Ditt syn på barnebursdag

[valkyrien]

 

 

Jeg er oppvokst med at alle av samme kjønn skulle inviteres, og at man måtte gå i bursdager man var invitert i. Det førte til at jeg ble mobbet i mine egne bursdagsselskaper, jeg ble låst inne i skap i andres selskaper, måtte sitte i selskaper og se på at alle de andre lekte osv.

 

Jeg skulle ønske jeg aldri ble invitert! Da hadde jeg kanskje fått litt fred... Og jeg skulle ønske jeg ikke trengte å invitere alle jentene fra klassen,da hadde jeg kanskje syntes at det var gøy med bursdager. Jeg sluttet å feire min da jeg ble 15.

 

Mitt ansvar som mor er å sørge for at MITT barn ikke opplever det samme, så om han kommer og bare vil invitere noen, så skal han få lov til det. Sevfølgelig er det leit for de som eventuelt blir holdt utenfor av alle, men det er dessverre ikke min jobb å unngå det på bekostning av mitt eget barn.

My point exactly.

Forferdelig å høre om dine opplevelser. Men det er da ikke gitt at barnet ditt skal oppleve det samme? Jeg synes det er forskjell på å la barnet velge fritt, og som forelder å komme med forslag og så heller revurdere det hvis barnet protesterer.

 

Anonymous poster hash: 2f84c...e39

 

 

Jeg sier heller ikke at han kommer til å få helt frie tøyler, bare at jeg ikke vil overse hans ønsker fullstendig fordi andre foreldre synes det skal være sånn.

[Gjest MammaTilKidsa]

 

Mange her eier ikke vett. At man har veldig forsiktige, sjenerte barn eller barn som mobbes som ikke tåler å ha store besøk er unntakene heller enn regelen. De fleste barn trives med andre, og det er på generell basis en selvfølge at alle jenter/gutter i klassen/barnehagen bes. Jeg kunne aldri latt barnet mitt få full bestemmelse over hvem som inviteres, barn skifter bestevenner fra uke til uke. Det er for meg innlysende at andre barn ikke utelates, og hjertet mitt blør for de barna som aldri inviteres. Dere foreldre som er med på en slik galskap har jeg liten respekt for, og tenker at dere mangler folkeskikk. Å argumentere for at det er ditt barn som bestemmer og skal være midtpunktet i alt er direkte meningsløst. Alle har plikt til å bry seg om medmennesker, og da særlig bry seg om barn.

 

 

Men ingen her har da sagt at barnet får full bestemmelserett uten noen diskusjon, bare at det bør være lov å gjøre unntak dersom barnet er et av unntakene. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Man bør nemlig bry seg om ALLE barna, og dermed ta hensyn både til de som aldri blir invitert, og passe på at det ikke skjer, OG ta hensyn til de (få) som ikke vil takle å måtte invitere alle. Kommunisme og ekstremt like-prinsipp er ikke alltid det mest rettferdige, for man ER ikke helt like.

 

(forøvrig aldri vært borti at barn skifter bestevenn fra uke til uke... i min erfaring med barn, også fra egen barndom, har bestevenner stort sett vart fra toddler-stadiet til minimum ungdomskole).

Nei, men nå snakket jeg på generell basis om de gjennomsnittlige besøkene, ikke om unntakene som selvfølgelig er noe annet. Det er forskjell på å utelate tre stk og ti, og det er stor forskjell på at det alltid er de samme som inviteres og når det kun skjer iblant oga enkelte barns forsiktighet osv. Jeg kommenterte tendensen her som tyder på at mange ikke tenker på andre barn. I innleggene som er over et det fryktelig mye fokus på "mitt barn". Man bør evne å se utover sin egen horisont og bry seg om de som aldri inviteres. Jeg synes det blir for tafatt og rett og sett litt "enkelt" å ikke bry seg om annet enn sine egne. Beklager, men jeg synes fremdeles mest synd i det barnet som ALLTID utelates flere ganger i året framfor et sjenert barn som ikke håndterer å ha eget selskap en gang i året, selv om dette barnet selvfølgelig også skal tas hensyn til. Det er bare det at systematisk og gjentagende eksludering av et barn er veldig traumatiserende. Å trekke inn ideologier blir for meg rett og slett unødvendig. Vi snakker ikke om å gjøre barn like, vi snakker om å respektere dem og inkludere dem. Det er fremdeles lov å være forskjellige selv om man inviteres i samme selskap.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er oppvokst med at alle av samme kjønn skulle inviteres, og at man måtte gå i bursdager man var invitert i. Det førte til at jeg ble mobbet i mine egne bursdagsselskaper, jeg ble låst inne i skap i andres selskaper, måtte sitte i selskaper og se på at alle de andre lekte osv.

 

Jeg skulle ønske jeg aldri ble invitert! Da hadde jeg kanskje fått litt fred... Og jeg skulle ønske jeg ikke trengte å invitere alle jentene fra klassen,da hadde jeg kanskje syntes at det var gøy med bursdager. Jeg sluttet å feire min da jeg ble 15.

 

Mitt ansvar som mor er å sørge for at MITT barn ikke opplever det samme, så om han kommer og bare vil invitere noen, så skal han få lov til det. Sevfølgelig er det leit for de som eventuelt blir holdt utenfor av alle, men det er dessverre ikke min jobb å unngå det på bekostning av mitt eget barn.

My point exactly.

Forferdelig å høre om dine opplevelser. Men det er da ikke gitt at barnet ditt skal oppleve det samme? Jeg synes det er forskjell på å la barnet velge fritt, og som forelder å komme med forslag og så heller revurdere det hvis barnet protesterer.

 

Anonymous poster hash: 2f84c...e39

 

 

Jeg sier heller ikke at han kommer til å få helt frie tøyler, bare at jeg ikke vil overse hans ønsker fullstendig fordi andre foreldre synes det skal være sånn.

 

 

Ditt barn kan velge hvem han vil gå i bursdag til. Mitt barn får ikke det samme valget fordi andre foreldre har bestemt at det skal være slik.

 

Det er et kaldt og hardt samfunn for barna våre

 

Anonymous poster hash: dfa04...0e4

[nagini]

...

Å trekke inn ideologier blir for meg rett og slett unødvendig. Vi snakker ikke om å gjøre barn like, vi snakker om å respektere dem og inkludere dem. Det er fremdeles lov å være forskjellige selv om man inviteres i samme selskap.

 

 

Men det er ikke lov å ikke ønske seg stort selskap...?