Noen her som har vært alene..

[Anonym bruker]

.. hele eller deler av svangerskapet? Hvordan var fødselen? Hvordan taklet dere de første mnd alene med babyen? Hvordan er det nå? Finnes det håp for at far noensinne vil ta ansvar?

Jeg drukner i tårer....

 

 

Anonymous poster hash: ac7c4...240

[Isola&Lille+julegave]

Jeg var alene hele svangerskapet. Var innstilt på dette da jeg valgte å beholde barnet. Fødselen var en fantastisk opplevelse. Jeg hadde mamma med. Trives veldig godt alene, og koste meg masse i permisjon. Hadde en herlig gruppe mammaer som jeg var mye sammen med. Vi gikk turer, hadde lunsjtreff, gikk på babykino, babysang osv, så det var utrolig sosialt og veldig moro. Ett av mine fineste år, faktisk:)

Å være alene tror jeg mange ganger er en fordel. Ingen uinnfridde forventninger fra en partner, jeg bestemmer alt helt selv. Nå har vi det veldig bra, og jeg har valgt å få ett barn til alene ved hjelp av donor

Faren til første har kommet på banen og er en god pappa. Ting begynner å gå seg til mellom oss også, men han har vært en stor belastning da han hele tiden har hatt mange fullstendige urealistiske forventninger, truet med rettssaker osv. Skulle ønske en mor og barnet kunne vært fredet de 3 første årene når bf ikke er inne i bildet fra starten, og hyppig samvær ikke lar seg gjøre pga avstand. Det er først nå når hun nærmer seg 3 år at hun er interessert i pappa, skjønner at pappa er noe spesielt, er veldig trygg på pappa osv. For et halvt år siden, kunne han likesågodt vært naboen...

Dette går så bra!! Ikke ha noen forventninger til bf. Han trenger tid til å bli tørr bak ørene! Skriv han opp som far (hvis han er en skikkelig fyr) og få NAV til å ordne med bidrag.

Lykke til! Det er veldig deilig å være alenemor

[Anonym bruker]

Her forlot barnefaren meg så fort han hørte ordet "gravid".

Så hadde litt svangerskapsdepresjon å følte at det kun var meg som brydde seg om babyen i magen.

Mamma var med på fødselen så det gikk egentlig helt greit,savnet overhodet ikke han da.

Etter 4 mnder ble jeg sammen med en helt fantatisk fyr som er kjempe flink med barn,så var ikke sånn at jeg savnet barnefaren akkurat.

Helt frem til barnet var 6 mnder så brydde ikke faren seg,men når han hørte at sønnen skulle døpes så ble jeg plutselig intressert og møtte barnet 3 ganger før selve barnedåpen.

Nå er barnet 2 år straks,å faren har stillt opp hele veien etter han møtte sønnen.

 

Anonymous poster hash: 8678c...d68

[Anonym bruker]

Jeg var alene hele svangerskapet. Var innstilt på dette da jeg valgte å beholde barnet. Fødselen var en fantastisk opplevelse. Jeg hadde mamma med. Trives veldig godt alene, og koste meg masse i permisjon. Hadde en herlig gruppe mammaer som jeg var mye sammen med. Vi gikk turer, hadde lunsjtreff, gikk på babykino, babysang osv, så det var utrolig sosialt og veldig moro. Ett av mine fineste år, faktisk:)

Å være alene tror jeg mange ganger er en fordel. Ingen uinnfridde forventninger fra en partner, jeg bestemmer alt helt selv. Nå har vi det veldig bra, og jeg har valgt å få ett barn til alene ved hjelp av donor

Faren til første har kommet på banen og er en god pappa. Ting begynner å gå seg til mellom oss også, men han har vært en stor belastning da han hele tiden har hatt mange fullstendige urealistiske forventninger, truet med rettssaker osv. Skulle ønske en mor og barnet kunne vært fredet de 3 første årene når bf ikke er inne i bildet fra starten, og hyppig samvær ikke lar seg gjøre pga avstand. Det er først nå når hun nærmer seg 3 år at hun er interessert i pappa, skjønner at pappa er noe spesielt, er veldig trygg på pappa osv. For et halvt år siden, kunne han likesågodt vært naboen...

Dette går så bra!! Ikke ha noen forventninger til bf. Han trenger tid til å bli tørr bak ørene! Skriv han opp som far (hvis han er en skikkelig fyr) og få NAV til å ordne med bidrag.

Lykke til! Det er veldig deilig å være alenemor

Jeg bare lurer på en ting, hvordan tror du det blir for minsten når han/hun blir eldre og ser at storesøster får være på samvær med sin far, mens han/hun ikke har noen far. Tror du ikke det kan bli veldig sårt for henne/han?

 

Anonymous poster hash: da6fb...02a

[Anonym bruker]

Har vært alene siden jeg ble gravid. Og hadde det ikke vært for at jeg hadde en fra før på 2 1/2 år hadde det gått veldig fint. Men utfordringene kom i forholdt til eldste. Nå fikk jeg litt hjelp fra barnefar i svangerskapet og litt etter fødsel (med eldste) og han var også med på fødselen. Men etter det har jeg klart meg for det meste alene, da barefaren blir mer og mer drittsekk for hver dag som går...

 

Du må jo ta alle våkenetter alene, men du kan jo sove så lenge du vil og sove når baby sover, om dere ikke skal noe. Jeg hadde ikke den muligheten alltid siden jeg hadde en fra før. Du og baby får dine egene rutiner.

 

Klart det er tungt å være alene om å få baby, spesielt om du har andre gravide rundt deg som har noen å dele det med. Men jeg vil anbefale deg å kontakte Amathea. Jeg fikk masse god veiledning hos de, og var også med på alenemortreff. Fantastiske damer som jobbet der jeg var i alle fall

Anonymous poster hash: 9dc75...fce

[Anonym bruker]

Jeg var helt alene siste halvdel av svangerskapet og har vært helt alene siden. Nå er gutten 2,5 åg det har gått over all forventning. Så lenge du er innstilt på å klare det alene, kommer det nok til å gå veldig bra. Ja et er slitsomt, men kjære vene så fantastisk det er og da. Du vil nok være så opptatt med babyen at du lettere kan legge vekk annet.

Anonymous poster hash: 44c90...40b

[Isola&Lille+julegave]

 

Jeg var alene hele svangerskapet. Var innstilt på dette da jeg valgte å beholde barnet. Fødselen var en fantastisk opplevelse. Jeg hadde mamma med. Trives veldig godt alene, og koste meg masse i permisjon. Hadde en herlig gruppe mammaer som jeg var mye sammen med. Vi gikk turer, hadde lunsjtreff, gikk på babykino, babysang osv, så det var utrolig sosialt og veldig moro. Ett av mine fineste år, faktisk:)

Å være alene tror jeg mange ganger er en fordel. Ingen uinnfridde forventninger fra en partner, jeg bestemmer alt helt selv. Nå har vi det veldig bra, og jeg har valgt å få ett barn til alene ved hjelp av donor

Faren til første har kommet på banen og er en god pappa. Ting begynner å gå seg til mellom oss også, men han har vært en stor belastning da han hele tiden har hatt mange fullstendige urealistiske forventninger, truet med rettssaker osv. Skulle ønske en mor og barnet kunne vært fredet de 3 første årene når bf ikke er inne i bildet fra starten, og hyppig samvær ikke lar seg gjøre pga avstand. Det er først nå når hun nærmer seg 3 år at hun er interessert i pappa, skjønner at pappa er noe spesielt, er veldig trygg på pappa osv. For et halvt år siden, kunne han likesågodt vært naboen...

Dette går så bra!! Ikke ha noen forventninger til bf. Han trenger tid til å bli tørr bak ørene! Skriv han opp som far (hvis han er en skikkelig fyr) og få NAV til å ordne med bidrag.

Lykke til! Det er veldig deilig å være alenemor

Jeg bare lurer på en ting, hvordan tror du det blir for minsten når han/hun blir eldre og ser at storesøster får være på samvær med sin far, mens han/hun ikke har noen far. Tror du ikke det kan bli veldig sårt for henne/han?

 

Anonymous poster hash: da6fb...02a

 

Jeg har selvfølgelig tenkt mye på det. Men det kan godt hende jeg møter noen som blir en far for minste. Hvis ikke så tror jeg allikevel det går greit. Tror nok det blir litt sjalusi begge veier, at største helst ogsåvil være hjemme, eller at største også vil være med til bestemor og bestefar istedenfor å reise på samvær. Jeg kommer selvfølgelig til å gjøre ting med minste så hun får en fin tid mens største er hos bf. Det blir aldri "rettferdig", men verden er uansett ikke rettferdig.

Jeg har ei venninne i nesten samme situasjon der eldste ikke har noen kontakt med far, men yngste har det. Det går veldig bra. Og de er 13 og 10 år nå.

Og dessuten, selv om du får barn med en mann, er det ikke sikkert han gidder å bli til ungen er født engang. Så man har ingen garantier.