Trenger hjelp til en viktig avgjørelse!

[Anonym bruker]

Jeg har lenge tenkt å flytte ifra samboer, men får det ikke helt til.

Vi har to barn sammen og det gjør det mer vanskelig.

Han jobber borte så er ikke mye hjemme og ser oss bare i helgene. Jeg har funnet meg en plass å bo og kan flytte inn der nå med en gang hvis jeg vil. Men det er et stort steg for meg å ta og bli helt alene med barna. Og svigerfamilien min har også vært til stor hjelp for meg så jeg er redd jeg kommer til å miste dem. Men å bo sammen med en mann som dette er slitsomt. Han forventer at han skal sove lenge hver dag i helgene, men jeg er også sliten og trenge å hvile meg litt når han er hjemme. Må nesten begynne å krangle for å få han opp. Han kan nesten ingen ting med barna og " vet" ikke hva de skal ha til frokost, luns osv.

Han bruker mye tid på tlf, helst hele tiden, når han gjir minstemann mat også, har også prøv å si han dette men ignorerer det bare. Han gjør mye som han ikke burde gjøre mens barna er våkne. Han "bestikker" de med is og cola. Jeg sier det hele tiden til han at de må ikke bli vant med det, men han " glemmer" seg.

Føler ikke at han har noe interesse av å avlaste meg frivillig og det blir jeg veldig lei meg av, føler han ikke kjenner meg, eller har lyst å kjenne meg.

Han er kjempe flink med barna når han er alene med de

Jeg er glad i han men føler ikke at det er helt nok.

Vi har fine stunder men bruker mye tid og energi til å krangle og diskutere.

Vi går sjeldent ut blant folk på arrangement , og jeg føler jeg er ' mannen' som må bestemme hva vi skal gjøre, må alltid dra han med meg.

Han har nå bestemt at han skal bytte jobb, og sier han da blir mer hjemme, men den har jeg hørt før :/ sier at det blir en del jobbing nå i begynnelsen, jeg vet godt hva det vil si.

Når vi har besøk er han på tlf sin isteden for å snakke med gjestene, og det plager meg, jeg skjemmes av han rett og slett.

Skal legge med at han tjener de neste pengene i familien vår. Men skal det være slik? At dersom man tjener bra så skal man slippe alt hjemme?

 

Hva med en pause i forholdet? Så han kan finne ut hvordan det er uten oss i huset?

 

Ble langt og rotete, men ønsker hjelp til å avgjøre hva jeg bør gjøre

 

Anonymous poster hash: 019f7...3c7

[Anonym bruker]

Er du virkelig ikke fornøyd med forholdet og syns det er greit å aldri være sammen med han vet du svaret selv.

Har du råd til å klare deg selv?

 

Anonymous poster hash: 6e4c7...dac

[Anonym bruker]

Ja med barnebidrag og OS har jeg råd siden jeg tjener så lite. Men om noen år får jeg høyere lønn...bruker ikke mye penger

HI

 

Anonymous poster hash: 019f7...3c7

[Anonym bruker]

Har du tatt en alvorsprat med mannen og sagt at du vurderer å gå? Når dere har barn sammen synes jeg alle ting bør være utprøvd, og "pause" pleier ikke være det som løser knutene. Det er det som regel kun dialog som kan gjøre.

 

Anonymous poster hash: 0ef91...6d1

[Mandala]

Pappa sa det så fint da jeg var i samme situasjon: "Det som er så bra med det valget her, er at du må ta det helt alene. Ingen kan råde deg til noe!" 

Jeg endte med å gå for litt over et år siden og har ikke angret et sekund! I ettertid har jeg oppdaget hvor lite vi hadde til felles og ikke minst hvor kjedelig vi hadde det sammen. Selvsagt er det synd for barna at vi nå ikke bor sammen, men siden vi er fornuftige, reflekterende voksne som samarbeider godt så tror jeg ikke dette skal prege dem altfor mye opp gjennom årene. 

[Anonym bruker]

Dette hørtes it som barn og engler. Uansett, jeg ville tatt en pause. Han kommer til å angre når han innser hva han mista.

 

Anonymous poster hash: 4a3d6...eb4

[Anonym bruker]

Så trist. Jeg hadde virkelig kjempet til jeg ble blå for å holde familien samlet. Si i klartekst at du forlanger en forandring, du fortjener ikke å ha det sånn. På den andre siden ville jeg virkelig prøvd ALT før jeg ga opp, da samlivsbrudd er noe av det mest traumatiske barn kan oppleve. Ikke ser jeg det som positivt at barn må gjennomgå "pauser" og "prøvetid" sammen med foreldrene heller. Den ene uke bor mamma borte og far er trist, og plutselig er hun hjemme igjen, for så å kanskje få hjertene knust igjen senere... Tenk dere om!

Anonymous poster hash: 96ca5...9fd

[Anonym bruker]

Jeg synes aldri noen som er i tvil skal gå. Da bør en la tvilen komme barna til gode.

 

Fortell ham at du er i tvil, og la han være med i prosessen i det minste. Kan hende han snur om, og at det ordner seg. For barnas skyld bør dere søke rådgivning før det er for seint. Lykke Tlf

 

Anonymous poster hash: 53e31...b15

[Anonym bruker]

Jeg synes aldri noen som er i tvil skal gå. 

 

Anonymous poster hash: 53e31...b15

 

Så lenge man har barn sammen vil det alltid være en tvil der før man tar valget? Valget påvirker jo barna også, det kommer man ikke fra. Og tvilen kan være "hvor mye skal man ofre/ hva skal man godta og leve med?" En tvil trenger ikke bety tvil om følelsene, men tvil om hva som vil være det riktige for flere enn kun en selv.. 

 

Anonymous poster hash: c6200...20c

[Anonym bruker]

Jeg har skaffet alle papirer, vært på familievernkontoret og fått atest, og snakket med nav. Alt er i orden, må bare sendes inn.

Han bidrar meget lite hjemme og jeg føler det er for mye for meg.

For et halvt år siden sa jeg at ting må begynne å skje, du får et halvt år på og vise at du vil ha oss. Nå er det høst og ingen ting har skjedd...

Jeg føler vi ikke har kjempet for mye, men hva betyr vell det når jeg er den eneste som er hjemme og gjør alt med ungene?

Hi

 

Anonymous poster hash: 019f7...3c7

[Anonym bruker]

Jeg har skaffet alle papirer, vært på familievernkontoret og fått atest, og snakket med nav. Alt er i orden, må bare sendes inn.

Han bidrar meget lite hjemme og jeg føler det er for mye for meg.

For et halvt år siden sa jeg at ting må begynne å skje, du får et halvt år på og vise at du vil ha oss. Nå er det høst og ingen ting har skjedd...

Jeg føler vi ikke har kjempet for mye, men hva betyr vell det når jeg er den eneste som er hjemme og gjør alt med ungene?

Hi

 

Anonymous poster hash: 019f7...3c7

Ser jeg ut som du har bestemt deg.. Så ville gått og tatt en pause fra hverandre.. Kanskje finner han ut av alt han går glipp av.. Lykke til

 

Anonymous poster hash: d1da5...2a2

[Anonym bruker]

Noe holder deg igjen skriver du, så du er jo ikke helt overbevist om at det rette er å flytte fra han. Det er ikke bare han du flytter fra, men du vil jo se mindre til barna også. På det du skriver virker det som han er på en ego tripp i forholdet, og jeg skjønner at det kan være frustrerende å leve med ham. Jeg tror ikke du kommer til å se noen endring hos hsn

 

Anonymous poster hash: 12933...a32

[Anonym bruker]

....oj var ikke ferdig med innlegget. Jeg tror ikke du vil se noen endring hos han før han innser selv hvordan han er. Det virker ikke som han skjønner selv at det må endring til. Ett alternativ er parterapi, og det andre er å flytte. Det kan jo hende flytting gjør at han innser at han må endre seg, eller det kan hende han også finner ut at det var deilig å leve alene. Det kan jo hende at du også finner ut at du trives best alene. Selv har jeg tro på familien, så jeg ville begynt med parterapi før evt flytting.

 

Anonymous poster hash: 12933...a32

[Anonym bruker]

....oj var ikke ferdig med innlegget. Jeg tror ikke du vil se noen endring hos han før han innser selv hvordan han er. Det virker ikke som han skjønner selv at det må endring til. Ett alternativ er parterapi, og det andre er å flytte. Det kan jo hende flytting gjør at han innser at han må endre seg, eller det kan hende han også finner ut at det var deilig å leve alene. Det kan jo hende at du også finner ut at du trives best alene. Selv har jeg tro på familien, så jeg ville begynt med parterapi før evt flytting.

 

Anonymous poster hash: 12933...a32