg var der, sier hun at hun har opprettet sparekonto til datteren min der hun setter inn penger hver mnd. Etterfulgt av at hun sier at jeg ikke må si noe om det til mamma eller bror, fordi hun gjør ikke det samme med det andre oldebarnet. Jeg spør hvorfor ikke, da får jeg som svar: " Fordi han er ikke vår"

"Han er like mye deres som mitt barn er!!"

"Nei, bror er mammaen din sin sønn!"

 

Da rev jeg datteren min ut av armene hennes, smelte igjen døra og gikk min vei.. 

 

Dette er kun FÅ eksempler.. 

 

Mamma og broren min får all dritten. nå også sønnen til broren min. Det er helt villt hvordan hun holder på. Og hun forandrer seg ikke. Kunne hatt en intervensjon med 500 stk til stede, der alle konfronterte henne, men hun ville fortsatt ikke innsett sine feil.. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae

[Anonym bruker]

Kan du komme med noen eksempler på hva hun gjør eller sier da? Er det ingen andre som reagerer på henne hvis hun er så ille? Hvorfor er det ingen som tar det opp med henne?

 

Anonymous poster hash: 94830...841

Jeg konfronterer henne hver gang jeg ser henne omtrent. Jeg tar henne skikkelig. Fortsatt er det jeg som er engelen og perfekt, men bror er den store stygge ulven. Nå bor faktisk bror svigerinne og nevøen min på loftet i huset, og de ser det oldebarnet hver dag. bror er bare snill og hyggelig mot farmor. De kjenner ikke mitt barn en gang, fordi jeg vil ikke ha henne i nærheten av farmor

 

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae

[Anonym bruker]

Da hadde jeg satt meg ned og snakket skikkelig med henne. Nei, er ikke sikkert hun forandrer seg, men forklar at du ikke synes noe om denne forskjellsbehandlingen. At det ikke blir aktuelt at datteren din får noe, om sønnen til broren din ikke får det o.s.v.

Du er voksen nå. Ha selskap fo datteren din, du straffer kun henne om du lar være. Bestemoren din mener nok bare godt innerst inne.

Anonymous poster hash: bdacc...527

[Anonym bruker]

Rottegift...?

Anonymous poster hash: 1ac90...f27

[Somewhere over the rainbow]

Jeg får på en måte inntrykk av du og farmoren din ikke kommuniserer så bra sammen .. La du frem din følelse vedrørende forskjellsbehandling på en grei måte ?...

 

Er enig at farmoren din ikke taklet det så bra at din far gang ei kvinne med barn fra før.. Nå i voksen alder så kan hun faktisk gjøre som hun vil med sine penger .. Du er din fulle rett til å takke nei..

 

Hva med å snakke med farmoren din igjen ? Forklar at du sliter med hvordan hun behandlet broren din i barndommen ... Og at du derfor i dag har problemer med å omgås henne ..

[Anonym bruker]

 

Da hadde jeg satt meg ned og snakket skikkelig med henne. Nei, er ikke sikkert hun forandrer seg, men forklar at du ikke synes noe om denne forskjellsbehandlingen. At det ikke blir aktuelt at datteren din får noe, om sønnen til broren din ikke får det o.s.v.

Du er voksen nå. Ha selskap fo datteren din, du straffer kun henne om du lar være. Bestemoren din mener nok bare godt innerst inne.

 

Anonymous poster hash: bdacc...527

 

Som nevnt, det går ikke. jeg har prøvd, farfar prøver daglig, mamma har prøvd, pappa har prøvd, ALLE har prøvd. Det går ikke. 

Som jeg skrev over her, jeg straffer ikke datteren min ved å ikke ha et 1'års selskap. Om det kun er meg og henne ogkake og ballonger eller 5-6 andre der, spiller ingen rolle for en på 1 år. 

Det er nok mest for foreldrenes skyld man feirer 1¨årsdager.

Du vil at jeg skal huske 1'årsdagen til datteren min som en av de verste i mitt liv?

Neitakk du.. Den dagen skal bli spesiell og FIN!

 

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae

[Anonym bruker]

Forresten, det er mulig å ha flere bursdagsfeiringer. Jeg har vokst opp med 3 feiringer pr bursdag; mors familie, fars familie og venner.

 

Du kan ha en fin-fin feiring med kun venner, uten problem

Anonymous poster hash: b6b37...1de

[Anonym bruker]

Jeg får på en måte inntrykk av du og farmoren din ikke kommuniserer så bra sammen .. La du frem din følelse vedrørende forskjellsbehandling på en grei måte ?...

 

Er enig at farmoren din ikke taklet det så bra at din far gang ei kvinne med barn fra før.. Nå i voksen alder så kan hun faktisk gjøre som hun vil med sine penger .. Du er din fulle rett til å takke nei..

 

Hva med å snakke med farmoren din igjen ? Forklar at du sliter med hvordan hun behandlet broren din i barndommen ... Og at du derfor i dag har problemer med å omgås henne ..

Jeg har gjort det.. Det går ikke. 

Hun tar ikke til seg noen ting. Blir hun konfrontert med noe begynner hun å gråte og nekter for at hun har sagt det hun har sagt, osv.

Tror med 99% sikkerhet at hun er psykopat. 

 

Andre eksempler på hva hun har gjort mot mamma f.eks:

 

hun spør meg og bror "Jeg skjønner at dere skal ha fisk i dag, jeg skal lage pannekaker, vil dere spise nede?"

For så å gå rundt i nabolaget og fortelle at "**** lager ikke mat til ungene sine. De kommer å spiser nede hos meg nesten hver dag "

 

Hun tok klærne mine, som jeg hang i mellomgangen nede, inn til seg selv, vasket det, og hang det i sitt eget skap. Her gikk hun også rundt i nabolaget og sa at mamma ikke vasket klærne mine, så det måtte hun gjøre.

 

 

Gjentar igjen. ALLE , til og med bekjente og fremmede, har prøvd å si ifra. Med alle mulige teknikker, men det hjelper ikke. Hun er og blir den samme, uansett hva man gjør.

Jeg er bare pent nødt til å holde meg unna henne, ellers vet jeg ikke hva jeg gjør.

 

Anonymous poster hash: 6a94d...2ae