Min mann er ute til havs i 4 uker..,

[Anonym bruker]

Og den jobben har han hatt i ca 12 år. Mitt ønske er at han skal få seg jobb i nordsjøen, slik at han bare er borte i 2 uker. Dette har jeg tatt opp ved flere anledninger, men d ser ut til at han trives med å ha det slik.

Vi venter nå barn nr 3, noe som ikke var så planlagt, da jeg ikke orket tanken på å ta meg av 3 barn alene halve livet, d er travelt nok med 2 og alt som følger med. Når han er hjemme er han verdens beste pappa.. Jentene forguder han, og blir veldig nedfor når han reiser. Han skruer visst av en bryter og bare reiser på jobb.. Snakkes om 1 mnd liksom.

 

Problemet mitt er at jeg har blitt så bitter!! Jeg er så bitter på at han bare kan reise slik og la meg stå alene med alt hjemme.. Jeg må avlyse alt jeg blir invitert ut på pga mangel på b.vakt.. Syke barn, legevakt, fritidsaktiviteter... You name it!

Kjenner d går utover mine følelser for han, og at jeg legger han mer og mer for hat. Jeg blir kvalm når jeg tenker for mye på d..

Det jeg trenger hjelp til er å få endret tankegangen min :/ noen som har noen fornuftige utsagn å komme med?

 

Anonymous poster hash: 56a41...202

[Anonym bruker]

Han hadde denne jobben da dere ble sammen og du har valgt å få barn med en mann som har en slik jobb. Du kan selvsagt ønske at han skifter jobb og be han om dette, men syns ikke du kan kreve det.

Anonymous poster hash: 4bb2c...93b

[Anonym bruker]

Da skulle du snakket med min mor. Min far var borte i 4 mnd i strekk han. På det "beste" 2 mnd.

 

Min farfar var borte i 18 mnd...

 

Sånn er de yrkene, og du visste nå vel dette når du ble sammen med ham.

Anonymous poster hash: c07a8...994

[Anonym bruker]

Ja han hadde den jobben før vi ble sammen. Men jeg gjorde d klinkende klart i bli kjent fasen, at dersom vi skulle leve sammen så måtte han etterhvert bytte jobb. For jeg orket ikke å leve slik hele livet. Han lovet meg da dyrt og hellig at han selvfølgelig skulle søke jobb i Nordsjøen etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 56a41...202

[furutre]

Det var voldsomt til noen surmaga svar du har fått da. 

hva noens bestefar gjorde for 50 år siden er vel lite relevant. 

 

Jeg mener at i en familie må en selvfølgelig ha personlig frihet, men men må likevel tilpasse seg, og gjøre sitt for at alle i familien har det så godt som mulig. 

 

Jeg er helt enig med hi. i at mannen bør ta hensyn til henne og barna, når han faktisk har mulighet til å ta arbeid, som ikke er så langt ifra det han har nå, men passer familiens behov bedre. 

[Anonym bruker]

Hvis han blir sååå nedfor når han skal reise så hvorfor ikke søke om 2 / 4 ukers rotasjon i nordsjøen da?

Det er uansett hans valg i og med at dette har han gjort siden før dere ble sammen, men forstår godt at det er slitsomt med snart barn num 3 og 4 uker alene!! 

Anonymous poster hash: 9e0cf...8ce

[Anonym bruker]

han er vel like mye borte hvis han jobber i nordsjøen? turnusen er bare anderledes, eller misforsto jeg deg?

 

hvis det er tilfelle så ville jeg ikke pushet på ham om å bytte vekk en jobb han trives i!

Anonymous poster hash: 44608...3e4

[Anonym bruker]

Hadde det vert snakk om at mor var borte 1 mnd. i strekk med triste barn, hadde jammen pipa hatt en annen lyd! Skjønner deg godt jeg. 1 mnd. er lenge. Ta en alvorsprat med han. 3 barn krever mye, og det bør han skjønne også.

Anonymous poster hash: dd4e8...b64

[Anonym bruker]

men da får du leve livet når han er hjemme? eller tar du halvparten av alt, eller mer da også?

 

kjenner mange der mannen eller kvinnen eller begge er mye borte i perioder, noe som gjør at de er nøye på å ta masse av alt som ma gjøres hjemme når de først er hjemme slik at den andre får slappet av litt!

Anonymous poster hash: 44608...3e4

[Eliane]

Min mann er også ute. Han går offshore med 2-4 turnus.

Han jobbet på skip da vi ble sammen. Etter at eldste ble født jobbet han en periode 6-6, og det synes jeg ikke noe særlig om.

Han fikk da jobb offshore.

Nå er det sånn da at jeg er sammen med en ambisiøs mann,og han trenger mer fartstid for å løse høyere sertifikat,så han skal seili 4-4 frem til jul,og etter jul blir det 5-5.

Han har fått permisjon fra sin offshorejobb for dette.

Men jeg var klinkende klar på at om han ville seile,så fikk han gjøre det nå før minste blir for stor. (10 mnd nå)

Han savner det ekte sjølivet,blir fort kjedelig å sitte på en rigg. (Kommer litt ann på riggen og jobben da..)

Ja,føler jeg går glipp av en hel del,men han hadde ikke vært samme mannen om han ikke fikk jobbe med det han elsker!

Og det er jo egentlig han som går glipp av mye! Jeg får jo se barna mine hver dag,kose og klemme på de!

Du burde be han begynne å søke jobb offshore,kan ta tid før en kommer inn en plass, vokser ikke på trær slike jobber.

Lykke til.

[Anonym bruker]

 

han er vel like mye borte hvis han jobber i nordsjøen? turnusen er bare anderledes, eller misforsto jeg deg?

 

hvis det er tilfelle så ville jeg ikke pushet på ham om å bytte vekk en jobb han trives i!

 

Anonymous poster hash: 44608...3e4

 

Eh nei........2/4 ordning. Da har man fri 8 mnd i løpet av 1 år!!! 

 

Anonymous poster hash: 9e0cf...8ce

[Anonym bruker]

Når jeg skriver Nordsjøen, så mener jeg plattform. Da er han bare 2 uker borte. D er en stor forskjell :/

Ta sin del av ansvaret sa du? Å pyttsann, her er d fruen i huset som tar seg av alt d praktiske:/ han tar seg av ting utenfor da. Men jeg står fritt til å slenge som jeg vil på kveldstid etter at barna er i seng. D er jo fint, men d er d eneste som er font med d også!

Han trives godt i jobben sin. Men jeg blir mer og mer ødelagt av d.. Sliter med mye dødsangst også, pga den enorme ansvarsfølelsen jeg sitter med når jeg er helt alene. Kjenner jeg blir tussete, kan sikkert snart legge meg inn:/

Meeen, kan jo ikke nekte han når han trives? Tross alt så betyr d mye mer at han får d godt med seg selv, enn at vi 4 som sitter igjen skal få d bra. Er d slik?

 

Anonymous poster hash: 56a41...202

[Anonym bruker]

Ser flere mener at siden han hadde denne jobben når de ble sammen, må bare HI finne seg i det.

Men seriøst da, når man får barn må man faktisk prioritere annerledes, og gjerne også velge vekk noe.

Skjønner godt at du eg lei, det ville nok jeg også ha vert. Sannsynligvis så lei at jeg hadde pakket kofferten og reist....

 

Anonymous poster hash: 81d2e...96e

[Anonym bruker]

Det livet hadde jeg aldri giddet. "gode penger" javel, men å sitte med et totalt aleneansvar 50% av tiden hadde vært helt uaktuellt. Da hadde jeg heller VÆRT alene.

Fars behov kommer faktisk etter ungenes behov, og når de har dårlige reaksjoner på hans fravær, hadde jeg forlangt endring. At du ikke har det bra lenger, burde han også ta hensyn til, og at han ikke er villig til dette nå, tilsier at han ikke har til henskt å gjøre det heller...

 

(-men nå har jeg vokst opp med en far i utenriksfart da, og har hatt "gleden" av å måtte bli kjent med min far omigjen og omigjen gjennom hele barndommen. Han kjenner ikke meg særlig godt da, han er ikke verdt å bli bedre kjent  med da han har prioritert sine behov "alltid"...)

Anonymous poster hash: 6305b...b57

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har selv en samboer i forsvaret. På det lengste er han borte i 6 mnd. Nå er han kun hjemme i helgene noen uker for så å bli borte i 6 uker og etter juleferien blir han borte til sommeren. Når han ikke driver på med dette tar jobben mye tid og han er ofte borte i flere døgn. Slik har det vært alle årene vi har vært sammen. Forskjellen her er at vi ikke har barn sammen men jeg har barn fra før. Men vi har en hund som krever mye så vi har ikke fått noen felles barn ennå pga dette. Han vil gjerne ha, men jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha energi til det. Jeg har sagt han får ta en annen type jobb vis jeg skal gi han barn. Så får vi se hva han velger. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 0b35f...438

[Anonym bruker]

Da skulle du snakket med min mor. Min far var borte i 4 mnd i strekk han. På det "beste" 2 mnd. Min farfar var borte i 18 mnd... Sånn er de yrkene, og du visste nå vel dette når du ble sammen med ham. Anonymous poster hash: c07a8...994

Samme her.

 

En ekte sjømann trives ikke i Nordsjøen, kjenner mange som har prøvd og det fungerer ikke.

 

Anonymous poster hash: 0973b...cb7

[Anonym bruker]

Ser flere mener at siden han hadde denne jobben når de ble sammen, må bare HI finne seg i det.

Men seriøst da, når man får barn må man faktisk prioritere annerledes, og gjerne også velge vekk noe.

Skjønner godt at du eg lei, det ville nok jeg også ha vert. Sannsynligvis så lei at jeg hadde pakket kofferten og reist.... Anonymous poster hash: 81d2e...96e

Det er vel derfor sjøfolk/nordsjøarbeidere har så høy skilsmisserate

 

Anonymous poster hash: 0973b...cb7

[Anonym bruker]

Har de d? Høyere skillsmisserate?

 

Anonymous poster hash: 56a41...202

[Anonym bruker]

Har det nøyaktig sånn jeg også. Bare at han nå er min eks. Men er fremdeles veldig bitter på at han hele tiden skal dyrke seg selv og sitt liv som er så mye viktigere enn oss. Pengene må han spare for han sier hele tiden at han er blakk. Blir også kvalm ved tanken på at han hele tiden prioriterte jobben mens jeg tok alt ansvaret hjemme og tok meg av barna alene. Da han var hjemme sov han til langt på dag og fartet rundt ute hele dagen siden han hadde så mye å ordne når han hadde vært borte så lenge. Tenk hvis jeg hadde gjort det samme? Hadde jeg i det minste fått en klem eller ros fordi jeg tok alt alene. Neida, bare en kald skulder fra den møkkamannen. Han føk på hue og rævva ut av kåken ganske kjapt etter at andremann var født!

Anonymous poster hash: c0d43...b31

[Anonym bruker]

Huff så mye negativt...

13 år siden vi ble sammen og han har jobbet 4/4 på supplybåt heile tiden.

Vi har snakket om å få han over på rigg, men sikkerhetskursene og brønnteknikk ++ ligger på mellom 50-70 000. Kan det være en av din manns bekymringer?

Har du lite nettverk rundt deg er det virkelig klart at du sliter, ett alternativ er jo at han kan skaffe barnevakt en kveld i uken, hans familie eller ett vennepar, til nød betale for det.

At du kommer deg ut er et must for hodefreden. (Ikke nødvendigvis flatfylla, men kaffe eller kino på kveldstid)

 

I vårt forhold er det heldigvis sånn at han gjør mye både ute og inne når han er hjemme, samt at barna elsker ham. Vi snakker ofte på telefonen, og barna får små gaver i posten som gjør at de føler seg savnet og husket.

Akkurat nå støvsuger han, og skal vaske gulvet og passe babyen vår når jeg skal på skolen om litt.. (Vi har 3, to gutter, baby jente)

 

Har du mulighet for samkjøring i forhold til fritidsaktiviteter? Er mange små triks du kan gjøre for å få hverdagen lettere når han er ute. Mye som kan gjøres i forkant.

 

Jeg vet det er stress og kan gå utover følelsene, spesielt når det er hormoner og baby på gang. Spill på dette, forklar og si at dette må dere jobbe med. Rundt jul i fjor måtte min ha en sykemelding for å være hjemme å passe meg og ungene, jeg var 7 mnd på vei, var inn i en liten fenderbender(bil seilte inn i meg på glatta) og bare grein. Han kom hjem etter en uke med sykemelding. Blir sikkert halshugget når jeg sier det, men bruk systemet så du får kommet deg på fote!

 

Når alt er sagt, så byrde det vært et støttesenter, for oss gressenker. Hvor vi kom i kontakt med folk i samme situasjon, så vi kunne få hjelp av hverandre. Hvem skjønner mer behovet for barnevakt en kveld enn vi i samme situasjon.

Håper alt ordner seg, tenker på deg, og lykke til!

 

Anonymous poster hash: 3b638...576

[Anonym bruker]

Jeg ville snakket med ham om dette. Fortalt akkurat hvordan det var. Men jeg hadde også valgt å dra min kos om han ikke ville byttet jobb. 

Du er 50% alene med barna, og den tiden han er hjemme, er du likevel tilstede minst 25% (med tanke på at "fruen tar alt det praktiske"). Jeg ville heller valgt å være fri de 25%, barnefri og mannefri, og så heller hatt ungene fulltid 75%. 

Du sier du er bitter. Trolig (etter min mening) kommer ikke forholdet deres til å vare, med mindre han bytter jobb.

Anonymous poster hash: fa4f7...fd2