Best for barna..............?

[grubler1]

Hva anser dere for å være utelukkende best for barna ved et samlivsbrudd? Barna er 8 -12 -15 år. Trenger flere svar/vinklinger..........

 

1) Foreldrene flytter inn og ut og har hver sin uke i barndomshjemmet?

 

2) Barna flytter inn og ut av foreldrene's bosted hver uke i samme skolekrets? En ordinær 50/50 ordning.

 

3) Foreldrene tilrettelegger for å bygge et "skillsmissehus" med to boenheter med barna's soverom i midten hvor barna kan flyte fritt mellom foreldrene's boenheter? De to boenhetene vil ha kodelås slik at det er bare barna som kan flyte fritt.

 

Hvordan vil dere rangere disse alternativene i forhold til hva som er best for barna ?

Jeg mener : 3-1-2. Hva mener dere?

 

Grubleren

 

 

[Anonym bruker]

Alternativ nummer 3.

Anonymous poster hash: d9a9c...7e8

[Anonym bruker]

Definitivt 1, selv om jeg nekter å tro at en sånn løsning er holdbar i lengden. De voksne vil få seg kjæreste, kanskje flere barn, to voksne som ville skilles tvinges til å samarbeide hele tiden og bli enige om hvem som skal vaske, osv = funker ikke etterhvert.

 

2 praktiserer vi og det har både fordeler og ulemper. Bor 300 meter unna hverandre, men ungene skulle selvsagt sett at vi bodde sammen som en familie. Perfekt får man det ikke som skilt åkke som.

 

3 tror jeg bare blir slitsomt for både voksne og barn. Ingen rutiner, ikke noe fast mht hvem som har ansvaret og hvem ungene er hos. Flytende og forvirrende for ungene.

 

Så, jeg vil rangere 1-2-3, dog med forbehold om at de voksne ikke klarer nr 1  i lengden.

Anonymous poster hash: 914e2...efa

[☆☆☆]

Eg meinar det ikkje finst noko "one size fits all". Skal barna trives med ei samversordning må også foreldra trives nokonlunde med den. Vidare må foreldra kunne samarbeide.

 

Eg meinar eigentleg at både vaksne og barn treng ein fast base (heim), men det er ikkje så enkelt det heller når ingen av foreldra er villig til å gi slepp. Då er det bedre med 50/50 om det funkar enn ei samværsordning som ikkje funkar.

[moell5]

Grunne til at jeg IKKE ville valgt alternativ 3 er:

 

Det kommer til å bli vanskelig for barna å vite hvem man skulle forholde seg til når, noen vil spise til mamma og noen vil sove til pappa osv....

 

Også er det den forferdelige samvittigheten!! 'nå sitter mamma i andre enden av huset helt alene, mens vi sitter her og koser oss'

 

Jeg ville valg alt. 2, ordinær 50/50 løsning.

 

Hilsen skillsmissebarn

[MamsenMedToSmå]

I en slik situasjon tror jeg stabilitet og kontinuitet er viktig.

En skilsmisse gjør at den hverdagen barna kjenner til plutselig vil forandre seg, noe som går ut over stabiliteten i livene deres. Det er ikke til å unngå.

Men den måten foreldrene velger å løse alt det nye,blandt annet barnas bosituasjon, vil være avgjørende for hvordan skilsmissen vil påvirke barna. Jeg tror derfor det er lurt å velge den løsningen som vil fungere over tid. Gjerne helt til barna selv blir voksne og flytter ut.

Det eneste alternativet du har skissert som jeg tror vil "overleve" alt livet har å by på av forandringer er forslag nr 2.

Det vil være kun være en ekstra påkjenning for barna å måtte gjennomgå enda en ny stor forandring, f.eks når alternativ 1 ikke fungerer lengere fordi pappa får seg ny kjæreste.

 

Gi barna en forutsigbar hverdag!!

[Anonym bruker]

FOr oss tror jeg alternativet hadde vært hvert vårt hus/leilighet i samme skolekrets og på papiret omsorg for et barn hver. Så hadde vi  i praksis kanskje byttet på og ha barna som om en har hovedomsorg for begge, mens den andre har annehver helg. Kanskje hadde jeg hatt det i et år, eller seks måneder, og neste år/halvår hadde mannen hatt de boende som om han var"Hovedforsørger":.Jeg vet ikke....  Jeg tror kanskej vi hadde involvert barna ganske mye i prosessen.

 

Men så er det slik da, at så lenge man ER sammen og alt er ok, så kan man planlegge så mye man vil, men ÅRSAKEN til et evt brudd vil vel ha ALT og si for hvordan man gjennomfører "barnefordelingen"....

 

Jeg synes kanksje alternativ 2 er best....Jeg vet at det er flere som har prøvd alternativ en, men det går MYE verre ut over barna enn alternativ to. Kaos, rot og ustabilitet i hjemmet, samt frustrerte foreldre som ikke føler seg hjemme noen sted....Holdt vel ut i et års tid der det varte lengst og både barn og voksne pustet lettet ut da de innførte normalt samhver 50/50 hvor barna flyttet mellom foreldre......

Anonymous poster hash: 927e1...9e5

[#Ariadne#]

3,1,2

[Anonym bruker]

Jeg ville heller latt far ha hovedomsorgen enn å praktisere noen som helst 50/50, jeg tror det er veldig få barn som kommer godt ut av å måtte flytte annenhver uke.

 

Nå kjenner vi jo etterhvert flere unge voksne som kan si litt om hvordan de opplevde dette i oppveksten og jeg har hittil ikke møtt en eneste en som sier det var positivt.

En kollega av meg som nå har rundet 20 år flyttet hjemmefra som 16-åring fordi hun ikke lenger orket å bo i en bag. Selv om foreldrene samarbeidet godt følte hun seg rotløs og alltid på flyttefot. Uansett hva hun gjorde for å få det koselig på rommet sitt et sted skulle hun snart tilbake til det andre stedet, yndlingsbuksa lå i vaskemaskinen på byttetidspunktet, venner ringte på hos feil forelder, hun glemte en skolebok hos den foreldren hun ikke skulle bo hos den uken osv osv osv. Hun ELSKET å flytte hjemmefra, legge alle klærne sine inn i et skal hun skulle ha der hele måneden gjennom, henge opp gardiner og pynte på en hybel hun også skulle bo i neste uke osv. Hennes historie gjorde inntrykk på meg altså.

 

At skilte foreldre skal bo i samme hus med ungene løpende frem og tilbake tror jeg blir vanskelig å forholde seg til både for barn og voksne, kanskje særlig de voksne. At foreldrene skal flytte ut og inn av barndomshjemmet til ungene vet jeg foreldre som har prøvd, det har ikke fungert i 2 mnd engang.

Anonymous poster hash: d1fe6...2bf

[Anonym bruker]

Ingen av alternativene. Jeg tror det er best for barn (og voksne) å ha ett hjem. Dvs at en av foreldrene har daglig omsorg og den andre er samværsforelder.

Et par av alternativene vil ikke fungere dersom en av foreldrene finner en ny partner. Jeg ville ikke flyttet inn og ut av min manns eks hus annenhver uke, og tror ikke jeg ville hatt henne til nærmeste nabo heller...

 

Anonymous poster hash: 54055...12e

[Cat_Woman]

1,2,3. 

 

Tanken med nr 3 er veldig god, men jeg tror ikke det ville fungert i praksis (som noen påpeker over her, hvem har ansvar for barna til hvilken tid? Hvem skal de spise sammen med, hvem skal sørge for at de gjør leksene sine +++).

Nr 1 vil fungere så lenge ingen av foreldrene får seg ny familie. Men fryktelig slitsomt for de voksne da Tar man KUN hensyn til barna tror jeg dette er den beste løsningen.

Nr 2 tror jeg er greiest for alle parter. Når barna skal flytte fram og tilbake er det viktig at de har et fullverdig hjem begge steder - altså må de ha dobbelt opp av alt mulig, så de slipper å pakke med seg livet sitt hver uke.

[Anonym bruker]

1,2,3.

 

Tanken med nr 3 er veldig god, men jeg tror ikke det ville fungert i praksis (som noen påpeker over her, hvem har ansvar for barna til hvilken tid? Hvem skal de spise sammen med, hvem skal sørge for at de gjør leksene sine +++).

Nr 1 vil fungere så lenge ingen av foreldrene får seg ny familie. Men fryktelig slitsomt for de voksne da Tar man KUN hensyn til barna tror jeg dette er den beste løsningen.

Nr 2 tror jeg er greiest for alle parter. Når barna skal flytte fram og tilbake er det viktig at de har et fullverdig hjem begge steder - altså må de ha dobbelt opp av alt mulig, så de slipper å pakke med seg livet sitt hver uke.

Enig i alt du forklarer.

Men jeg ville valgt 2, men ikke delt omsorg. En av dere bør være samværsforelder, men dere kan jo flytte i samme nabolag sånn at barna kan se den andre akkurat når det passer.

 

Nr 1 og 3 er ikke et alternativ engang. Kunne sikkert funke helt til en av dere får ny partner (evnt ny familie).

Men tanken var god. Dessverre i en en skillsmisse så finnes det ingen måte barna kan vinne på...

 

Anonymous poster hash: a89ad...07e

[Anonym bruker]

Jeg tror ærlig talt nummer 2 er best, hverken en eller 3 vil holde i lengden. Det vil oppstå konflikter mellom foreldrene med det nære boforholdet og dette blir enda mer komplisert den dagen det er nye partnere i bildet.

Og man mest sannsynlig ender på to etter en tid allikevel da tror jeg det er bedre og mindre konfliktfylt å starte rett opp med nummer to

Anonymous poster hash: bdcfd...5b0

[3 er nok!]

1,2,3

 

Jeg ville absolutt ikke valgt nr 3. Det hadde blitt ett komplett kaos for alle parter og meget forvirrende for barna.

 

Nr 1 fungerer bare så lenge ingen får nye partnere, altså kanskje bare er pr års tid.

 

Jeg vil nok egentlig likestille 1 og 2. Det kommer jo helt an på familien.

[grubler1]

Hva om en gjør en liten justering på nr 3 da? Hvis en ikke bare flyter fritt, men at vi har våre faste uker med lekseoppfølging, frukost og middag! Hva synes dere om det alternativet da?

 

Grubleren

[Anonym bruker]

Kjempevanskelig tema. Jeg foreslår alternativ 2, men heller mer mot at barna skal bo fast i 1 hjem og at den foreldren som ikke bor der kan delta aktivt i fritidsaktiviteter og lignende utenom samværshelger.

 

Uansett valg er det viktig at man har prøvd hardt å løse opp i det som utløser tanken om skilsmisse - er man virkelig sikker på at forholdet ikke er liv laga. For det går opp og ned. Har selv vært i et parforhold i over 15 år og kan skrive under på at det er opp og nedturer. 

Anonymous poster hash: 560aa...ff0

[Anonym bruker]

Hva om en gjør en liten justering på nr 3 da? Hvis en ikke bare flyter fritt, men at vi har våre faste uker med lekseoppfølging, frukost og middag! Hva synes dere om det alternativet da?

 

Grubleren

Mitt råd - tenk langsiktig.

Det er lett å være idealist og ha fantastiske tanker om hvor bra dette skal gå og hvor selvoppofrende man skal være, når man sliter med dårlig samvittighet ovenfor ungene pga bruddet, samt at man kun har en teoretisk forestilling om hvordan dette vil fungere.

Når verden går videre med nye partnere for både den ene og den andre, må man ha gått inn i en ordning som åpner for å gå videre med livet, også når ikke ungene er der.

Ellers vil jeg si meg enig med personen over, ikke la noe alternativ være uprøvd for å holde familien sammen. Gresset blir ikke grønnere, og livet med dine og mine (med dertil ekser og hele pakka) kan fort gi deg mye større sorger enn du føler du har i ditt nåværende samliv.

 

Anonymous poster hash: 5864a...86c

[Anonym bruker]

Så vidt jeg vet skal man først ta ut seperasjon. Det er ett år hvor man skal tenke seg om. Da er beste løsning for barna at de får beholde sitt hjem. Foreldrene leier ett billig husvære og flytter mellom barnas hjem og det billige husvære. Avtale om renhold, mat, økonomi osv må være på plass.

 

Selv pendler hele familien (ukependlere). Det er ganske slitsomt. Skilsmisseforeldre flest utsetter barna for dette.

Anonymous poster hash: 00af8...2af

[Isola&Lille+julegave]

Hva anser dere for å være utelukkende best for barna ved et samlivsbrudd? Barna er 8 -12 -15 år. Trenger flere svar/vinklinger..........

 

1) Foreldrene flytter inn og ut og har hver sin uke i barndomshjemmet?

 

2) Barna flytter inn og ut av foreldrene's bosted hver uke i samme skolekrets? En ordinær 50/50 ordning.

 

3) Foreldrene tilrettelegger for å bygge et "skillsmissehus" med to boenheter med barna's soverom i midten hvor barna kan flyte fritt mellom foreldrene's boenheter? De to boenhetene vil ha kodelås slik at det er bare barna som kan flyte fritt.

Hvordan vil dere rangere disse alternativene i forhold til hva som er best for barna ?

Jeg mener : 3-1-2. Hva mener dere?

 

Grubleren

 

 

 

Enig med deg!