Hjelp! Jeg har slått barnet mitt.

[Superlita]

Jeg orker ikke å fortelle forløpet, for det er en lang historie. Men kort fortalt så har jeg en sønn som er litt av ei utfordring. I kveld viste han meg ett temperament som jeg ikke visste at han hadde. Selv nådde jeg også nye høyder for temperamentet mitt. Så jeg tok tak i kjeven på gutten (for å få øyekontakt), trykte han ned i madrassen, ropte alle stygge ord jeg kan (ropte såpass høyt at jeg fikk vondt i stemmebåndet), og gav han en ørefik.

 

Redselen jeg så i øynene hans umiddelbart da dette skjedde, knuste mammahjertet mitt. Jeg falt sammen i gråt sammen med han. Jeg har ropt til han før, men ikke slik som dette. Nå har jeg ikke lengre kontroll over sinnet mitt, og må gjøre noe med en gang.

 

Vi har kontakt med PPT og habiliteringstjenesten pga utfordringene hans. Så jeg tenkte jeg skulle fortelle dem om hva jeg hadde gjort ved neste møte. Jeg er bare redd for om jeg rekker å gjøre noe sånt igjen før vi har møte. For vi har hyppige konflikter. 

 

Nå har jeg en sønn som har problemer med å forholde seg til meg. Han har sett det verste jeg har i meg, og han aner ikke hvor han har meg. Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv lengre. HJELP! Hvordan går jeg fram for å gjøre noe med dette fort??!

[Gjest pupp and go]

Dette hørtes ikke helt greit ut. Kan du få noe avlastning en tid? Helst på den tiden konfliktene oftest oppstår - om det er ved legging så ha noen der til å hjelpe deg, og kanskje se ting litt utenfra. Om gutten er tydelig utrygg på deg, kanskje du bør forklare ham at du har spurt den personen om hjelp så du ikke skal bli så sint? Så skjønner han at dette ikke er noe du vil at han skal oppleve igjen?

 

Prøv også å få litt tid og pusterom, og bruk den tiden til å senke skuldrene og legge strategier. Søk etter litteratur, og gjør det til et prosjekt å finne måter å takle situasjoner på uten å miste kontroll over temperamentet. Utfordringen da blir å holde fokus - så prøv å ikke ha så altfor mye annet i hodet når du er med ham. Kanskje er det greit med lettvinte middager og lite planer en periode, sånn at du kan være helt til stede og husker prosjektet ditt.

 

Håper du finner ut av det - bra at du tør å spørre om hjelp!

[Giss]

Så bra at du ber om hjelp.

Jeg syns det høres veldig fornuftig ut alt Pupp and go skriver.

Nå vet jeg jo ikke hvilke vanskeligheter som ligger bak alt dette men kanksje du skal forsøke å sette av hyggetid med ham hver dag. Bare en liten periode hvor du ikke skal noen ting annet og hvor du sørger for at dere kan gjøre ting sammen som du vet han liker så det blir en liten konfliktfri sone i hverdagen. Så dere kan forsøke å finne tilbake til det gode forhold dere imellom, få skuldrene ned begge to og hvor dere kan kose dere sammen og hvor han kanskje kan begynne å få tillit til deg igjen.

Lykke til med det hele.

Er det helt krise kan du jo ringe helsestasjonen og be om hjelp. De har jo ofte erfaring med litt av hvert og kan kanskje sette deg i kontakt med en som kan hjelpe deg.